«Jeg har countrymusikken i blodet»

DET hadde falt en mengde snø oppe i fjellene. Veiene var sperret. Det begynte å bli knapt med matforsyninger. Fordi far hadde stor omsorg for andre, lesste han forsyninger fra vårt eget forråd på fire pakkesler. Han kjente det ulendte terrenget ut og inn og klarte å ta seg fram oppetter langs elvene med mat til dem som var i nød.

Dette skjedde i West Virginia for over 50 år siden. Ikke lenge etter flyttet vi fra denne staten, men jeg har aldri glemt fars omsorg for andre. I tillegg til sin kjærlighet til sine medmennesker lærte far meg noe annet — kjærligheten til det jeg kaller «heartland»-musikk, countrymusikk som priser naturens skjønnhet, familielivet og andre positive verdier.

Far spilte banjo, og mor sang. Jeg har ofte tenkt tilbake på denne tiden. Om kvelden kunne jeg ta en tur nedover en opptråkket sti langs en klukkende bekk og høre fjellfolkets sang og musikk gjenlyde i dalen. I hele mitt liv har jeg følt at verden trenger mye mer «heartland»-musikk. Og på et tidlig tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å sørge for at det ble mer av denne musikken.

Begynnelsen

Kort tid etter at vi hadde flyttet fra West Virginia til Pennsylvania, begynte jeg å spille gitar. Jeg dannet min første musikergruppe mens jeg gikk på skolen. Vi spilte på skoletilstelninger og på fester på ungdomslokalene. Jeg ble snart klar over at musikk kan gjøre folk lykkelige.

Så kom den annen verdenskrig. Å dra ut i krigen og drepe passet dårlig med den kjærligheten far hadde innprentet i meg. Ettersom jeg drev med svineavl, fikk jeg først utsettelse. Senere ble jeg innkalt til infanteriet. En natt under trening falt jeg ni meter fra en svingbro og brakk benet på sju steder. I rekonvalesenttiden opptrådte jeg sammen med en liten gruppe soldater.

Da jeg var ferdig i det militære, gikk jeg i gang med å danne en country and western-gruppe med sikte på å nå helt til topps. Jeg averterte i bladet Billboard Magazine, og sammen med musikere fra hele landet dannet jeg gruppen Pine Hollow Jamboree. Våre første opptredener var i radioen. Snart opptrådte vi også på scenen både i det østlige USA og i Canada. Våre opptredener ble sendt over 17 radiostasjoner.

Så hadde jeg min Hillbilly Park i Pennsylvania. Mange av landets mest kjente countrymusikere opptrådte der som gjesteartister. Jeg var konferansier ved showene, og hele 35 medlemmer av Pine Hollow Jamboree bakket dem opp. Selv om dette naturligvis var et forretningsforetagende, var det også svært tilfredsstillende å se tusener hver uke komme på piknik i parken og glede seg over levende countrymusikk.

Rock and roll

Utsiktene var gode for countrymusikken, men så kom rock and roll. Mitt første møte med denne musikkformen fant sted da jeg var vert for et show på Circle Theatre i Cleveland. Produsenten kom løpende bak scenen. Han var rasende. Forsamlingen var opprørt. Han som stod på scenen, kjedet enkelte grenseløst. Andre var sjokkert over de bevegelsene han gjorde. Mange viste sin avsky ved å forlate salen. Som konferansier var det min oppgave å få denne nykomlingen, Elvis Presley, bort fra scenen og introdusere neste nummer — og det måtte skje raskt!

«Den karen kommer aldri til å drive det til noe,» tenkte jeg for meg selv. Men der tok jeg jo skammelig feil. Etter at Presley hadde tatt timer i stemmebruk, gjorde han sannsynligvis mer for å fremme rock and roll enn noen annen. Samtidig tror jeg at han også hadde stor innflytelse på countrymusikken. En god del av den moderne countrymusikken har forlatt sin tradisjonelle stil og nærmet seg rocken. Dermed har den oppnådd både countrymusikkens og rockens popularitet, men den har betalt en høy pris for denne populariteten.

