Det vanskeligste å si

«JEG syntes så synd på min kone,» sa mannen medfølende. «Hun hadde brukt mye tid på å lage et måltid til noen unge venner som skulle komme på besøk. Men da den avtalte tiden kom, var det ingen som viste seg. Først ble hun litt ergerlig. Så ble hun forarget. Og etter hvert som tiden gikk, ble hun så sint at hun begynte å gråte. Den retten hun hadde tilberedt med så stor omhu, hadde ikke godt av å stå så lenge. Men det var ingen som ringte for å forklare forsinkelsen.» Mannen sier videre: «I slike situasjoner begynner du å frykte det verste. (Hva har skjedd? Har de vært utsatt for en ulykke?» Omsider dukket to av dem opp. De andre hørte vi ikke noe fra.»

Dette kunne ha betydd slutten på vennskapet, men heldigvis seiret de kristne prinsipper. Mannen forteller videre: «Da min kone traff sine tre glemsomme venner dagen etter, regnet hun med at de skulle være fulle av unnskyldninger. I stedet smilte de litt nervøst til henne og hilste raskt. Det gikk flere dager. Jeg var stolt av min kone da hun bestemte seg for å ta initiativet og snakke med dem. Etter noen tårer og omfavnelser hadde de ordnet opp i saken. Men det var en ting som slo meg: Kunne de ikke bare ha sagt: ’Vi er virkelig lei for det’?»

Det ser ut til at det er svært vanskelig for oss mennesker å be om unnskyldning og si at vi er lei for noe. Hva kommer det av? Kanskje det kommer av at vi dermed innrømmer at det er vi som har skylden. Vi har riktignok ikke noe problem med å innrømme våre feil rent generelt. Hvis du sier til noen: «Du er ikke fullkommen!», vil han sannsynligvis svare: «Er det noen som er det?» Men prøv å si til ham at han er egoistisk, stolt, hovmodig, ufølsom, barnslig eller irriterende, så skal du se at reaksjonen blir en ganske annen. Det er ikke rart at Bibelen råder oss til å overse og tåle andres feil og være villige til å tilgi. — Ordspråkene 17: 9; Efeserne 4: 32; Kolosserne 3: 13.

Mange vil kanskje oppfatte det å komme for sent til et måltid som noe ganske uvesentlig, men det er ofte slike små episoder som fører til at det oppstår tilsynelatende uoverstigelige barriérer mellom mennesker. Men en slik barriére kan ofte rives ned ved at en ganske enkelt sier: «Jeg er lei for det.»

Men hvem skal være den første til å si det? «Ikke jeg!» sier du kanskje. Du har analysert situasjonen og kommet til at du er «uskyldig». «Noen må ha rett,» sier du. Men da tar du ikke i betraktning at motparten sannsynligvis ser saken fra en helt annen synsvinkel. (Ordspråkene 18: 17) Så står dere der. Begge parter ser det å be om unnskyldning som et nederlag og forbereder seg på en langvarig kamp.

Bibelen viser imidlertid at selv langvarig uvennskap kan ryddes av veien når folk er villige til å svelge sin stolthet. Tenk for eksempel på patriarken Jakob. Han var villig til å ofre mer enn stoltheten for å få slutt på et uvennskap. Helt fra fødselen av var det rivalisering mellom ham og hans tvillingbror, Esau. Det utviklet seg til sterkt hat hos Esau da Jakob ordnet det slik at han fikk førstefødselaretten, noe som skjedde da Esau solgte den til ham for en gryte med velling. (1. Mosebok 25: 22—34; 27: 1—41) Jakob måtte flykte for livet. Det gikk mange år, men Esaus hat ble ikke mindre med årene.

Til slutt kom den dagen da de skulle møtes igjen. Jakob sendte ydmykt noen sendebud foran seg og bad om et møte med Esau. Når du leser beretningen i 1. Mosebok, kapitlene 32 og 33, kan du sikkert føle spenningen øke etter hvert som disse brødrene forbereder seg på å møtes — Jakob med sine hjorder og sine barn og Esau med 400 mann! Esau har uten tvil planer om å myrde Jakob. Men Jakob er fast besluttet på å stifte fred. For å vinne Esaus vennskap lar han sine tjenere dra foran seg med et fredsoffer. Og for et fredsoffer — hundrevis av verdifulle geiter og sauer og mange kuer, okser og kameler! Tenk deg hvor overrasket Esau blir da han får denne gaven!

Men det skulle enda mer til for at det skulle bli fred mellom dem. Hva gjør Jakob da han står ansikt til ansikt med Esau? «Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror.» Han gjorde dette som om han erkjente at han stod overfor en som var høyere enn ham. Hvilken virkning hadde dette? «Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.» — 1. Mosebok 32: 13—15; 33: 1—4.

Hva kan vi lære av dette? Når det gjelder personlige uoverensstemmelser, er det noe som er viktigere enn hvem som har «rett», og hvem som tar «feil». Det er viktigere at freden blir gjenopprettet. Hvis det har oppstått en uoverensstemmelse mellom deg og en annen, så spør deg selv: «Ser jeg tingene fra hans synsvinkel? Har jeg gått fram på en kristen måte? Er jeg villig til å være ydmyk? Kan jeg være den første som sier: ’Jeg er lei for det’, fordi jeg på en eller annen måte har brakt en annen i forlegenhet?»

Det ligger stor kraft bak ordene «jeg beklager» eller «jeg er så lei meg». Prøv å være den første som sier det. — Matteus 5: 9, 23, 24.