Er det risikoen verdt?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Spania
DET er den 14. juli, den åttende dagen under de årlige festlighetene til minne om den katolske byen Pamplonas skytshelgen, San Firmín. Siden før soloppgang har grupper av mennesker samlet seg på strategiske steder langs de smale gatene i denne gamle spanske byen. Mange får tiden til å gå i de tidlige morgentimer ved av og til å ta seg en slurk av vinsekken de har med seg.
Plutselig stiger spenningen. Klokkene i byen slår sju. Så lyder startsignalet — en fyrverkerirakett blir brent av. Eksplosjonen, som høres over hele byen, blir hilst med begeistrede tilrop.
Nede ved elven Arga blir noen innhegninger for kveg åpnet, og ut stormer seks ville spanske tyrer, ledet av noen unge stuter, som skal tirre dem. Nå blir det liv og røre blant tilskuerne bak de beskyttende barriérene og blant de nervøse deltagerne, som ser fram til det ærefulle øyeblikket på Cuesta (høyden) de Santo Domingo.
Idet de skremte dyrene setter opp farten oppover skråningen, blir de møtt av et eiendommelig syn. En gruppe unge menn (og noen litt eldre) kommer farende nedover skråningen, kledd i sine typiske tyrefekterdrakter — hvit skjorte og hvite bukser, rød alpelue og et skjerf rundt livet. Mange holder en sammenrullet avis i hånden, som de vil bruke for å distrahere tyren hvis situasjonen plutselig skulle bli farlig. Når de to gruppene bare er noen meter fra hverandre, snur mennene plutselig og legger i vei oppover skråningen så fort bena kan bære dem.
Dyrene haler innpå dem, og de bakerste mennene kaster hurtig et blikk over skulderen for å se hvilken vei tyrene eventuelt har tenkt å ta. De klokeste løper til den nærmeste veggen, hvor de blir stående helt flatklemt og uten å røre en finger, for ikke å tiltrekke seg tyrenes oppmerksomhet.
Idet tyrene når bakkekammen, skjer det en tragedie. En av tyrene, Antioquío, blir skilt fra flokken. Den er helt alene og føler seg angrepet, provosert som den blir av gruppen av menn som samler seg rundt den og skal vise at de er mannfolk, ved å utsette seg for så stor fare som mulig. Dyrets flokkinstinkt blir straks erstattet av selvoppholdelsesdriften. Det begynner å fekte vilt med hornene. En av løperne, den 26 år gamle José Antonio Sánchez, blir spiddet på hornene og slept et godt stykke bortover. Andre forsøker å hjelpe ham, men det nytter ikke, og tre timer senere dør han på sykehuset.
Tyren finner til slutt retningen og setter igjen av gårde etter flokken, som har forsvunnet, i håp om å finne friheten. Den ender i stedet på tyrefektningsarenaen. Arenaen er full av menn, de fleste ungdommer, som forsøker å komme inn i begivenhetenes sentrum, og noen tirrer tyrene. Antioquío slår til igjen, og den 29 år gamle Vicente Ladio Risco blir gjennomboret og faller på kne og holder seg for magen. Et redselsskrik stiger opp fra tilskuerne på tribunene. De er klar over at de har vært vitne til enda et dødsfall under de «hellige» festlighetene til ære for San Firmin.
Var det risikoen verdt? To unge menn ble drept en tidlig sommermorgen. Og hva døde de for? Hvilken edel sak ofret de seg for? Ja, var det risikoen verdt? Hadde personlig stolthet eller ære så stor betydning for deres familier og slektninger, som ble berøvet en av sine kjære? Det er rimelig å stille disse spørsmålene i forbindelse med mange slags aktiviteter som folk frivillig deltar i med livet som innsats, og som også krever sine offer hvert eneste år.
Fjellklatring — hvor trygt er det?
I årtusener har menneskene følt seg tiltrukket av fjellene. For noen byr de på en utfordring, mens det store flertall ganske enkelt synes at fjellet er det rette sted når de ønsker å komme bort fra storbyens kav og mas. Millioner av entusiaster går turer i fjellene rundt om i verden, og dette gir dem stor glede og tilfredshet uten at det neppe utgjør noen risiko i det hele tatt.
