Den holdning den katolske kirke har hatt til Bibelen
BOKEN A Guide to Catholic Reading kommer med følgende interessante uttalelse: «De fleste av den eldre generasjon som tilhører det katolske lekfolk, vil være enige i at det å lese Bibelen uten det rette tilsyn ikke ble sett på med blide øyne av de fleste katolske prester og nonner. Heldigvis er situasjonen blitt radikalt forandret, og i dag blir katolikker fra alle hold oppmuntret, formant og inntrengende oppfordret til å lese bøkenes bok.»
Det kan ikke benektes at den katolske kirkes holdning til Bibelen er blitt «radikalt forandret» i løpet av de siste årtier. Det er blitt laget flere populære katolske oversettelser av Bibelen til moderne språk i løpet av de siste 30 år enn det er blitt gjort i løpet av de foregående århundrer. Men hva er 30 år i historien til en kirke som hevder at den stammer fra apostlenes tid? Hva kan sies om den katolske kirkes historie i århundrenes løp? Har den katolske kirke vist kjærlighet til Bibelen ved å gjøre den tilgjengelig for katolikker og oppmuntre dem til å lese den? Eller har den gitt uttrykk for hat overfor dem som har vært glad i Bibelen?
Før og etter Karl den store
Det skal i rettferdighetens navn sies at kirken i Roma først stilte seg positiv til det å oversette Bibelen til folkets språk. Vi må ikke glemme at det gjengse språk blant de første kristne var gresk. Og det var tilfelle i flere hundre år etter at frafallet fant sted i og med apostlenes død. Noe som bekrefter dette, er det forhold at da det første økumeniske kirkemøte ble holdt, i Nikea i 325, foregikk drøftelsene ikke på latin, men på gresk, og den berømte nikenske trosbekjennelse, som skulle være det «urokkelige grunnlag» for den katolske tro, ble avfattet på gresk.
Kampen mellom Roma og Bysants (Konstantinopel) om hvilken av byene som skulle være kirkens religiøse hovedstad, utviklet seg i løpet av det fjerde århundre, og språket kom til å spille en viktig rolle i den forbindelse. Den østlige del av kirken, som var underlagt patriarken i Konstantinopel, brukte gresk og gresk liturgi og hadde hele Bibelen på gresk (den greske oversettelsen Septuaginta av de hebraiske skrifter og i tillegg til den de kristne greske skrifter). Det gjengse språk i vest var imidlertid ikke gresk, men latin. Det fantes forskjellige gammellatinske oversettelser av Bibelen, men ingen av disse hadde inntatt plassen som en standardoversettelse. Henimot slutten av det fjerde århundre gav derfor biskopen i Roma, Damasus, den lærde Hieronymus i oppdrag å lage en standardoversettelse av Bibelen på latin.
Hieronymus brukte ikke klassisk latin, men vulgærlatin, det alminnelige folks språk. Hans oversettelse ble kjent som Vulgata (editio vulgata, den gjengse eller alminnelige oversettelse). Den var den katolske kirkes standardbibel i over 1000 år, altså lenge etter at latin var blitt et dødt språk. Men det er viktig å merke seg at da den latinske oversettelsen Vulgata ble laget, var latin det språk som ble talt av de brede lag av folket.
Da det romerske verdensrike og den verdslige skoleordningen som var fremherskende i romertiden, ble oppløst, var det det høyere skikt av den katolske kirkes presteskap som praktisk talt fikk monopol på undervisningen. De geistlige viste en sørgelig forsømmelighet når det gjaldt å benytte seg av denne anledningen, og resultatet ble den omfattende uvitenhet som kom til å kjennetegne den mørke middelalder.
Henimot slutten av det åttende århundre beklaget keiser Karl den store den påfallende uvitenhet som gjorde seg gjeldende blant folket og de lavere skikt av presteskapet i hans rike. Han er blitt kalt «skaperen av undervisningen i middelalderen». Han samlet slike lærde menn som den engelske teologen Alkuin, som reviderte den forvanskede teksten til Hieronymus’ Vulgata, ved sitt hoff. Han gav befaling om at det skulle opprettes scriptoria eller skriverom i klostrene med tanke på at det skulle lages avskrifter av håndskriftene. Hans forsøk på å fremme undervisningen kom i første rekke presteskapet og adelen til gode, for disse håndskriftene var på latin, som da var i ferd med å bli erstattet av forskjellige folkemål blant den alminnelige befolkning i Europa.
