Namib-ørkenens særegenheter

EN ØRKEN som er annerledes. Det kan gå flere år uten at det regner. Faller det 20 millimeter et år, er det bra. Det hender at det regner uten at regndråpene når bakken; de fordamper på veien. Det eneste vannet en kan være sikker på å få der, er den morgentåken som vindene fører med seg fra Atlanterhavet. Likevel yrer det av liv. Det er biller som står på hodet for å drikke vann. Andre svømmer gjennom sanden. Det er edderkopper som ruller seg sammen og triller nedover sanddynene, slanger som later som om de er planter, og beveger seg i siksak, og det er planter som ser ut som sammenfiltrede hauger med piggtråd. Andre planter har bare to blad, men det ser ut som om de har 20. Disse plantene kan bli hele 2000 år gamle. Og under sanden ved kysten finnes det rikdommer i form av slipte diamanter. Dette er bare noen få av særegenhetene i Namibørkenen, som strekker seg langs det sørlige Afrikas vestkyst.

I Namibørkenen finnes det fascinerende biller som ikke eksisterer andre steder i verden. De fleste av dem lever nede i sanden. En kan se at de stuper ned i sanden og «svømmer» under overflaten. Én type foretrekker grovkornet sand og holder kroppen unna den varme sanden ved hjelp av de lange bena — den oppfører seg som om den gikk på stylter. Så har vi den eneste billen i verden som har hvit rygg, som reflekterer solens hete stråler. Mens én hvitrygget bille leter etter mat, kan maken være solskjerm ved å sette seg på ryggen dens.

Billene i Namibørkenen har smarte måter å skaffe seg vann på fra morgentåken. En type graver en liten renne som vender mot vinden, går så samme vei tilbake og drikker den væten som har samlet seg i kanalen. En annen går til toppen på en sanddyne, løfter bakkroppen høyt opp i luften, og med bøyd hode åpner den munnen på vidt gap. Fordi den har vinden i ryggen, kondenseres det vanndråper på kroppen, og de renner ned i munnen.

En stor edderkopp, som er 11 centimeter i diameter og er kjent som den «hvite danserinne», bygger et hus med en slags falldør på siden av en sanddyne. Den lever av firfisler, sirisser og andre insekter. Når den blir angrepet, inntar den en aggressiv stilling med forbena høyt hevet — derav navnet «danserinne». Den måten den flykter på, er enda mer fascinerende. Den trekker bena delvis opp under kroppen og slår hjul nedover sanddynene. Når alt kommer til alt, var det ikke menneskene som oppfant hjulet!

En deilig pelsball — den gylne moldvarpen — beveger seg også under sanden. Den kommer opp så sjelden og for så kort tid av gangen at den nettopp er blitt oppdaget. Øynene og ørene dens er helt skjult under pelsen for at de skal være beskyttet mot den løse sanden, som den graver seg gjennom for å lete etter mat.

En sandens skrekk er Namibørkenens hoggorm, som beveger seg sidelengs. Den spretter av sted med raske støt til siden og unngår på den måten å brenne seg på den varme sanden. Og for en slu måte den går fram på for å skaffe seg mat! Kroppen er nedgravd i sanden, bare øynene titter fram. Flere centimeter unna stikker haletippen opp, og den ser ut som en liten plante. Snart kommer det en nysgjerrig firfisle for å spise denne merkelige «planten», men blir i stedet spist opp selv!

Fenestraria, som betyr «vinduer», er en plante med flate, kølleformede blad som ligger skjult under sanden. Det er bare spissen på dem som synes. Men spissen er gjennomsiktig, slik at sollyset kan sette i gang fotosyntesen. En sammenfiltret haug med rusten piggtråd? Nei, et nærmere blikk viser at det er grønne, piggete meloner omgitt av tynne, tornete grener. Det er narasplanten, som hører til gresskarfamilien og er ettertraktet som føde blant både mennesker og dyr. Welwitschia er en stor, blekksprutformet plante som ser ut til å ha mange blad, men den har bare to. De blir åtte meter lange og blir revet i strimler av vinden og snodd rundt plantens stamme, lik blekksprutarmer. Welwitschia kan bli opptil 2000 år gammel!

Det lever også store dyr i Namibørkenen. Verdens høyeste elefanter, som har uvanlig lange ben, lever der. En kan også se den vakre gemsbucken (en oryxantilope) gå oppover sanddynene. Der er også «Namibørkenens vannmestere». Det blir de sebraene som lever der, kalt. De har en fabelaktig evne til å finne vann. Med hovene graver de hull i de tørre elveleiene ned til en meters dybde. Snart siver det vann inn i hullet, og de slokker tørsten. Andre dyr betrakter dem, og de bruker også disse vannhullene.

Men hva så med Namibørkenens slipte diamanter? Er det ekte diamanter? Ja, i aller høyeste grad! I tusener av år har elven Oranje skylt millioner av diamanter ut i Atlanterhavet. Derfra har sterke kyststrømmer skylt dem opp på land og inn i sandørkenen. Resultatet er at det under sanddynene ved kysten skjuler seg enorme rikdommer i form av naturslipte diamanter, 90 prosent edelstenskvalitet. To hundre millioner tonn jord må fjernes for at en skal kunne finne ett tonn diamanter — åtte millioner karat. Inntil nylig greide en dette omtrent hvert fjerde år.

Nå kjenner du til noen få av Namibørkenens fascinerende særegenheter og utrolige rikdommer.