Fossilene — beviser de evolusjonslæren?

EVOLUSJONISTENE framholder en hel del forskjellige argumenter til støtte for sin teori. De fleste av bevisene har tilknytning til levende organismer. Evolusjonistene viser til likheter i benbygningen hos forskjellige dyr som bevis for at disse dyrene er beslektet, om ikke ved direkte avstamning, så i det minste ved at de stammer fra en felles forfader. De peker på at embryonene hos «høyerestående» dyr under tidlige stadier av en befruktet eggcelles utvikling ligner embryonene hos «laverestående» dyr. De analyserer blodplasmaet eller hemoglobinets kjemiske oppbygning og klassifiserer på det grunnlag forskjellige arter som nær beslektet eller som fjerne slektninger.

De påstår at slike sammenligninger uunngåelig fører til den konklusjon at alle dyr har en felles opprinnelse. De sier at de ikke kan komme på noen annen forklaring. Når de først har utelukket den mulighet at alle dyr er skapt av samme Skaper, kan de naturligvis ikke godta det som en alternativ forklaring. Men i læreboken Man and the Biological World innrømmer forfatterne at et slikt resonnement ikke er et fullstendig bevis: «Homologe organer og parallellismer under embryonalutviklingen og forskjellige grader av kjemisk slektskap mellom organismer er ikke i seg selv noe bevis for at det har funnet sted en evolusjon.»

For å finne beviser for at det har funnet sted en utvikling, er de avhengige av paleontologien. Som det står i boken Outlines of Historical Geology: «Selv om det sammenlignende studium av levende dyr og planter kan gi svært overbevisende indisier, er det fossilene som kan gi det eneste historiske, håndgripelige bevis for at det har foregått en utvikling fra enkle livsformer til mer og mer kompliserte livsformer.»

Fossilenes vitnesbyrd

Vi får altså vite at vi må gå til fossilenes vitnesbyrd for å få endelige, avgjørende beviser for at det virkelig har funnet sted en utvikling. Du forestiller deg kanskje at vi finner en rekke av fossiler som for eksempel begynner med skalldyr, hvor det harde skallet gradvis går over til å bli skjell, mens en del av det vender seg innover og går over til å bli ryggrad. Senere fossiler i den samme rekken ville vise at det hadde utviklet seg et par øyne og et par gjeller i den ene enden og en finnelignende hale i den andre. Og så, til slutt, ville vi ha en fisk!

Men en fisk ville ikke fortsette å være en fisk. Etter hvert som vi fortsetter å undersøke sedimentlagene oppover, skulle vi vente å finne fisker med finner som er i ferd med å bli forandret til ben, som det etter hvert vokser føtter og tær på, mens gjellene utvikler seg til lunger. Høyere oppe ville vi ikke lenger finne de forsteinede restene etter dem i sedimenter som tidligere har vært havbunn. Nei, vi ville finne dem begravd i sedimenter som er blitt avleiret på tørt land. Og på andre fisker ville forfinnene forandre seg til vinger og bakfinnene til ben med klør. Skjellene ville forandre seg til fjær, og det ville vokse fram et hornete nebb rundt munnen. Og vips! Så ville utviklingen ha gitt oss krypdyr og fugler. Vi ville altså kunne legge fram mellomformer som viste eksempler på spesielle egenskaper i overgangsfasene mellom hver enkelt av de opprinnelige artene og deres etterkommere.

Er det dette vi finner i virkeligheten? Selvfølgelig ikke! Det ville ha vært en evolusjonists drøm. Darwin selv var den første til å beklage hvor høyst ufullstendig fossilenes vitnesbyrd var. Men han håpet at det med tiden ville bli funnet overgangsformer mellom artene — overgangsformer som etter hvert ble kalt manglende mellomledd. Disse ville bekrefte hans tro på en utviklingsprosess ved naturlig utvalg.

Men dette håpet er ikke blitt gjort til virkelighet. Hva viser egentlig fossilenes vitnesbyrd? Hver ny plante- eller dyreart — bregner, busker, trær, fisker, krypdyr, insekter, fugler eller pattedyr — kommer plutselig til syne i den geologiske søylen. Rett over de livløse sedimentene fra den azoiske æra finner vi de kambriske lag. De inneholder en mengde fossile krepsdyr og skalldyr av mange forskjellige slag fullstendig utviklet. Planter med treaktige stengler kommer plutselig til syne midt i paleozoikum. Fossilt tre er ikke blitt funnet i lavere strata, men det finnes rikelig med slike fossiler fra alle senere tider. Store mengder fossiler av fullt utviklede insekter av mange forskjellige arter er blitt funnet i de øvre paleozoiske bergartslagene. Men det er ikke blitt funnet noen slike i tidligere strata. Tidlig i den kenozoiske æra dukker nåtidsformer av pattedyr plutselig opp; det finnes ingen vitnesbyrd om at de har utviklet seg fra tidligere former.

Fossilenes vitnesbyrd viser gang på gang følgende: Nye slag av planter og dyr dukker plutselig opp — ingen forløpere. Bør ikke dette få fordomsfrie iakttagere til å trekke den slutning at disse nye slagene er blitt skapt i på hverandre følgende tidsperioder, og ikke at det har foregått en vedvarende utvikling?

