Min søken etter sosial rettferdighet

Fortalt av Rafael Coello Serrano

RETTFERDIGHET for alle! En sosial illusjon? Mine bestrebelser for å nå dette flyktige mål brakte meg i fengsel ti ganger, inn og ut av kommunismen, fra en tilværelse i fattigdom til diplomatiske oppdrag i utlandet. Det tok meg 50 år, men jeg fant svaret.

Jeg ble født i august 1910 i Guayaquil i Ecuador. I vårt beskjedne hjem bodde det en stor familie, deriblant min bestefar, som var journalist, og som underviste meg helt fra jeg satt på fanget hans. Min far tilbrakte all sin fritid sammen med venner. Mennene — slektninger, naboer eller gjester — skrøt av at de var fritenkere og imot kirken; kvinnene snakket om Gud og Jesus.

Allerede som barn forstod jeg at det var stor forskjell på folks livsvilkår. Noe som var fremtredende ved det stedet hvor jeg bodde, var bosteder på bare ett rom og mangelen på sko. De få privilegerte finansierte sine européiske hus med penger som de tjente på kakaobønner, mens de barbeinte arbeiderne tørket «gullkornene» i de solsvidde gatene.

På den tiden led folk i Guayaquil mye fordi det ofte brøt ut epidemier med gul feber og byllepest i området. Malaria og tuberkulose var vanlig. Som barn var jeg tynn og sykelig. Venner og lærere trodde derfor ikke at jeg ville bli særlig gammel. Men jeg hadde stort mot på livet, og det har jeg fortsatt den dag i dag.

Kjempet mot sosial urettferdighet

På gymnaset følte jeg den sosiale urettferdighet på kroppen og led en rekke nederlag fordi jeg ikke hadde et aristokratisk familienavn. Det var der jeg begynte å få et ønske om å kjempe mot sosial urettferdighet.

Jeg studerte menneskenes sørgelige historie med kriger og blodsutgytelser, religiøs splittelse, korstogene og inkvisisjonen, en historie som nådde sin klimaks med utbruddet av den første verdenskrig. Alt dette var noe som hovedsakelig fant sted i kristenheten. Størstedelen av menneskene levde i den dypeste fattigdom og elendighet. Arbeidere, folk på landsbygda og de fattige i sin alminnelighet levde på livets skyggeside under de rikes åk. Industrilandene hentet råmaterialer fra utviklingslandene og ble rike på dem, mens vi fortsatte i vår primitive enkelhet. Fra alle kanter lød ropet: «Sosial urettferdighet!»

Selv om jeg var mest begeistret for matematikk, fysikk og astronomi, skrev jeg meg inn på universitetet for å begynne å studere jus da jeg var ferdig på gymnaset, fordi dette studiet var lettest tilgjengelig. Men det var mangler ved universitetet. Studenter med sosial og økonomisk innflytelse fikk særbehandling. Undervisningsmetodene var dessuten nokså avleggs.

Jeg husker en lærer som underviste på den måten at han rett og slett satt på kateteret og fikk oss til å lese høyt om lovgivningens filosofi. En dag bestemte vi oss for å be om å få anledning til å drøfte stoffet, ettersom vi allerede hadde lest gjennom det på forhånd. Og hvem skulle så være klassens talsmann? Det skulle jeg.

Timen begynte omtrent som dette: «Doktor, sir, vi vil gjerne be om at De ikke bare lar oss lese dette stoffet høyt, ettersom vi allerede . . .»

«Stille!» ropte han, «det er jeg som bestemmer hvordan undervisningen skal foregå her.»

«Vi ber Dem bare om . . .»

«Forlat klassen!»

«Jeg behøver ikke å gå,» svarte jeg.

«En av oss to trengs ikke her,» svarte læreren sint.

«Det er ikke jeg som er overflødig,» svarte jeg, mens klassen applauderte.

Læreren gikk og kom ikke tilbake. Slik begynte kampen vår. Fem måneder senere ble 16 studenter utvist og dessuten nektet adgang til universitetene i Quito og Cuenca. Noen arbeidere og bønder dannet en liten gruppe som støttet oss. Noen måneder senere havnet jeg i fengsel, bare 19 år gammel.

