’Gutten vår har en nydelig farge nå’

VÅR sønn, Jonathan, er tvilling. Da han og søsteren hans, Abigail, ble født, var hun sunn og frisk, mens han hadde store problemer — en alvorlig, medfødt hjertefeil.

Legen vår sa at Jonathan ville bli ufør før det var gått to år, og at han ikke ville komme til å leve opp. En operasjon kunne muligens rette på problemet, men det var usikkert om han ville overleve en slik operasjon. Ettersom legen kjente til at vi tok det bibelske påbudet om å «holde seg borte fra . . . blod» alvorlig og derfor ikke ville gå med på blodoverføring, sa han til oss at vi i alle tilfelle ikke ville klare å finne en kirurg som ville være villig til å foreta operasjonen. — Apostlenes gjerninger 15: 20.

Etter hvert som Jonathan ble større, fikk han ofte åndenød. Det lille hjertet hans slo kraftig ved den minste anstrengelse. Den fiolette fargen i kinnene og under finger- og tåneglene fortalte oss at han trengte sårt til å bli operert; ellers kunne han ikke leve stort lenger. Med tiden kom vi i kontakt med en av Englands fremste kirurger. Han og teamet hans sa seg villig til å foreta den nødvendige åpne hjerteoperasjonen uten å gjøre bruk av blod.

Vi kom til London en torsdag, men vi måtte vente i over en uke før Jonathan kunne bli operert. Han var så vidt blitt fire år gammel. Onsdagen før operasjonen hadde vi en samtale med en hematolog. Han hadde et år tidligere hatt å gjøre med et tilfelle der et av Jehovas vitner hadde gjennomgått en operasjon på åpent hjerte uten at det var blitt gjort bruk av blod. Så vi spurte ham hva han mente om vårt standpunkt til blod.

Til vår store overraskelse hadde han ikke noe imot det. Hvorfor? Han skjønte hvor stor betydning det hadde for vår tro. Han nevnte også at det er vanskeligere å få tak i blod nå. Folk er ikke lenger så villige til å gi blod som de var før, og derfor er blod dyrt. Dessuten kan blodoverføring noen ganger forårsake hepatitt, sa han. Så noen kirurger lærer nå å operere med mindre mengder blod til sin rådighet.

Da vi spurte ham hvor store sjanser Jonathan hadde for å klare operasjonen, svarte han: «Dere er heldige, for dere har en av verdens beste kirurger. Dere har også deres Gud, og jeg er sikker på at han vil besvare de bønnene dere ber for sønnen deres.» Samme uke fikk denne hematologen tilfeldigvis besøk av to av Jehovas vitner som var opptatt i forkynnelsesarbeidet. Legen fortalte vitnene om gutten vår og sa: «Jeg vil at dere skal gå hjem og be for lille Jonathan.»

Mens vi ventet på operasjonen, fikk vi imidlertid også høre bemerkninger av et annet slag, slik som da overlegen ved en anledning kom for å se til de små pasientene på avdelingen. Hun var sammen med 20 utenlandske leger. De var delegater ved en konferanse om hjertekirurgi som ble holdt den uken. Da hun kom til Jonathans seng, spurte hun de andre legene om de ville godta et slikt tilfelle og operere et av Jehovas vitner uten å gjøre bruk av blod. Alle svarte nei. Det ville de ikke gjøre. Det ville bli for vanskelig. Du kan sikkert forestille deg hvordan vi følte det.

Torsdag, kvelden før operasjonen, fikk Jonathan besøk av en australsk kirurg. Han var svært hyggelig og forklarte oss på en vennlig måte om den forestående operasjonen og om situasjonens alvor. Han sa: «Jeg vil si at Jonathan har 50 prosents sjanse for å overleve.»

Han spurte oss også om det var mulig å tappe noe av Jonathans eget blod og oppbevare det med tanke på å bruke det i tilfelle det skulle oppstå en nødssituasjon. Så svarte han selv: «Nei, det kan vi ikke, kan vi vel? Det ville være i strid med deres samvittighet.» Da vi sa: «Det er sant», fortsatte han: «Og selv om vi hadde gjort det, kunne vi likevel ikke være helt sikre på at det blodet som ble brukt, ville være Jonathans blod!»

Før operasjonen ble Jonathans hemoglobinprosent målt, og den var på 102. Det var svært bra under slike omstendigheter, men det kom ikke som noen overraskelse. En stund tidligere, da vi visste at Jonathan ville bli operert, hadde vi merket oss et råd i brosjyren Blod, legevitenskap og Guds lov. Der stod det at en bør bygge opp hemoglobinprosenten før en operasjon. Vi skrev til legen vår og fikk en resept på et jernpreparat til Jonathan. Vi hadde gitt ham dette de siste to og en halv måneder.