På den annen side må det innrømmes at mange fjellklatrere, både grønne klatrerspirer og erfarne tindebestigere, mister livet hvert år under sine forsøk på å komme opp på jordens tak. I november 1980 mistet således tre unge fjellklatrere livet da de forsøkte å klatre oppover den nesten vertikale fjellveggen til San Jeronimo-fjellet i Montserrat-massivet i nærheten av Barcelona i Spania. Alle tre omkom da de falt 260 meter. Det er mulig at grunnen var mangel på erfaring. Men var det risikoen verdt? Hvordan ville foreldrene deres og familiene deres besvare dette spørsmålet i dag?
Mangel på erfaring er på ingen måte den eneste grunnen til at det skjer ulykker under fjellklatring. I oktober 1978 forsøkte en ekspedisjon som bestod av erfarne kvinnelige klatrere fra De forente stater, å bestige Annapurna I (8078 meter) i Himalaya. Denne ekspedisjonen bestod av to lag som hver for seg skulle forsøke å bestige fjelltoppen. Det ene laget klarte det. Det andre gjorde det ikke. Det fortelles at veteranene Vera Watson og Alison Chadwick-Onyszkiewicz var bundet sammen i tau under klatringen oppover fjellveggen da de falt ned og ble drept. Et annet medlem av ekspedisjonen, Arlene Blum, skrev i sin dagbok om begivenhetene: «De må ha vært ute av stand til å forhindre det som skjedde, og falt 450 meter ned i en bratt skrent med snø og is. Det kunne ha hendt en hvilken som helst fjellklatrer når som helst. Men hvorfor måtte det skje? Jeg føler meg nummen, og mine tanker går til deres familier. All denne sorg og smerte — var fjellet verdt det? . . . Vi var naturligvis alle besluttet på å ta den risikoen da vi kom hit. Men familiene deres og vennene deres hadde ikke truffet noen slik beslutning.» (Uthevet av oss)
En lignende tragedie inntraff i juni i fjor i den nordvestlige delen av De forente stater. Seksten fjellklatrere — 11 på Mount Rainier og fem på Mount Hood — ble drept i fjellskråningene.
Ja, hvilket fjell eller hvilke flyktige ambisjoner er verdt en slik risiko? Dette spørsmålet må ses på bakgrunn av det som blir satt på spill, nemlig LIVET, som ikke kan måles med noe. Enten en tror på Gud eller ikke, er livet en dyrebar gave som en ikke bør sette på spill for hva som helst. Livet medfører ansvar — ikke bare overfor en selv, men også overfor ens familie (spesielt overfor ektemann, hustru eller barn) og, for den kristnes vedkommende, overfor Gud, som ’all god og all fullkommen gave kommer fra’. — Jakob 1: 17.
Nå er det naturligvis ikke slik at alle dødsfall i fjellene skyldes klatring. Det har også hendt at dårlig utrustede fotturister har dødd av utmattelse i fjellene. Som en spansk autoritet på området uttrykte det: «Enhver som går i fjellene en søndag, vil se at de er fulle av folk som er ute etter eventyr. De fleste av dem har ikke det nødvendige utstyr, og de har heller ikke kjennskap til forholdene i området. Det er det rene mirakel at det ikke er flere som omkommer.» Hvis du drar til fjells, er det derfor forstandig av deg å forvisse deg om at du er i fysisk god form, og at du er riktig kledd og har med det nødvendige utstyr. Hvis du har følge med en som er fjellvant, vil det være enda bedre.
Kjensgjerningene taler for seg selv. En undersøkelse som nylig ble offentliggjort i avisen El País, som kommer ut i Madrid, viste at fjellklatring stod øverst på listen over dødsfall på grunn av sport i Spania i femårsperioden 1975—1979 med i alt 137 omkomne. De nest farligste formene for sport var jakt og dykking, som begge krevde 42 menneskeliv i den samme perioden. Deretter kom forskjellige former for luftsport, som krevde 39 menneskeliv.
Luftsport
Hvem har ikke med misunnelse betraktet ørnen eller albatrossen, som lekende lett svever gjennom luften? Helt siden uminnelige tider har mennesket drømt om å være fri som fuglen og sveve gjennom luften. Hvor passende er derfor ikke det retoriske spørsmålet som blir stilt i Jobs bok i Bibelen: «Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør?»! — Job 39: 29.
I de siste tiår er luftsport som består i å foreta fritt svev, for eksempel seilflyging, fallskjermhopping, ballongferder og hanggliding, blitt stadig mer populær. Når det blir lagt vekt på god opplæring og riktig utstyr, kan farenivået når det gjelder de fleste av disse sportsgrenene, holdes nede på et minimum, spesielt hvis den som deltar, ikke er dumdristig. Det kan ikke være tvil om at det å fly lydløst gjennom luften med vinden som eneste medreisende er en unik og spennende opplevelse for mennesket.