På den tiden var religiøs virksomhet i fengslene forbudt. Ikke desto mindre kom det en søndag en romersk-katolsk prest for å holde messe. Vi, de politiske fangene, oppfordret de andre til å protestere, og religiøse medaljer og statuer ble brent under episoden. Fengselsdirektøren sørget for at en av dem som protesterte, ble slept ut av cellen, kledd av til livet og ubarmhjertig pisket foran vår celleavdeling. Vi fikk vite at hvis vi lot det som hadde inntruffet, sive ut til pressen, ville vi også bil straffet. Dagen etter fortalte en stor dagsavis i Guayaquil om episoden. Vi ble plassert i enecelle. Reaksjonen i byen var imidlertid av en slik art at fengselsdirektøren ble fjernet. Deretter ble vi løslatt, én etter én. Jeg ble løslatt sist fordi jeg var den som var mest gjenstridig.

Antok kommunismen

Nå bestemte jeg meg for å sette meg inn i kommunismen. «Der kan jeg kjempe mot sosial urettferdighet,» tenkte jeg. Jeg studerte i detaljer Marx’, Engels’ og Lenins lære og organiserte den første kommunistgruppe i Ecuador som skulle virke åpenlyst. Men å være kommunist den gangen var det samme som å være en utstøtt. Jeg ble kastet ut av hjemmet mitt, og min familie ville ikke snakke med meg. Jeg arbeidet som smører på en elvebåt og som hjelper for en mekaniker. Mange ganger hadde jeg ikke nok å spise.

I sju år, fra 1929 til 1936, kjempet vi kommunister mange bitre kamper mot sosialistene, mot det ridende politi og mot andre grupper som hevdet at de var kommunister, men som var moderate. Sjefen for det ridende politi var far til en av vennene mine. Jeg ble ofte invitert til å spise i hans hjem. «Coellito,» sa han til meg, «her i mitt hjem er du som en sønn; men hvis jeg pågriper deg under gatedemonstrasjoner, vil jeg slå deg i likhet med en hvilken som helst annen opprører.»

«Takk, kaptein,» svarte jeg, «og på samme måte vil vi kaste stein på Dem hvis De slår ned på oss.» Og det gikk slik at han en kveld nesten ble drept da noen demonstranter kastet stein på ham, og han falt av hesten. Det var under en demonstrasjon som jeg ikke tok del i.

Da jeg studerte Marx’ lære, kom jeg over mange selvmotsigende uttalelser og ubesvarte spørsmål. Det kommunistiske manifest av Marx og Engels er for eksempel et skrift angående «proletariatets diktatur». Samtidig sa Lenin at staten, som bestod av «hæren, politiet og fengslene», er en «klubbe» til å undertrykke proletariatet med. «Fysisk natur er materie i bevegelse,» sa Engels. Men hvordan beveger den seg? Hvor beveger den seg hen? Er det orden i bevegelsen? Kommunismen forklarer ikke slike ting. Til slutt kom jeg til at kommunismen ikke er løsningen på sosial urettferdighet.

Et år senere ble mitt første ekteskap oppløst. Det hadde vart i fire år, og jeg hadde fått to døtre i ekteskapet. I 1939, tre år etter at jeg hadde forlatt kommunismen, møtte jeg min nåværende kone, Olga. Hun var en oppriktig skolelærer og ivrig katolikk, og jeg respekterte hennes tro. Vi fikk sju barn sammen.

Urettferdighet på alle kanter

Da jeg igjen satte meg på skolebenken, var universitetet blitt forandret. Det var mange dyktige lærere som fikk meg til å studere hardt. Dessuten ønsket jeg nå å oppnå gode resultater, og det gjorde jeg.

I 1942 tok jeg juridisk embetseksamen. På det tidspunkt hadde jeg kommet til at den skrevne lov, som vanligvis er rimelig, er én ting, men håndhevelsen av den er noe helt annet. Når folk i høye stillinger med penger og innflytelse gjorde bruk av bestikkelser, kunne de få de fleste dommerne til å forandre sine avgjørelser. Hvis en av de «store» var innblandet i grovt offentlig bedrageri, ble det kalt en «feil» eller en dårlig beregnet finansoperasjon. Men hvis en vanlig mann stjal penger til mat (noe som naturligvis er tyveri), ble han straks satt i fengsel. Jeg håpet at jeg som advokat kunne hjelpe de fattige.

I 1944 brøt det ut en voldsom politisk oppstand i Guayaquil. Den spredte seg hurtig ut over hele landet. Plutselig oppdaget jeg at mitt liv var i fare. Til tross for at jeg ikke lenger drev noen venstreorientert politisk virksomhet, var det noen som fryktet for at jeg kanskje igjen skulle angripe dem i deres innflytelsesrike stillinger. De hevdet at det var en «fiende av folket» i deres midte. Naboene fortalte meg om komplottet, og ettersom jeg ville bevare livet, bestemte jeg meg for å gå inn i politikken igjen.