Torsdag kveld kysset vi Jonathan god natt og drog hjem og la oss. Vi drøftet Salme 116 vers for vers og bad inderlig til Jehova før vi forsøkte å få sove. Vi var helt på det rene med den fare Jonathan befant seg i, og vi bad ikke om mirakler. Vi visste at hvis noe gikk galt, kunne Jonathan komme til å dø. Skulle det skje, hadde vi full tillit til at vi ville treffe ham igjen i oppstandelsen.

Sønnen vår skulle opereres klokken åtte fredag morgen. Derfor kom vi til sykehuset klokken sju og var hos ham inntil han skulle kjøres inn på operasjonsstuen.

Klokken halv to om ettermiddagen drog vi tilbake til sykehuset, men Jonathan var ennå ikke kommet ut av operasjonsstuen. Klokken halv tre spurte vi igjen; han lå fortsatt på operasjonsbordet. Tiden gikk. Klokken ble tre, den ble halv fire, og den ble fire. Fortsatt ikke noe nytt. Nå hadde han vært der inne i åtte timer. Til slutt, klokken kvart over fire, ringte vi opp igjen, og sykepleieren sa: «Et øyeblikk. Jeg må få tak i avdelingssøster.» Vi hadde en sugende fornemmelse i magen. Vi ville helt sikkert få høre dårlige nyheter. Avdelingssøsteren kom til telefonen og sa: «Vi har gode nyheter til dere. Jonathan har klart operasjonen og ligger på oppvåkningsstuen!»

Klokken fem fikk vi lov til å komme inn til ham. Han var ved bevissthet, men så skrekkelig ut med alle slangene og ledningene som var festet til ham. Han var i i hvert fall i live. Med svak stemme sa han til oss: «Jeg vil ut herfra!» Etter denne korte visitten takket vi Jehova for at den første store hindringen var overvunnet.

Han var selvfølgelig ikke helt utenfor fare. Noe som kunne skape problemer, var at legen hadde ført inn katetere i Jonathans kropp for å lede bort overskytende væske, og disse måtte fjernes. Del er en prosess som kan innebære en viss fare. Men vi fikk vite at da Jonathans drener ble fjernet, mistet han ikke en dråpe blod. En ny stor hindring var overvunnet.

Personalet ved sykehuset var også opptatt av Jonathans tilfelle. Det virket som om de var imot vårt standpunkt angående bruken av blod. To spanske piker som er Jehovas vitner, og som jobbet der, ble utsatt for stort press. De damene de jobbet sammen med, sa at vi var grusomme som lot Jonathan dø! Da Jonathan ble bedre, ble de imidlertid mer vennlige og hjelpsomme.

Blodoverføring ble litt av et samtaleemne. Moren til en annen liten pasient, en jente, sa: «Vet dere om den lille piken min fikk blod? Jeg håper at hun ikke fikk blod, men fikk samme behandling som Jonathan. Vi har ikke lyst til å få komplikasjoner.»

Samme uke traff vi også et ungt par som var muslimer. Den lille gutten deres hadde alvorlige problemer. De var meget religiøse, og hver gang et barn ble kjørt til operasjonssalen, bad de for den lille pasienten. De ville vite hvordan Jonathan kunne se så kjekk ut etter å ha gjennomgått en så alvorlig operasjon.

Vi måtte jo bare si at vi var dypt takknemlige for legenes dyktighet og spesielt fordi de hadde gått med på å foreta operasjonen uten å gjøre bruk av blod. Vi begynte å forklare: «Som Jehovas vitner tar vi ikke imot blod . . .» Men mannen avbrøt oss og spurte: «Hvorfor tar dere ikke imot blod?» Vi viste ham ut fra Bibelen at de kristne fikk påbud om å holde seg borte fra blod, og vi gav ham noe bibelsk litteratur. Han spurte oss hvem som hadde operert Jonathan, og vi fortalte ham det. Han sa da at siden gutten hans måtte gjennomgå enda en operasjon, ville han kontakte Jonathans lege og be ham om å foreta operasjonen, hvis det var mulig.

Jonathan måtte overvinne flere problemer. Men hans eget livsmot, legenes dyktighet, sykehuspersonalets omsorg, vennenes bønner og spesielt den styrke Jehova gav oss, hjalp oss alle tre igjennom det. Etter seks uker i London drog vi hjem.

Det hadde vært en vanskelig tid. Vi hadde sett Jonathan lide i fire år. Nå er vi takknemlige for å ha en frisk gutt. Når Jonathan springer opp trappene, kan vi ikke kjenne noe unormalt om vi legger hånden på hjertet hans etterpå. Vi ser at han blir sterkere for hver dag som går. Han er mindre enn Abigail, men han vokser! Den fiolette fargen er borte — han har en nydelig farge nå. — Fortalt av Simon og Brenda Pitts.

[Uthevet tekst på side 24]

Jonathan ville bli ufør før det hadde gått to år, og han ville ikke komme til å leve opp

[Uthevet tekst på side 25]

«Jeg vil si at Jonathan har 50 prosents sjanse for å overleve»

[Uthevet tekst på side 26]

«Hvorfor tar dere ikke imot blod?»

[Bilde av Jonathan Pitts på side 24]