Smuler til det alminnelige folk
Karl den store sørget riktignok for at det på kirkemøtet i Tours, som ble holdt i 813, ble vedtatt at homilier eller prekener skulle bli oversatt til den lokale befolknings språk med tanke på de brede lag av folket. Men det ble ikke truffet noe vedtak om at selve Bibelen skulle oversettes, slik at folket kunne lese den. Som en slags unnskyldning sier oppslagsverket The Catholic Encyclopedia:
«Bøker eksisterte bare i manuskriptform, og ettersom de var svært kostbare, hadde de fleste ikke anledning til å skaffe seg dem. Hvis folk i sin alminnelighet hadde kunnet skaffe seg bøker, ville de dessuten ikke ha kunnet lese dem, ettersom undervisning i disse primitive tider bare var for de få priviligerte. Det var praktisk talt ingen andre enn prester og munker som kunne lese.» Men hvem var det som hadde skylden for at folket i sin alminnelighet ikke lærte å lese og skrive? Og hvorfor ventet den romersk-katolske kirke på at kong Karl den store skulle treffe tiltak for å fremme undervisningen også blant dem som tilhørte det lavere presteskap?
I stedet for å fremme undervisningen blant de store masser og gå inn for at Bibelen ble oversatt til folkets språk, fremmet den katolske kirke produksjonen av ’bøker for de uvitende’ — billedbibler (slike som Biblia pauperum eller de fattiges bibel), bibelhistorier, skuespill om miraklene, statuer og utskjæringer, malerkunst på kirkevegger og glassmalerier med bibelske motiver. Det var de smuler det katolske presteskap lot falle fra det rike, åndelige bord med bibelkunnskap, en kunnskap som de holdt for seg selv og noen få priviligerte konger og adelsmenn.
Uforutsette følger
Karl den stores undervisningskampanje fikk uforutsette følger for den romersk-katolske kirke. Etter Karl den stores død — etter hvert som undervisningen spredte seg blant de lavere medlemmer av presteskapet og adelsstanden, og etter hvert som bibelhåndskrifter kom i omløp på latin — begynte prester, munker, konger, dronninger og adelsherrer og adelsdamer og andre i middelalderen å stille spørsmål når de sammenlignet den katolske lære med Bibelen. De krevde også at Bibelen skulle bli oversatt til den lokale befolknings språk, og på den tiden tillot den romerskkatolske kirke at visse deler av Bibelen ble oversatt med tanke på presteskapet og adelsstanden.
Noen av dem som leste Bibelen — også noen av presteskapet — kom til å bli førreformatoriske dissentere. Blant disse var Berenger fra Tours (som døde i 1088), Peter fra Bruys (som døde i 1140) og Henry fra Lausanne eller Cluny (som døde i fengsel etter år 1148), alle sammen franske prester som satte Bibelen foran den katolske lære, og som fikk lide for det.
Etter hvert som det alminnelige folk fikk høre prekener på sitt eget morsmål og fikk se bibelske temaer illustrert i billedbibler (skrevet på latin) og i forskjellige religiøse kunstverk, ble dessuten også deres appetitt på bibelkunnskap skjerpet. «Uautoriserte» oversettelser av deler av Bibelen begynte å komme i omløp, og slike dissentergrupper som valdenserne begynte å forkynne Bibelens sannheter i Frankrike, Italia, Spania og andre européiske land. Dette var noe Roma ikke hadde gjort regning med. Fra og med det 12. og det 13. århundre ble derfor den katolske kirkes holdning til Bibelen radikalt forandret. Roma kom til å betrakte Bibelen som en farlig bok, noe følgende historiske kjensgjerninger vil vise.
[Bilde på side 4]
Biskopen av Roma, Damasus, gav Hieronymus i oppdrag å oversette Bibelen til latin med tanke på det alminnelige folk
[Bilde på side 5]
Karl den stores program for undervisning var i første rekke til gagn for presteskapet og adelsstanden
[Bilde på side 6]
Da dissenterne begynte å forkynne Bibelen, ble kirkens holdning til den forandret