Under oppstanden ble jeg forferdet over at også uskyldige mennesker ble utsatt for grusomheter, forfølgelse, tortur og lynsjing til «gagn» for folket. Opportunistiske ledere klatret oppover rangstigen i «folkets» navn og beriket seg selv på offentlighetens bekostning. Førte opprøret i 1944 til sosial rettferdighet? Nei, på ingen måte!

Nå, da jeg igjen befant meg på den politiske skueplass, opplevde jeg store kontraster i mitt liv. I 1946 var jeg regjeringens offisielle representant under innsettelsen av presidenten i Mexico. Ved den store mottagelsen så jeg tusener av internasjonale gjester i sin beste stas. Der var sovjetiske militære utsendinger med brystet fullt av medaljer, britiske marskalker, amerikanske generaler og berømte filmstjerner. Den samme kvelden og om natten falt temperaturen i Mexico til under frysepunktet. Neste morgen brakte politiet inn mange lik — underernærte mennesker som var blitt offer for det uvanlige været. De hadde vært nødt til å sove utendørs og hadde dødd på grunn av kulden. Det jeg ble vitne til den minneverdige kvelden, gav meg fullstendig avsmak for et liv i luksus.

I 1950 og 1951, under en «demokratisk» presidents styre, tilbrakte jeg et år i fengsel. Jeg var da representant i parlamentet, men ble berøvet min immunitet. Jeg satt i enecelle i seks dager, ble nektet mine lovlige rettigheter og ble nesten lynsjet. Hvorfor? Jeg tilhørte en gruppe politikere som aktivt motarbeidet demokratiet til de rike landeierne som lot sine tjenestefolk, indianere, leve i den mest umenneskelige fattigdom.

Mens jeg satt fengslet, begynte jeg å tenke at sosial rettferdighet bare kunne komme fra Gud. Så kom en av Jehovas vitners misjonærer, Albert Hoffman, og besøkte meg i fengslet. Han gav meg boken «Gud er sanndru». Denne hendelsen var ikke uten betydning, for Albert og jeg kom til å møtes igjen.

Senere, i 1953, etter at jeg var blitt en nær medarbeider av republikkens president, ble jeg sendt som ambassadør til et møte i De forente nasjoners økonomiske og sosiale råd. Ved denne anledningen var jeg vitne til hvordan en annen delegert systematisk motsatte seg ethvert tiltak som ville være til fordel for de underutviklede områder i Latin-Amerika. Var det sosial rettferdighet i internasjonal målestokk? Nei, ikke engang i De forente nasjoner — som tilsynelatende hovedsakelig er forent under stormaktenes undertrykkende åk.

Jeg husker at presidenten i Ecuador en dag sa til meg: «Dr. Coello, du har vært en virkelig stridsmann. Du fortjener noe som kan gjøre din bemerkelsesverdige karriere fullstendig; et anstrøk av gull, for eksempel den gylne tilværelsen som diplomat noen få år.»

Jeg svarte: «Det er virkelig en ære, herr president, men ufortjent, og derfor avslår jeg tilbudet. Jeg avslår nettopp fordi jeg er en stridsmann. Jeg er ikke skapt for en diplomats myke tilværelse. Jeg foretrekker å være hos massene og dele deres skjebne. Mange takk.» Og jeg avslo tilbudet.

Jeg husker jeg hadde lest i Bibelen om hvordan Jesus syntes synd på folket, som var som sauer uten hyrde. (Matt. 9: 36) De få priviligerte fortsatte å sko seg på bekostning av de fattige massene. Jeg søkte fortsatt etter løsningen på denne urettferdigheten.

Min søken blir mer intens

I 1956 trakk jeg meg tilbake fra all politisk virksomhet. Hvorfor? To år tidligere hadde jeg vært gjenstand for et voldsomt angrep fra alle de politiske partiene i landet. Ecuadors rikstrygdeverk, som jeg ledet, hadde kjøpt nesten 1 800 000 kvadratmeter land, som skulle utstykkes og bebygges med billige boliger, til den uhyre lave prisen av 12 sucres (omkring kr. 2,50) pr. kvadratmeter. Mine politiske fiender hevdet at jeg personlig hadde mottatt ytterligere 14 millioner sucres fra selgerne. Jeg ble med urette stemplet som en stor kjeltring.

På dette tidspunktet bestemte jeg meg for å slå igjen ved å utgi en ukentlig avis som jeg kalte «Sannheten». Etter at det første nummer hadde kommet ut, ble mine fiender brakt til taushet, og jeg ble overrasket over meg selv. Hvordan det? Jeg fortalte sannheten uten tvetydigheter og nedsettende bemerkninger.

