Mange religioner — hvordan er fruktene?

’DET er noe godt i alle religioner.’ Det er en vanlig oppfatning i dag. Mange mener at litt religion vil gjøre hvem som helst til et bedre menneske.

Er det slik du ser på det? Mener du at religionene stort sett har hatt en god innflytelse på menneskeheten i sin alminnelighet? Synes du at de forskjellige religionene har frembrakt positive, sunne frukter i sine tilhengeres liv?

Slike spørsmål bør naturligvis ikke bare bli besvart på grunnlag av personlige følelser, og de bør heller ikke bare bli besvart med de påstander som religiøse organisasjoner kommer med. Vi må isteden undersøke kjensgjerningene, og det må vi gjøre så objektivt som mulig.

Undersøk kjensgjerningene

Vår tids kommunikasjonsmidler og massemedier gjør at det ikke er vanskelig å få tak i kjensgjerningene. Men hva bør du se etter? Hva slags frukter ville du si religionen skulle frembringe? I denne forbindelse ville de fleste være enig i at religionen burde få folk til å vise større kjærlighet, og at den burde høyne deres moral og gjøre dem ærligere, fredeligere, mer åndeligsinnet, og så videre. Det er selvfølgelig sant. Nesten alle religioner har faktisk en grunnleggende læresetning som ligner på det bibelske påbudet: «Du skal elske din neste som deg selv.» — Matteus 22: 39.

Dette er noe som nesten alle religioner lærer i teorien, men hvordan forholder det seg i praksis? Finner vi høyere moralnormer blant deres medlemmer? Viser de større kjærlighet, og er de fredeligere og ærligere? Ja, hva slags frukter er det de mange forskjellige religionene frembringer?

Religion og moral

Mange er skremt av økningen i antall skilsmisser, kjønnssykdommer og uønskede svangerskap, av at det er så mye pornografi og homoseksualitet, og av at det nå er så mye som er tillatt på det moralske område. Det er derfor mange som vender seg til religionen for å få hjelp. De tenker kanskje som så at om ikke myndighetene og skolen gir dem den moralske veiledning de trenger, må religionen kunne gjøre det. De store anstrengelser som ble gjort for å gjeninnføre bønn og «skapelsesvitenskap» i de offentlige skolene i De forente stater, viser dette. Men hva slags veiledning gir religionen i dag? Vi skal ta for oss noen eksempler.

● The United Church of Canada (Canadas største protestantiske kirkesamfunn) sendte ut en melding som het In God’s Image . . . Male and Female, og som inneholdt foreslåtte retningslinjer for ekteskapet og kjønnslivet, til alle kirkens menigheter. Bladet Maclean’s sier at meldingen «anbefaler en å overveie om ikke homoseksuelle bør kunne bli ordinert; sier at utenomekteskapelige forbindelser kan godtas under visse omstendigheter og når forholdet er preget av ’glede og omtanke, er frigjørende, er noe som begge parter støtter, og er sosialt ansvarlig’; og antyder at ekteskapelig troskap ikke nødvendigvis betyr at en bare kan ha kjønnslig omgang med sin ektefelle». En endelig avgjørelse i dette spørsmålet er blitt utsatt til senere på året.

● Russell Chandler, som skriver om religion i avisen Los Angeles Times, sier i en artikkel under overskriften «Kristne som er ’født på ny’, oppdager den seksuelle revolusjon»: «Et panel som bestod av representanter fra flere store protestantiske kirkesamfunn og den romersk-katolske kirke, har konkludert at . . . kjønnslig omgang mellom ugifte . . . under visse omstendigheter . . . ikke behøver å være syndig, at homoseksuelle handlinger kan være en akseptabel alternativ livsstil for de kristne, og at masturbasjon eller selvtilfredsstillelse kan være normalt og passende.»

● Bladet Newsweek hadde en artikkel om «Homoseksuelle i kirkene», som særlig handlet om de homoseksuelle i det romersk-katolske erkebispedømmet i San Francisco. Det stod der: «I løpet av det siste tiåret [har] homoseksuelle foreninger . . . oppstått i tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn og inspirert lignende organisasjoner blant mennonitter, pinsevenner, mormoner, christianscientister, syvendedagsadventister og jøder. I mange byer har de homoseksuelle organisert sine egne kirker, synagoger og også zenbuddhistiske sentrer.»

