«Derfor skal mannen forlate . . .»

«EN DAG kom sønnen vår hjem,» forteller Tom, «og det var tydelig at han hadde noe på hjertet. Han satte seg ned sammen med min kone og meg og sa:’ Ja, nå har jeg altså funnet den piken jeg kommer til å gifte meg med.’»

Gud forutså slike situasjoner da han sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» (1. Mosebok 2: 24) Du bør derfor betrakte det som noe uunngåelig at ditt barn drar hjemmefra.

Dette betyr selvsagt ikke at barn bør flytte hjemmefra for tidlig. Men som salmisten sa: «Som piler i en krigers hånd er sønner en får i sin ungdom.» Før eller senere forlater pilen koggeret og skytes ut i livet. — Salme 127: 4.

Som en pil som er skutt ut, er ditt voksne barn i bunn og grunn utenfor ditt myndighetsområde når det har flyttet hjemmefra. Når sønnen din gifter seg, blir han overhode i sin egen familie. Datteren din blir underlagt sin manns myndighet. — Efeserne 5: 21—28, 33.

Bibelen viser imidlertid at det kan være vanskelig for deg å bli vant til denne nye uavhengigheten. Et eksempel på det har vi i Jesu mor. Hun følte tydeligvis at hun fortsatt hadde en viss myndighet over Jesus — også etter at han var blitt voksen og salvet som Messias. I et bryllup sa Maria til Jesus: «De har ikke mer vin.» (Det var som om hun foreslo: ’Gjør noe med det.’) Men på en bestemt og likevel vennlig måte minnet Jesus henne om at han nå var selvstendig — og han utførte sitt første mirakel. — Johannes 2: 2—11.

Patriarken Jakob syntes også det var vanskelig å gi slipp på sønnen sin. Hans kjære kone Rakel hadde dødd da hun fødte den sønnen som han kalte Benjamin. Du kan sikkert forestille deg hvor sterkt følelsesmessig knyttet han var til denne sønnen. Så da han ble bedt om å la Benjamin legge ut på en reise til Egypt, var han imot det. «Han var redd det skulle hende ham en ulykke,» og han holdt ham hjemme. — 1. Mosebok 35: 16—18; 42: 4.

Men selv om det er normalt å ønske å holde på barna, er det forstandig å akseptere at barna er blitt voksne og uavhengige.

«Tenk på hvordan du sårer meg»

’Men må de flytte så langt bort?’ sier noen foreldre bebreidende. ’Hvorfor kan de ikke være uavhengige av oss og samtidig bo i nærheten av oss?’

Når barna flytter, kan det skape sårede følelser. Bibelen sier for eksempel at Rebekka ble bedt om å reise ganske langt for å bli gift. Moren og broren hennes bad inntrengende: «La piken [Rebekka] bli hos oss en tid, ti dager eller så! Siden kan hun fare.» Så vanskelig det må ha vært å slippe henne fra seg! Likevel sa Rebekka da hun ble spurt om hun ville reise: «Ja, det vil jeg.» Hun var villig til å dra trass i at det kunne bety at hun aldri ville få se familien sin igjen. — 1. Mosebok 24: 55, 58.

Ditt voksne barn kan også ha et berettiget behov for å flytte langt bort, for eksempel på grunn av utsikter til å få en jobb. Det kan virke ødeleggende hvis du motsetter deg det i urimelig grad. Tenk over det en ung kone forteller: «Etter at vi hadde giftet oss, ønsket vi å tilbringe mye tid sammen. Men det forstod ikke mor. Istedenfor å la oss være litt for oss selv og så la oss komme og besøke henne begynte hun å overrenne oss.» Situasjonen ble bare verre da dette ekteparet bestemte seg for å flytte lenger unna. Dette førte til at mor og datter ble direkte fiender. «Hvor står det at du ikke lenger er forpliktet til å hedre din far og din mor når du gifter deg? På hvilke punkter har jeg sviktet deg som mor?» spurte moren bittert. Hva førte alt dette til? I tillegg til at det skapte et spent forhold i det unge parets ekteskap, oppstod det en barriére mellom mor og datter. De snakket ikke sammen på flere måneder! Og de som hadde vært så nær knyttet til hverandre.

Boken No Strings Attached sier: «Hvis du reagerer på at barnet ditt flytter hjemmefra, ved å gjøre deg til martyr (tenk på hvordan du sårer meg; tenk på hvordan du sårer din far/mor; hvordan kan du gjøre dette mot oss), kommer du sannsynligvis til å skyve barnet ditt enda lenger fra deg.» — Uthevet av oss.

Faren til den bortkomne sønnen i Jesu lignelse innså dette. Da hans voksne sønn krevde å få leve for seg selv, rakket han ikke ned på sønnen sin eller overøste ham med trusler om at han ville svikte ham. Nei, han var vennlig mot sønnen sin og lot ham dra. Denne forståelsesfulle holdningen var sannsynligvis en vesentlig årsak til at sønnen til slutt vendte hjem igjen. Dette betyr at nøkkelen til å bevare vennskapet med ditt voksne barn kan være å la det prøve litt selvstendighet. — Lukas 15: 11—24; se også Filipperne 2: 4.

«Hva ser han i henne?»

«Du vil jo barna dine det beste, og når du ser at de er blitt lykkelig gift, da er du glad,» sier Norma. Mannen hennes, Tom, tilføyer: «Jeg sier det rett ut: Jeg syntes ikke vi skulle bruke all den tiden på å oppdra datteren vår og så bare overlate henne til den første den beste som kom rekende.» Det hender imidlertid at barn skuffer sine foreldre dypt ved sitt valg av ektefelle. Hvordan vil du reagere? —  Jevnfør 1. Mosebok 26: 34, 35.

Vil det ikke være best å gjøre alt du kan for å godta dette nye medlem av din familie? Noen undersøkelser viser at foreldrenes godkjennelse av ektefellen kan være av avgjørende betydning for hvorvidt ekteskapet skal holde.a Ja, ditt barns valg av ektefelle vil kanskje overraske deg eller gjøre deg forvirret. Men Gud holder ekteskapet i ære. — Hebreerne 13: 4.

I stedet for å ’avsile myggen’ og bli overdrevent opptatt av din svigersønns eller svigerdatters feil bør du forsøke å være objektiv. Se ham eller henne gjennom ditt barns øyne. Han eller hun har sikkert noen gode sider! Og husk at din egen sønn eller din egen datter langtfra er fullkommen. En som hadde tvilt på sitt barns valg av ektefelle, innrømmet: «Noe som hjelper, er å være ydmyk. Jeg husket at mine foreldre i sin tid ikke egentlig godkjente mitt valg av ektefelle, og hvor feil de tok.»

Foreldres uvilje mot et barns ektefelle kan ha mer med misunnelse — frykt for å miste barnets kjærlighet — enn med de virkelige forhold å gjøre. Men misunnelse kan ødelegge et godt forhold. (Ordspråkene 14: 30, NW) Du bør derfor unngå å støte fra deg denne nye sønnen eller datteren. Lær ham eller henne å kjenne. Vær på vakt mot å angripe ham eller henne med urettferdig kritikk og å skape unødig strid. Gi litt slipp på dem og «hold fred med alle, om det er mulig». — Romerne 12: 18.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 4]

Betyr det at barna deres flytter hjemmefra, at dere ikke lenger er foreldre?

[Bilde på side 5]

’Vi ønsket å tilbringe mye tid sammen. Men istedenfor å la oss være litt for oss selv begynte mor å overrenne oss’

[Bilde på side 6]

Foreldre godkjenner ikke alltid sitt barns valg av ektefelle