Jeg hadde imidlertid kjøpt trykkeripressen på avbetaling og lånt på huset mitt, og mine fiender tok nå juridiske skritt for å forsøke å ruinere meg. Men det lyktes ikke. Jeg hadde følelsen av at rettferdighet bare kunne komme fra det høye.

Jeg fikk overtalt familien min til å lese i Bibelen sammen med meg en times tid hver uke. Jesu ord og gjerninger gjorde inntrykk på oss, selv om det var mange ting i Bibelen som jeg ønsket å forklare barna mine, men ikke kunne. Vi forstod imidlertid tydelig at sann rettferdighet bare kunne komme fra Gud.

En formiddag i oktober 1958 kom en mann med et vennlig utseende til døren min. Det var Albert Hoffman som oppsøkte meg igjen. Jeg ble klar over at han var den jeg hadde ventet på uten å vite det. Vi begynte å studere Bibelen ved hjelp av boken «Dette betyr evig liv».

Jeg begynte å oppdage at Bibelen er en uuttømmelig kilde med visdomsord, en kjærlig gave fra vår omsorgsfulle Skaper. Slike skriftsteder som Johannes 3: 16 gjorde dypt inntrykk på meg: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Evig liv! Og et fullkomment liv, virkelig rettferdighet for alle innbefattet!

En forkynner av rettferdighet

Et år etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen med Albert, i 1959, innviet jeg mitt liv til Jehova Gud. Siden da har jeg brukt Bibelen og de erfaringer jeg selv har gjort i livet, til å forsøke å hjelpe andre til å forstå at sann rettferdighet bare kan komme fra Jehova Gud.

Jeg har hatt det privilegium å snakke om Jehovas rettferdighet med mennesker fra alle samfunnslag, like fra tidligere presidenter i republikken til de fattigste arbeiderne. Noen av dem har i lys av Bibelen kunnet se hva virkelig rettferdighet er. Andre har ikke villet lytte.

Det som har gjort meg mest lykkelig, har imidlertid vært å hjelpe min kone og mine barn og se dem innvie sitt liv til Jehova.

Endelig kunne jeg bli kvitt min trangsynthet. Jeg hadde lært at sann rettferdighet bare kunne komme fra Jehova Gud. Bare han kan se hva som bor i menneskenes hjerte og fjerne selviskhet, som er årsaken til den sosiale urettferdighet. Han har lovt å opprette en fullstendig ny ordning på jorden under ledelse av en himmelsk regjering, som vil være fullstendig upartisk. Hvor glad var jeg ikke over å få kjennskap til at det vil bli slik i den nye ordning at alle mennesker vil høste det de dyrker på sin egen jord, og bygge og bo i sitt eget hus! Alle vil være motivert av gavmildhet og ikke av smålig selviskhet. — Jevnfør Jesaja 65: 21, 23.

Erfaringer og lykke

Som doktor i jurisprudens ble jeg utnevnt til dommer i appellretten for sju år siden. Jeg forsøkte alltid å treffe avgjørelser som var basert på lov og rett. I hele min embetstid som dommer fikk jeg enda bedre forståelse av den dype kløften som skiller menneskelig rettferdighet fra Jehovas sanne rettferdighet. I 1980 trakk jeg meg tilbake.

Selv om vi lever under ufullkomne forhold og ennå ikke har sann sosial rettferdighet, har jeg erfart at Jehovas vitner allerede nå praktiserer sosial rettferdighet i bemerkelsesverdig utstrekning. Det er svært sjelden det forekommer sosiale, rasemessige eller økonomiske fordommer blant dem.

I august 1981 ble jeg 71 år. Selv om jeg holder meg travelt opptatt, finnes det stunder da det er behagelig å la tankene få fritt løp og drømme om det Jehova har lovt. Jeg ser meg selv for meg i den nye ordning, gjenforent med mine oppstandne forfedre, mens jeg deler Bibelens sannheter med min bestefar og underviser ham, slik han underviste meg i min barndom. Jeg lengter også etter de muligheter menneskene da vil få til å lære mer om Jehovas storhet og forent prise ham som kjærlighetens og rettferdighetens Gud til evig tid.

[Uthevet tekst på side 18]

’I fengslet begynte jeg å tenke at sosial rettferdighet bare kunne komme fra Gud’

[Uthevet tekst på side 19]

’Jeg lærte at Gud har lovt å opprette en fullstendig ny regjering over jorden’

[Bilde på side 17]

Som politisk leder kjempet jeg for sosiale saker