Et likevektig syn på vitenskapen

DET er ingen tvil om at vitenskapen har brakt menneskeheten store goder. Til tross for dette bør vi imidlertid ha et likevektig syn på de godene vitenskapen har tilveiebrakt. Vitenskapen er et produkt av mennesker, og menneskene er ufullkomne. De vitenskapelige fremskritt har følgelig ikke alltid vært bare en velsignelse.

Bilen har for eksempel gjort det mulig for folk å reise på en hurtig og behagelig måte. Men den er også årsak til hundretusener av dødsulykker på veiene hvert år, i tillegg til at den er en forurensningskilde og en årsak til at verdens energireserver blir redusert til et farlig nivå. Fjernsynet gjør det mulig for oss å få nyheter og underholdning rett inn i stuen. Men mange blir helt avhengige av det, og den underholdningen det har å by på, kan være både tåpelig og fordervende.

Nye kjemikalier har revolusjonert mange industrier, men de forurenser også det vannet vi drikker, og den luften vi puster i. Insektdrepende midler har gitt større avlinger. Men de har også drept fugler og insekter og satt menneskenes helse i fare. Både de dårlige resultatene og de gode resultatene er frukter av den vitenskapelige fremgang. Bør vi gi vitenskapsmennene skylden?

Hvem har skylden?

Det er ikke alltid vitenskapsmennenes feil. Den vitenskapelige forskning har gjort bilene forholdsvis trygge, men menneskelig svikt, kriminell dårskap og promillekjøring forårsaker stadig mange trafikkulykker. Vitenskapsmennene kan redusere forurensningen, men økonomiske hensyn hindrer dem ofte i å gjøre det. Det er vitenskapelige oppdagelser som ligger til grunn for fjernsynsapparatet, men det er ikke vitenskapsmenn som lager programmene, som ofte er preget av sex, vold og fordervede oppfatninger. Det er heller ikke deres skyld at folk ikke har kontroll over sine seervaner.

Vi kan imidlertid ikke frita vitenskapsmennene helt for skylden for de problemene som deres produkter har forårsaket. Vitenskapen har for eksempel gjort den moderne krigføring ytterst farlig. Hvem har skylden? De vitenskapsmennene som bruker tiden på å utvikle enda mer ødeleggende atomvåpen og metoder for større treffsikkerhet for disse våpnene, eller som bruker sin intelligens og viten til å utvikle giftgasser og stoffer som blir tatt i bruk i bakteriologisk krigføring, må i hvert fall påta seg en del av skylden.

Det er sant at det ikke er vitenskapsmennene som starter krigene. Det er politikerne som gjør det. Men vi gjentar det spørsmålet som ble stilt i London-avisen The Guardian: «Når over halvparten av verdens dyktigste vitenskapsmenn og ingeniører er engasjert i rustningskappløpet, hvordan kan da nedrustningen begynne og et kjernefysisk ’holocaust’ avverges?»

Vitenskapelige teorier

Det er også nødvendig å ha et likevektig syn på vitenskapelige teorier. Vitenskapsmennene har formulert noen imponerende forestillinger som skal forklare slike ting som materiens sammensetning og universets opprinnelse. Men vi må ikke glemme at disse forestillingene bare er teorier. I noen tilfelle blir de riktignok støttet av en imponerende bevisføring, men muligheten for en revidering er ikke desto mindre hele tiden til stede. Vitenskapsmennene betrakter ingen vitenskapelig teori som det siste ordet i en sak.

Professor Pascual Jordan sa: «Etter de studier jeg har foretatt, er jeg blitt klar over at naturvitenskapen og særlig fysikken ikke er et ferdig og lukket tankesystem, men snarere noe levende som gjennomgår en kontinuerlig forandring.» En annen vitenskapsmann innrømmet at det vitenskapen presenterer, «er i beste fall relativ sannhet». Dr. Lewis Thomas, en mye lest naturvitenskapelig forfatter, sa: «Jeg kan ikke tenke meg et eneste felt innen biologien eller legevitenskapen hvor vi kan hevde at vi har den rette forståelsen, og for meg virker det som om jo mer vi lærer om de levende skapninger, særlig om oss selv, jo merkeligere blir livet.»

Når en undersøker vitenskapens historie og utvikling, blir en dessuten stadig minnet om at vitenskapsmennene bare er mennesker. En vil finne vitnesbyrd om ensidighet og partiskhet. New York-avisen Daily News meldte for eksempel i forbindelse med striden om sakkarin at «det ble bemerket at alle de undersøkelser som ble finansiert av sukkerindustrien, påviste at dette kunstige søtningsmidlet var farlig, mens alle de undersøkelser som ble finansiert av diettfødevareindustrien, ikke fant noe galt med sakkarin».

En kommer også til å støte på fordommer. Den populærvitenskapelige forfatteren Isaac Asimov fortalte om et tilfelle: «Den tyske geologen Alfred Wegener framholdt i 1912 at kontinentene langsomt hadde forflyttet seg i millioner av år. Han ble utledd og døde før hans idé oppnådde anerkjennelse.» (Science Digest, juli 1981) Wegeners idé er nå alminnelig anerkjent innen geologien.

En vil også finne eksempler på bedrageri. Et engelsk vitenskapelig tidsskrift foretok en statistisk undersøkelse etter at en ansett vitenskapsmann var blitt funnet skyldig i bevisste manipuleringer. Av de 204 vitenskapsmennene som deltok i undersøkelsen, hevdet 92 at de i løpet av sin karriere hadde støtt på minst ett eksempel på det de kalte bevisst forvrengning, som bare er et penere uttrykk for forfalskning.

Et eksempel på dette fant sted i 1976. Tyske aviser lovpriste et fossilfunn som «sensasjonelt». En mente at det var et manglende mellomledd i rekken av Cephalopoda og således et bevis for utviklingslæren. I 1979 ble det avslørt at det hele hadde vært en «bevisst forvrengning». «Men,» sukket en avisreporter, «paleontologien [studiet av fossilene] har en fargerik historie av forfalskede fossiler å se tilbake på.»

Selv om vi ikke vil undervurdere alt det vitenskapen har gjort til gagn for menneskeheten, bør vi følgelig ikke glemme at den har sine begrensninger. Dette er særlig viktig når vi sammenligner vitenskapen med den andre store opplysningskilden, Bibelen.

[Ramme på side 5]

Hvordan kan en velutdannet mann, som kanskje selv har kone og barn, arbeide for å fremstille våpen som bokstavelig talt kan drepe millioner av mennesker?

Dr. Helen Caldicott, som er formann for den amerikanske foreningen Leger for sosialt ansvar, fortalte i et intervju i et tidsskrift at hun hadde stilt en vitenskapsmann det samme spørsmålet: «Jeg sa: ʼJoe, hvorfor lager folk masseødeleggelsesvåpen?ʼ Han sa: ʼVil du vite hvorfor? Det er fantastisk morsomt. Du har et uløselig problem — hvordan du skal få anbrakt ti stridshoder på én rakett, få anbrakt en datamaskin i nesen på raketten og få stridshodene til å lande uavhengig av hverandre i hver sin by. Det er fantastisk morsomt.ʼ» — U.S. Catholic

Men selv en vitenskapsmennene fryder seg over intellektuelle utfordringer og det de kan utrette, må de påta seg en stor del av skylden for den spenning og farer de utsetter resten av oss for på grunn av sin kostbare ʼmoroʼ.