● Det nasjonale prestemøtet om alkoholisme anslo i 1977 at minst ti prosent av de amerikanske prestene og nonnene er alkoholikere, ifølge en Associated Press-melding fra Los Angeles. Men en atskilt melding som ble offentliggjort i Baltimore-avisen Sun, sier: «Katolikkenes øverste religiøse ordener har omtalt alkoholismen blant prestene som et problem av verdensomfattende dimensjoner, men det er ikke lenger det mest presserende problem. . . . Slik det forholdt seg med alkoholismen i 50- og 60-årene, slik forholder det seg nå med homoseksualiteten. Det er ikke tvil om at hele problemet i forbindelse med homoseksualitet nå trer sterkt i forgrunnen.»

Når kirken kommer med den slags veiledning og setter et slikt dårlig eksempel, er det ikke overraskende at det moralske klima blant kirkens medlemmer ikke er bedre, om ikke egentlig verre, enn det er blant befolkningen som et hele. Her er bare noen få eksempler:

● London-avisen Times melder: «Offisielle statistikker viser at omtrent en fjerdedel av dem som sitter i fengsel i England, tilhører den romersk-katolske kirke, selv om bare én av ti av resten av befolkningen gjør det.» Det ble holdt en konferanse for å drøfte «hvorfor de romerske katolikkene utgjør en slik stor del av de narkomane, alkoholikerne, de prostituerte og de kriminelle i fengslene», sier meldingen.

● En gallupundersøkelse som ble foretatt i De forente stater, viser at 70 prosent av den voksne befolkning sier at de tilhører et kirkesamfunn, og 40 prosent gikk på en gudstjeneste i en bestemt uke. Likevel var det ifølge 1983 Britannica Book of the Year én skilsmisse for annethvert ekteskap i 1981, og «både på grunn av økningen i antall skilsmisser og i antall fødsler blant ugifte mødre . . . bor ett av fem barn bare sammen med én av foreldrene».

● Bladet To the Point sier: «Nesten en tredjedel av de gifte, katolske mennene i erkebispedømmet Lusaka (Zambia) har medhustruer, ifølge en rapport fra erkebiskop Emanuel Milingo.» Av 10 903 katolske hjem i dette erkebispedømmet er det medhustruer i 3225 i dem.

Det er akkurat som Jesus sa for lenge siden: «Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt.» (Matteus 7: 18) Rekordavlingen av moralsk forfall rundt om i verden gjenspeiler den åndelige tilstand verdens religiøse ’trær’ befinner seg i — de er syke og i ferd med å dø.

Religion og krig

Zakir Husain, tidligere president i India, innså at «verden står like overfor en stor fare, kanskje selvmord, på grunn av kappløpet i en atomkrig». Han bad et panel som bestod av ledere fra alle de største religionene i verden, om «å spille en større og mer bevisst rolle i framtiden enn de har gjort før» når det gjelder å arbeide for verdensfred. Husain sa at de for å kunne gjøre dette, ville «måtte gå utenom dogmer, ritualer og en praksis som gjør det vanskelig for de forskjellige religiøse kretser å samarbeide på en harmonisk måte».

Dette var i 1968, ved det internasjonale inter-religiøse symposium om fred som ble holdt i New Delhi i India. Ledere som representerte buddhismen, katolisismen, hinduismen, islam, jainismen, judaismen, protestantismen, sikhismen og zarathustrismen, var til stede og så ut til å være enige i det som ble foreslått. Hva har skjedd siden den gang? Det er riktignok blitt gjort nye forsøk på ytterligere konferanser, symposier og debatter. Og på grunn av den voksende truselen om kjernefysisk utslettelse er det blitt sendt ut erklæringer, proklamasjoner, anklager og brev til regjeringer og forskjellige organer. Men har verdens religioner gjort noe for å kvitte seg med «dogmer, ritualer og en praksis som gjør det vanskelig . . . å samarbeide på en harmonisk måte»? Har de frembrakt kjærlighetens og fredens frukter, ikke bare i ord, men også i gjerning?