Mens rockmusikken tok landet med storm, var jeg opptatt med å fremme countrymusikken. En impresario i Nashville bad meg om å dra på turné med country and western-stjernen Jimmy Wakely. Etter å ha reist rundt i de fleste av de østlige statene havnet vi i Hollywood, og jeg var med i flere filmer.

Noe manglet

Det gikk bra for meg i Hollywood. Jeg traff de rette menneskene, var på de rette stedene og gjorde alt det som en kommende stjerne bør gjøre. Men det var noe som manglet. Midt i alt glitteret savnet jeg noe, noe som jeg satte i forbindelse med det bildet jeg alltid hadde hatt av meg selv, en gutt som gikk barføtt nedover fjellstien. Jeg drog hjem til Pennsylvania.

Et plateselskap bad meg om å spille inn sangen «Elfie the Elf». Den ble en suksess. Trass i at en rekke plateprodusenter samarbeidet, klarte de ikke å dekke etterspørselen. Fordi denne første plateinnspillingen ble så populær, solgte også de neste innspillingene mine godt.

Berømmelsen brakte meg ut på turné igjen. Men de sangene vi spilte, minnet meg om min kjære kone, som var så altfor langt borte. Jeg lengtet hjem til henne. Mange musikere vender seg til alkohol eller narkotika for å døyve hjemlengselen. Jeg reiste hjem.

Jeg finner det som manglet

I 1969 flyttet vi til Florida. I denne flate staten fant jeg ut hva min instinktive kjærlighet til mennesker, fjell og musikk egentlig dreide seg om.

Det var første juledag 1970. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra kirken. Det banket på døren, og der stod en mann som jeg aldri kommer til å glemme. Han hadde et ærlig ansikt og snakket på en enkel og grei måte. Vi kom inn på flere spørsmål, og han viste meg mange ting i Bibelen som jeg ikke var klar over stod der. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, mer enn noe av det han sa, var at han åpenbart hadde omtanke for meg.

Før han gikk, innbød han meg til en Rikets sal i nærheten. Møtet skulle holdes samme dag noen timer senere. Jeg gikk dit. Det bibelske foredraget var interessant, men det som virkelig fanget min oppmerksomhet, var den etterfølgende drøftelsen av et bibelsk emne, som de forskjellige i salen deltok i.

De rasemessige problemene som var så utbredt ellers i landet, eksisterte ikke her. Svarte og hvite, unge og gamle, folk fra alle samfunnslag, var ivrige etter å fortelle hva som lå dem på hjerte. «Det er slik det burde være!» tenkte jeg for meg selv.

Etter møtet kom møtedeltagerne strømmende bort til meg for å ønske meg velkommen. Den mannen som hadde innbudt meg, fortalte at Jehovas vitner med glede ville studere Bibelen med meg hjemme hos meg. «Hvor snart kan vi begynne?» spurte jeg. Vi begynte kvelden etter.

To uker senere spurte han om jeg hadde lyst til å være med ham når han skulle besøke andre. Og siden da har jeg vært med på å gjøre andre kjent med Bibelens løfter om bedre forhold.

Forsøk på å få meg til å gå på akkord

Grunnen til at vi flyttet til Florida, var at jeg ville prøve å få meg en jobb som musiker på deltid. Jeg ble med i et band som spilte to— tre kvelder i uken på forskjellige klubber. Jeg var ikke klar over at de forandringene som hadde funnet sted innen moderne musikk, var direkte i strid med de bibelske prinsippene jeg lærte.

Det kreves som oftest av en konferansier for slike show som fremføres på klubber, at han skal fortelle vovede, sexorienterte vitser og historier. Etter hvert som gjestene får mer å drikke, blir tankene deres sløvet, og de blir gjerne frekkere i munnen. Jeg ville ikke være med på det. Det begynte å bli vanskelig for meg å få jobber fordi jeg nektet å gå på akkord med mine normer.