Artenes uforanderlighet

Biologene har utarbeidet et omfattende system for klassifisering av de forskjellige artene. Naturforskere finner stadig arter som er forskjellig fra dem som allerede er klassifisert, og de nyoppdagede artene anbringes på sine respektive steder mellom de andre. Utdødde arter, som er representert ved fossiler, er også blitt tildelt sine plasser i klassifikasjonen. En finner stadig nye fossiler som må anbringes mellom andre i systemet. Evolusjonistene kaller dem overgangsformer, og i det ordet ligger det at artene har hatt en midlertidig eksistens mens de danner overgangen mellom en eldre art og en ny, som fremtrer senere. Det å kalle dem overgangsformer vitner i seg selv om en svikt i logikken. Et nøytralt uttrykk ville være «mellomformer».

Det blir lagt stor vekt på å lete etter disse «overgangsformene». Evolusjonistene hevder at lungefisken er et eksempel på en slik form. Den har gjeller beregnet på oksygenopptak når den befinner seg i vann, og en blære som tjener som lunge som den kan puste ved hjelp av når den ikke er i vann. Dette skal angivelig ha kjennetegnet et utviklingsstadium mellom fisk og krypdyr. Men logikken har et svakt punkt her. Lungefisken forandret seg ikke til krypdyr. Den lever den dag i dag, den samme fisken som det er funnet fossiler av. Er det ikke mer fornuftig å kalle den en egen skapning, en skapning som ikke er utdødd, enn å påstå at den er et stadium i en utviklingsprosess?

Fossilenes vitnesbyrd utgjør et annet viktig bevis som motsier utviklingslæren. Utviklingsprosessen er blitt beskrevet som en «konstant forandring av levende organismer». Men det er blitt funnet utallige fossiler i gamle lag som i likhet med fossiler av lungefisk kan fastslås som identiske med nålevende arter. Fossile blad av eik, valnøtt, hickory, vinranke, magnolia, palme og mange andre trær og busker, som finnes i bergartslag fra den mesozoiske æra og senere perioder, skiller seg ikke ut fra blad fra disse trærne i dag. De har ikke gjennomgått noen evolusjonære forandringer i løpet av de millioner av år som ifølge geologenes beregninger har gått siden de første gang dukket opp. Likedan har hundrevis av insekter etterlatt seg spor i mesozoiske bergartslag. Disse fossilene viser at dalevende insekter var temmelig lik de insektartene som lever i dag. Som evolusjonistene uttrykker det: «Utviklingen av insektene var så å si ferdig mot slutten av mesozoikum» — den æra da de først dukket opp.

Kan en oppriktig hevde at det vitnesbyrd fossilene utgjør, støtter den teori at press fra omgivelsene forårsaker stadig nye forandringer hos de forskjellige slagene og frembringer nye slag? Må vi ikke heller si at det i høy grad støtter den tanke at når slagene en gang er blitt skapt, frembringer de avkom bare etter sitt slag? Jo, og det har de fortsatt å gjøre i generasjon etter generasjon gjennom alle tider.

Evolusjonister innrømmer nå at fossilene ikke støtter de teorier som de lenge har forsvart. «Det mønster vi i de siste 120 årene har fått vite at vi ville finne, eksisterer ikke,» sa en paleontolog på en konferanse for evolusjonister i Chicago i 1980. Den oppfatning at små forandringer har hopet seg opp, slik at nye slag er blitt dannet, er uriktig. En professor i geologi ved Harvard universitet sa tvert imot: «Artene fortsetter å være uforandret i de fossilførende lag i millioner av år, og så blir de brått borte, for deretter å bli erstattet av noe som er vesentlig annerledes, men klart beslektet.» De enkelte arter i de fossilførende lag er kjennetegnet av stabilitet, ikke av forandringer.

Derfor har det nå etter hvert vokst fram en ny skole, som hevder at evolusjonen har foregått ved «punktuerte likevekter». De sier at visse arter forblir uforandret i millioner av år, og så forandrer de seg raskt til nye arter, bare i løpet av noen få tusen år. De kaller det makroevolusjon. Den foregår så raskt at det ikke er noen mulighet for at det skal dannes noen fossiler som kan bekrefte overgangen. Men en eldre skole, som holder fast ved mikroevolusjon, lar seg ikke omvende til den nye læren.

All denne striden og vaklingen blant evolusjonistene kan ikke annet enn å forvirre lekfolk og skape mer og mer tvil om hvorvidt det virkelig har funnet sted en utvikling. For en som ikke er følelsesmessig engasjert i denne saken, vitner dette snakket om makroevolusjon og punktuerte likevekter om usikkerhet og uro. De frykter kanskje at evolusjonsteoriens medfødte misdannelser snart kan vise seg å være dødelige. Deres forsøk på å dekke over dette med svulstige, høyttravende uttalelser er ikke langt fra å være en innrømmelse av at skapelsesberetningen er sann.

Siden et økende vitenskapelig materiale gir mindre støtte til evolusjonsteorien og mer støtte til den oppfatning at det har funnet sted en skapelse, kan vi spørre: Hvorfor blir ikke skapelsesberetningen viet mer oppmerksomhet i biologiundervisningen? Hvordan klarer evolusjonistene fortsatt å holde sitt faste grep på naturfagundervisningen i skolene? Forsøk på å løsne deres grep ved å vedta lover på grunn av press fra religiøst hold er blitt avvist i rettssalen.

Disse spørsmålene vil bli tatt opp i neste nummer av dette bladet, i artikkelen «Kreasjonismen — er den vitenskapelig?»

[Bilde på side 18]

Lungefisken har ikke forandret seg. Den er den samme i dag som før — det viser fossilene