Midtveis i livet — lykkelige år eller en kritisk tid?
«LIVET begynner ved de 40!» sies det. Og mange som er kommet midtveis i livet, er hjertens enige i denne oppfatningen. En kvinne sier: «Jeg ville ærlig talt ikke være 18 igjen. Jeg er mye lykkeligere nå som jeg er i 50-årene, enn jeg har vært på mange år.»
Ja, noen opplever sine lykkelige år i denne alderen. De har i årenes løp samlet seg en del livserfaring. Dermed føler de at de har fått en viss orden på tilværelsen. Det går ikke engang så sterkt inn på dem å tenke på at barna en dag kommer til å flytte hjemmefra. Isteden ser de en mulighet for å bruke mer tid på seg selv og til å være alene sammen med ektefellen. De er på ingen måte tiltaksløse, men fyller sitt liv med mange meningsfylte gjøremål.
Men andre er ikke like optimistiske. De sier som så: ’Det å bli 40 er jo ikke begynnelsen på noen ting — det er bare slutten på det å være ung.’ Og de kan ha grunn til å føle det slik. De blir kanskje nedtrykt på grunn av de første aldersdomstegnene og føler det som han som sa: «Når jeg ser de posene under øynene, vet jeg at det går nedover med meg. Det går bare i retning av kirkegården.»
Det kan dessuten være at de plages av økonomiske vanskeligheter og er ulykkelige på grunn av ensomhet. Og ettersom helsen deres blir dårligere og de kanskje for første gang stilles ansikt til ansikt med døden, kan det være at de lurer på om livet deres har hatt noen mening, og om framtiden virkelig kan by dem noe av verdi. ’Om jeg bare var ung igjen,’ sukker de kanskje.
Men Bibelen sier: «Det et menneske sår, skal det også høste.» (Galaterne 6: 7) Om tiden midtveis i livet skal være lykkelige år eller en kritisk tid, avhenger mye av hvordan du «sår» tidlig i livet — hva du anser som verdier, hva slags vaner du tillegger deg, og hva slags mål du setter deg. Siden mange av oss med tiden må igjennom denne alderen, skal vi ta for oss noen av dens muligheter — og problemer.