Det var ikke noe problem for meg at countrymusikken nærmet seg rock and roll-musikken. En countrymusiker kan arrangere melodien slik at det passer til hans genre. Jeg gjorde det. Men det var en ting jeg ikke kunne forandre på, og det var teksten.

Teksten i tradisjonell countrymusikk utviklet seg til å omhandle romantiske trekantforhold. Etter hvert som utviklingen har gått mer i retning av rockmusikken, er tekstene til den moderne countrymusikken blitt mer og mer vulgære, med stadig mer levende beskrivelser av løsaktig oppførsel. Det er det publikum vil høre, særlig på klubbene.

Hva skulle jeg gjøre? Hele min livsstil dreide seg om at jeg fikk gi uttrykk for hva som bodde i meg, gjennom musikken. Men den musikken folk ville høre, angrep alt det som jeg regnet for å være moralsk og anstendig!

Situasjonen tilspisset seg i forbindelse med et show som jeg var med i like etter at jeg begynte å studere Bibelen. Mens vi opptrådte, danset publikum eller satt ved bordene og snakket sammen, spiste og drakk. En kvinne som tydeligvis hadde fått for mye å drikke, rev plutselig av seg alle klærne på overkroppen og bad oss om å spille en moderne countrysang med umoralsk tekst.

Det gjorde utslaget! ’Hva har jeg egentlig her å gjøre?’ spurte jeg meg selv. ’Hva ville mine nye kristne venner tenke?’ Denne siste oppfordringen til å gå på akkord med mine moralnormer og Bibelens prinsipper fikk meg til å slutte som profesjonell countrymusiker der og da.

Oppbyggende musikk

Musikken hadde vært mye mer enn et levebrød for meg — jeg hadde den i blodet. Det ville ha vært bortimot umulig for meg å kutte ut musikken fullstendig. Men det ble heller ikke nødvendig. En gang da flere forkynnere i menigheten var på utflukt sammen, var det en som hadde med fele, en annen gitar, og så videre. Jeg sluttet meg til dem, og så var jeg i gang igjen. Vi spiller i brylluper og ved andre selskapelige sammenkomster som våre kristne brødre arrangerer. Vi tjener ikke noe på dette, men det er sunn og gagnlig moro, og jeg føler at muligheten til å uttrykke mine følelser gjennom musikken er lønn nok.

Den siden ved country and westernmusikken ’har betydd så mye for meg, har hatt å gjøre med ting som gjør livet rikere: kjærligheten til naturen, hengivenhet for familieordningen og den fred i sinnet som disse tingene kan gi. En høstdag da jeg satt i bilen og kjørte gjennom Pennsylvania i et landskap som var kledd i høstens sprakende farger, slo det meg plutselig at disse følelsene har direkte sammenheng med det jeg nettopp hadde lært ut fra Bibelen.

Det var Jehova Gud som gav menneskene jorden, og han ville at de skulle elske den og ta godt vare på den. Jehovas hensikt går ikke bare ut på å gjøre en enkelt dal til et fredelig sted, nei, han skal gjøre hele jorden til et vakkert paradis. Jehova har alltid villet at ektefeller skulle være trofaste mot hverandre, og i den nye tingenes ordning vil han forlange at de er det. Alt dette var så fornuftig! Det var dette jeg ønsket å gi uttrykk for gjennom musikken.

I årenes løp har jeg sett at oppbyggende musikk kan ha en positiv virkning på mennesker som står overfor krig, økonomisk depresjon og en oppløsning av familielivet. Men ved hjelp av musikken kan en i beste fall bare gi dem midlertidig lindring.

Som et av Jehovas vitner kan jeg utrette mye mer ved å gjøre andre kjent med Bibelens prinsipper og dens løfter for framtiden. Det er helt innlysende. Bibelens tekst er fullkommen. Det er en sang som kan appellere til ethvert lengtende hjerte. Og den gir en fred i sinnet som kan oppløfte oss for bestandig. — Fortalt av Woody Wooddell.

[Bilde av Woody Wooddell på side 25]