Den luftsporten som innebærer størst risiko i øyeblikket, er sannsynligvis hanggliding. Angående dette sa Encyclopædia Britannica 1976 Book of the Year: «Trass i at det har funnet sted utallige ulykker, og trass i at noen har mistet livet som følge av dette ’luftfartøyets’ ustabilitet når det blir utsatt for plutselige vindkast, har hanggliding vunnet ny anerkjennelse i løpet av dette året med internasjonale konkurranser i De forente stater og Østerrike.» (Uthevet av oss) Hangglidingeksperten Rudiger Flender sa: «Det finnes dristige hanggliderpiloter, og det finnes gamle hanggliderpiloter. Men det finnes svært få både dristige og gamle.»
De tekniske grunnene til hangglidingulykker er blitt omtalt som mekanisk svikt under flyging (som kan forekomme trass i nøyaktig montering og godt vedlikehold), plutselige forandringer i vindretningen og kraftige vindkast, især sterke fallvinder, som kan være skjebnesvangre selv for den mest erfarne hanggliderpilot.
I juni 1979 ble den berømte racerbilføreren Patrick Depailler tilføyd alvorlige skader under hanggliding i sitt hjemland, Frankrike. Et plutselig vindkast førte til at han krasjet. Han overlevde, slik at han kunne fortelle om hvordan det foregikk, men han måtte gjennomgå flere operasjoner på grunn av de skadene han hadde pådratt seg.
En ung kristen i De forente stater var ikke så heldig. Under en ulykke han ble utsatt for under hanggliding, pådrog han seg et nakkebrudd. Da han var blitt frisk, begynte han med hanggliding igjen. En dag, like etter at han hadde startet, slengte et plutselig vindkast ham rundt, og han mistet kontrollen over hangglideren. Han ble kastet inn i en fjellside og drept. Igjen spør vi: Var det risikoen verdt? Når vi tar i betraktning det fryktelige tap hustruen og foreldrene led, er det også rimelig å spørre: Ligger det en viss selviskhet til grunn for et ønske om å utøve en sport hvor sikkerhetsmarginen er så liten? Det er en faktor en kristen må ta i betraktning, ettersom han er forpliktet til å elske sin neste som seg selv. — Matteus 22: 39.
Racerbilulykker
Trass i den hangglidingulykken Patrick Depailler var utsatt for, vendte han tilbake, til racerbilkjøringen. Den 1. august 1980 ble han drept da han krasjet med en annen bil under øvelseskjøring på Hockenheim-banen i Vest-Tyskland.
Hva er det som får menn til å ta slike risikoer? En autoritet sier: «Racerbilførerne er drevet av konkurranseånd og løftet om rikdom, berømmelse og ære.» (The Encyclopædia Britannica, bind 12, sidene 569, 570) Det er også viktig å være klar over at det i slike motivers kjølvann finnes en rekke døde personer, både berømte og lite kjente. Som det samme oppslagsverket videre sier: «I årenes løp er hundrevis av bilførere og tilskuere blitt drept under racerbilløp. Det ligger i racersportens natur at den er forbundet med risikoer. . . . Slike ulykker vil fortsatt komme til å inntreffe. Problemet er hvordan en skal beskytte førerne og tilskuerne når de inntreffer.»
Det viktigste spørsmålet her er kanskje: Er «rikdom, berømmelse og ære» de største verdier i livet? Er det risikoen verdt å sette livet på spill for å få se navnet sitt i en fortegnelse over verdensmestere som snart blir glemt?
En personlig avgjørelse
Det er mange aktiviteter i livet som innebærer en minimal risiko eller mulighet for at en kan pådra seg skader eller miste livet. Bare det å reise med fly eller ta en biltur gjennom byen eller ganske enkelt det å gå over gaten kan føre til en ulykke. Men noe som er så lite sannsynlig, hindrer oss ikke i å leve et normalt liv.
På den annen side finnes det aktiviteter som vi ikke behøver å delta i, eller som ikke er av livsviktig betydning, men som i høy grad bringer liv og lemmer i fare. I slike tilfelle må enhver ansvarsbevisst person selv stille seg spørsmålet: Er det risikoen verdt? Spesielt en kristen vil tenke seg om to ganger før han setter den gudgitte gave som livet er, på spill.