Tvert imot. Siden den gang har verden opplevd flere kriger og konflikter, og selv om religionen ikke har vært den eneste årsaken, har den spilt en vesentlig rolle i disse konfliktene. Noen av krigene og konfliktene er mellom tilhengere av forskjellige religioner, og noen er mellom medlemmer av forskjellige sekter innenfor samme religion.

Av nyere eksempler kan en nevne de voldsomme opprørene i den indiske staten Assam, hvor hinduer kjempet mot muslimer; den krigen som pågår mellom Iran og Irak, hvor sjiittiske muslimer kjemper mot sunnitter, som også er muslimer; den nå så kjente konflikten i Nord-Irland, hvor protestanter slakter katolikker og katolikker slakter protestanter; krigen og massakren i Libanon som kristne, jøder og muslimer er innblandet i; og Falklandskrigen, som «feltprester oppfordret argentinske vernepliktige til å kjempe» i «til det siste fordi det er Guds vilje», ifølge avisen San Francisco Examiner.

Denne listen er på ingen måte lang nok i forhold til dagens situasjon, og den omfatter heller ikke de utallige konfliktene som har oppstått i tidligere tider mellom nasjoner og folk som er blitt oppflammet av religiøs glød.

Slike kriger blir kanskje utløst på grunn av politiske eller territoriale tvister. Men før eller senere finner en ut at religionen har spilt en vesentlig rolle. Gang på gang viser det seg at prester på begge sider bønnfaller den samme Gud om at han må velsigne deres tropper, og at de kaller deres anstrengelser ’rettferdige’ eller krigene ’hellige’, og at de lover dem som blir drept i slike slag, at de vil gå direkte til himmelen.

Får ikke dette deg til å lure på om det er noe som er uløselig forbundet med verdens religioner, som får tilhengerne til å bli så voldsomme? Skribenten Lance Morrow sa i en essay i bladet Time med tittelen «Religionskriger — en blodig nidkjærhet»: «Menn som har kjempet i religionens navn, og journalister som har iakttatt dem, har oppdaget en uhyggelig forskjell fra en mer konvensjonell krigføring — en undertone av gjengjeldelse og bot, en fanatisme som eksisterer utenom tiden og umiddelbare omstendigheter, en uforsonlighet som kommer innenfra. . . . Det er fremdeles et sjokkerende paradoks at religionen er i krig.»

Dette ’paradokset’, eller denne selvmotsigelsen, er kanskje det sterkeste anklagepunktet mot religionen. Reo Christenson, en professor i statsvitenskap, skrev i et nylig nummer av The Christian Century om kristenhetens rolle i kriger før og nå: «Det er kanskje ikke noe som har brakt kristendommen mer i vanry enn det at den inntar praktisk talt det samme standpunkt til krig som ikke-kristne gjør. At de kristne på den ene side antar troen på den milde Frelseren, mens de på den annen side varmt støtter religionskriger eller nasjonalistiske kriger, har i høy grad bidratt til å ødelegge troen og til å fremme den slags kyniske innstilling til religion som har preget tenkende mennesker i århundrer.»

Hva mener du?

Vi har undersøkt de frukter verdens religioner har frembrakt, på bare to områder — moral og krig — og det vi har sett, er intet mindre enn sjokkerende og forkastelig. De har kommet grundig til kort i forhold til det en skulle vente. De samme slags dårlige frukter kan ses på mange andre områder — rasefordommer, innblanding i politikk, uærlig forretningsførsel, slavebindende overtro, og så videre. Ja, religionen har virkelig fylt jorden med råtten frukt, til stor skade for menneskeheten.

Kanskje nettopp dette har fått deg til å vende deg bort fra religionen. Du er i så fall ikke den eneste som har reagert slik. Mange har i dag gitt opp religionen på grunn av dens dårlige frukter. Men er det forstandig å gjøre det? Er det det som vil føre til den største tilfredshet og lykke? Eller finnes det noe bedre? Vi oppfordrer deg til å lese den neste artikkelen.

[Bilde på side 9]

To eksempler på de dårlige frukter verdens religioner har frembåret: De godtar homoseksuelle handlinger og lar seg engasjere i krigene