Hvilken innvirkning har religion hatt på brorskapet?
Selv om folk i sin alminnelighet har mistet tilliten til religionen i dag, er det mange som mener at religion bidrar til å fremme kjærlighet og brorskap. Det har naturligvis alltid vært religiøse mennesker av alle slag som har levd et godt liv som enkeltpersoner. Men hva viser kjensgjerningene om verdens religioner i sin alminnelighet? Hva viser historien om religionens forhold til krig — det stikk motsatte av kjærlighet og brorskap?
Beretningen er svært sjokkerende. Det er en skremmende beretning om lidelser, grusomheter og blodsutgytelser som falsk religion enten har forårsaket eller velsignet. Boken Age of Faith sier angående «hellige kriger»: «Ingen har vært blodigere enn de kristne korstogene i middelalderen. . . . Korsfarerne . . . voldtok og plyndret medkristne og begikk utrolige grusomheter mot sine muhammedanske fiender.»
I 1208 organiserte pave Innocens III et spesielt korstog mot en religiøs sekt som ble kalt valdenserne, og som var stiftet av en fransk kjøpmann som heter Pierre Valdés. Valdés hadde fordømt geistlighetens rikdom og luksus. Ifølge historikeren H. G. Wells godkjente pavens korstog at «alle slags omstreifende slyngler . . . blev hvervet for å føre ild og sverd og voldtekt og enhver tenkelig voldsdåd over kongen av Frankrikes fredeligste undersåtter. Skildringene av alle grusomheter og nedrigheter på dette korstog er langt frykteligere å lese enn nogen skildring av kristnes martyrdød for hedningenes hender».
Et av resultatene av korstoget var at den «pavelige inkvisisjon» ble opprettet under dominikanernes (svartebrødrenes) orden. H. G. Wells sier om dette: «Nu iakttok kirkens standspersoner på hundre torv i Europa de osende legemer til sine motstandere . . . brenne og synke jammerlig sammen, og sin egen store misjon blant menneskeslekten med dem brenne og synke sammen til støv og aske».
Det var en slik umenneskelig fremgangsmåte og andre overgrep som førte til reformasjonen i begynnelsen av det 16. århundre. Men det varte ikke lenge før protestantene ble likså dypt involvert i politikk som den romerske kirke hadde vært i mange århundrer. I 1618 brøt så trettiårskrigen ut mellom protestantene og katolikkene i Tyskland. Snart var det meste av kristenheten innblandet. Trettiårskrigen var «en krig som ble utkjempet med en grusomhet som har få sidestykker i historien . . . . moralske hemninger vek plassen for ville utbrudd av lastefullhet». — A History of Europe av H. Fisher.
Dette er bare noen få korte beretninger om alle de krigene som religionssamfunnene forårsaket eller støttet i fortiden. Men hvordan er det i dag?
Religionssamfunnenes rulleblad i vår tid
I flere hundre år har det hersket bittert fiendskap mellom katolikkene og protestantene i Irland. Voldshandlingene i Nord-Irland i de senere år har forårsaket stor elendighet og tap av menneskeliv på begge sider. Kirkene er direkte ansvarlig for en stor del av lidelsene på grunn av sin nasjonalistiske holdning og innblanding i politikk.
Midtøsten er den dag i dag også et senter for stridigheter som har sin bakgrunn i religion. I mange år har «kristne» og ikke-«kristne» drept hverandre i Libanon, og det ser ikke ut til at det skal bli noen stans i blodsutgytelsene. Det samme skjedde i India da britene trakk seg ut i 1947 og de forskjellige ikke-kristne grupper i landet angrep hverandre og anrettet et forferdelig blodbad.
Kjensgjerningene om disse og andre konflikter hvor religionen har spilt en større rolle, er alminnelig kjent. Det er imidlertid ikke bare de store verdensreligioner som er innblandet. Det samme er mindre sekter. Det var spesielt et tilfelle som sjokkerte hele verden i 1978. Da var det omkring 900 disipler av en viss «pastor» Jones som begikk masseselvmord i Guyana på sin leders tilskyndelse.
Sammenlignet med det som skjedde under den første og den annen verdenskrig, var dette imidlertid en mindre tragedie. Under disse to krigene ble millioner av kristenhetens tilhengere foruten jøder, buddhister, hinduer og andre drept eller påført store lidelser. Likevel bad prester på begge sider av kamplinjen til den samme Gud om hans velsignelse.
Når verdens religioner kommer til kort med hensyn til å fremme sant brorskap, skyldes det denne grunnleggende feil: de får folk til å følge menneskelige ledere og deres tanker i stedet for å gjøre det Gud sier i sitt Ord, Bibelen. — Joh. 12: 43.
Disse verdslige religionene kan derfor ikke være den sanne religion. Som en av Bibelens skribenter tydelig sa under inspirasjon: «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.» (Jak. 1: 27) Disse ordene er et uttrykk for kjærlighet og brorskap. Men tenk på alle de millioner som er blitt enker og farløse på grunn av voldshandlinger og forfølgelse som er forårsaket av en uren og falsk religion! Og dette skyldes at en slik religion er ’flekket til av verden’.
Det er derfor tydelig at vi aldri kan håpe å få se at falsk religion, som kristenhetens kirkesamfunn utgjør en betydelig del av, skal kunne opprette et sant, verdensomfattende brorskap. De har hatt makt og anledning til å gjøre det i hundrevis av år. Resultatet er i stedet blitt en verden som er plaget av kriminalitet, terror og kriger, en verden som er sterkt splittet på grunn av politikk, nasjonalisme, rasehat og tusener av religiøse sekter.
Er det da ikke noe håp? Er situasjonen så ille at brorskap mellom alle mennesker vil fortsette å være bare en drøm? Det er sikkert mange som er enig i de vemodige ordene i en populær engelsk sang som heter «Why?» (Hvorfor?): «Brorskap er en plan som for slekten er gått tapt, og ingen prøver å finne den igjen.»
Men fatt mot! Planen for brorskap er ikke gått tapt. Selve kjernen i dette brorskapet er i virkeligheten allerede i ferd med å bli dannet.
[Bilde på side 7]
«Hellige kriger» har ført stor skam over Gud