De tror det de ønsker å tro

HVORFOR tror folk det de tror? Er det fordi de har gode grunner til det? Opplever vi ikke ofte at folk tror det de ønsker å tro? De tror kanskje på noe fordi det er populært, Dette er ofte tilfelle med hensyn til troen på Gud og med hensyn til folks oppfatning av hva som er meningen med livet, og hva framtiden vil bringe.

I fortiden var det ingen som hadde et bedre grunnlag for å tro det som var sant og rett, enn israelittene. De fikk lovene sine direkte fra Jehova Gud, Skaperen av alle ting. Hans lover og hans måte å handle med dem på burde ha fått dem til å tro på ham. De burde ha adlydt ham og vært interessert i å oppnå hans godkjennelse. Men hva begynte de å tro på?

Til tross for at deres Gud advarte dem sterkt mot de katastrofale følger det ville få å tilbe avguder og å gjøre seg skyldig i umoral, begynte de likevel å utøve fallostilbedelse. Samtidig ønsket de å gi inntrykk av at de tilbad Jehova. Andre Krønikebok 33: 17 sier: «Folket ofret likevel ennå på haugene, men bare til Herren sin Gud.» De stjal, myrdet, begikk ekteskapsbrudd, sverget falskt og tilbad andre guder og trodde likevel at de ville bli frelst. — Jeremia 7: 8—11.

De trodde det de ønsket å tro, og forsøkte samtidig å få det til å se ut som om de tilbad den sanne Gud, Jehova. Ettersom de hadde begynt å gå sine egne veier, kunne Jehova si gjennom sin profet: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier.» (Jesaja 55: 6—8) De lovpriste Gud med leppene, men hadde fjernet seg fra ham i sitt hjerte. (Jesaja 29: 13) Og når Jehova advarte dem gjennom sine profeter, svarte de: «’Ikke se!’ . . . ’Kom ikke til oss med syner om det som er rett! Si oss slikt som vi gjerne vil høre, la oss få hildrende syner!’» (Jesaja 30: 9—11) De hørte bare det de ønsket å høre.

Da Jesus kom og forkynte for dem, sa han at deres tro var forgjeves på grunn av deres tradisjoner. (Matteus 15: 7—9) Apostelen Paulus skrev senere om jødene at ’de brant for Guds sak, men uten forstand. De ville bygge opp sin egen rettferdighet’. (Romerne 10: 2, 3) Hvorfor? Fordi de ville ha det slik.

Noen trodde på Jesus; andre gjorde det ikke

Folk hørte Jesus forkynne det samme budskapet og utføre de samme mektige gjerningene. Likevel var det noen som trodde, og andre som ikke gjorde det. Hvorfor? Etter å ha hørt døperen Johannes’ vitnesbyrd og Jesu egne ord kunne Andreas gå til sin bror, Simon, og si: «Vi har funnet Messias.» Filip gikk til Natanael og sa: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» (Johannes 1: 35—45) Hvorfor trodde de? Var det bare fordi de ønsket det? De trodde på grunn av det de hadde sett og hørt, i samsvar med det som var profetert i Skriften.

Da samaritanene hørte Jesu ord, sa de til kvinnen som først hadde snakket om ham: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Johannes 4: 39—42) Mange som så at Jesus oppreiste Lasarus fra de døde, trodde på ham. Andre som så det samme miraklet, gikk og fortalte om det til fariseerne. Viste disse tro? Nei, de planla å få Jesus, og til og med Lasarus, drept, slik at folket ikke skulle tro. (Johannes 11: 45, 46, 53; 12: 10, 11) De ønsket ikke å tro på Jesus. De valgte ikke å gjøre det. Hvorfor?

Hvorfor de ikke trodde

Det var flere grunner til det. De religiøse lederne var redd for at romerne skulle ’komme og ta både det hellige sted og folket deres’. (Johannes 11: 48) Jesus hadde tidligere fortalt dem grunnen til at de ikke trodde. De foretrakk å bli æret av hverandre. (Johannes 5: 44) Og til vaktene som var blitt imponert av Jesus, sa de religiøse lederne: «Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven — forbannet er den!» (Johannes 7: 46—49) De hadde derfor sine grunner.

Det samme skjedde med mange som senere falt fra den sanne, kristne tro. Apostelen Paulus skrev at det skulle komme en tid da menneskene ikke lenger skulle tåle den sunne lære, men ta seg lærere i mengdevis, slik de fant det for godt, fordi de ville ha det som klødde dem i øret, og de skulle vende seg bort fra sannheten. (2. Timoteus 4: 3, 4) Peter skrev at enkelte usikre mennesker fordreide Skriften, slik at det ble til deres egen undergang. (2. Peter 3: 16) Han skrev også at det i de siste dager ville være mange som ikke ville tro på løftet om Herrens gjenkomst, og som ville si: «Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» Hvorfor? Peter sa at «i samsvar med deres ønske» (NW) ville det faktum at Gud dømte den onde verden i Noahs dager til tilintetgjørelse, unngå deres oppmerksomhet. (2. Peter 3: 3—7) Ja, de trodde det de ønsket å tro.

Et solid grunnlag for troen

Men er troen på Gud som Skaper, på at hans rike vil komme, og på at hans vilje vil skje på jorden som i himmelen, bare fantasi som folk ønsker å tro på? Slett ikke. Sann tro har et grunnlag. Apostelen Paulus hadde en slik tro i tankene da han skrev: «Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Hebreerne 11: 1) Deretter forteller han om mange menn og kvinner som ikke bare trodde det de ønsket å tro, men som trodde på det Gud hadde åpenbart om seg selv og sine hensikter. Deres tro krevde selvoppofrelse og førte til at de ble hatet av verden. Det samme er tilfelle i dag med dem som tror på Guds hensikt.

Men betyr det at ethvert religionssamfunn som tilskynder folk til å vise hengivenhet og selvoppofrelse, har Guds anerkjennelse? Eller kan det hende at tilhengere av en slik religion også bare tror det de ønsker å tro? Et typisk eksempel på en religiøs bevegelse som et stort antall unge mennesker har sluttet seg til, er Den Forente Familie. Hvordan har dette kirkesamfunnet vært i stand til å få så mange unge mennesker i vår tid til å slutte så helhjertet opp om dets virksomhet? Hvorfor blir de så ofte angrepet? Disse spørsmålene vil bli tatt opp i den etterfølgende artikkelen: «Den Forente Familie — hva tror den?»