Big business og krig

INTERNASJONAL våpenhandel ble big business i det 19. århundre. Stålprodusenter som den tyske fabrikken Krupp og de engelske fabrikkene Vickers og Armstrong begynte å produsere våpen i store mengder. Da hjemlandenes regjeringer ikke kunne eller ikke ville kjøpe nok våpen, begynte disse firmaene å drive internasjonal handel og ble snart kjempemessige multinasjonale konserner.

Helt fra starten av ble det reist tvil om hvorvidt det var moralsk riktig å fremstille og eksportere våpen. Svensken Alfred Nobel oppdaget en form for korditt (et røksvakt krutt som kalles ballistitt) som kunne brukes til kanoner, og da han var 60 år gammel, kjøpte han den svenske kanonfabrikken Bofors. Likevel gav han uttrykk for at han var interessert i pasifismen, og innstiftet den kjente Nobels fredspris, som skulle tildeles dem som gjorde mest for å fremme vennskapelige forbindelser mellom nasjonene. Da William Armstrong døde i 1900, skrev en britisk avis: «Det er nesten umulig å forestille seg at en mann som lord Armstrong, med et rolig, sobert sinn, med flid kunne vie seg til ødeleggelsens vitenskap.»

Ikke desto mindre ble alle skrupler snart overvunnet når man tok enten patriotismen eller profitten i betraktning. Innen den første verdenskrig hadde begynt, myldret det av våpenselgere som falbød sine varer i de fleste av verdens hovedsteder. Men den krigen avslørte et alvorlig moralproblem i forbindelse med våpenhandelen.

I løpet av krigen ble britisk- og franskproduserte våpen brukt mot britiske og franske soldater på slagmarken. Tyskland sloss mot russere og belgiere som var blitt utrustet med våpen av Krupp. De fleste av krigsflåtene som var med i krigen, hadde panserkledninger som var produsert på lisens fra Krupp, og i Jyllandslaget avfyrte begge parter granater med brannrør fra Krupp.

Rustningsfabrikantene hadde stor fortjeneste på grunn av krigen — i den grad at mange mistenkte dem for å ha prøvd å forlenge krigen på grunn av de fordeler det gav dem. I 1934 ble det i en artikkel i et tidsskrift kalkulert med at i den krigen kostet det 25 000 amerikanske dollar å drepe en soldat, «og en stor del av dette gikk rett i lommen til våpenprodusentene». — The Arms Bazaar av Anthony Sampson.

Etter den krigen har våpenhandelen fortsatt, og i dag blomstrer den som aldri før. Det er stadig noen som betviler at det er moralsk riktig å handle med dødbringende våpen, men ingen benekter at det er økonomisk lønnsomt. «Krig er god forretning igjen,» sa en finansanalytiker i Wall Street. Avisen The New York Times la til, idet den henviste til moderne høyteknologiske våpen: «Elektronisk krigføring er ikke bare et teknologisk mirakel, men også lukrativ forretning.»

«Våpenhandelen . . . blomstrer, og Sovjetunionen har gått forbi USA som det ledende eksportland av større våpen,» bekreftet det britiske tidsskriftet New Scientist, og la til: «I løpet av et par år vil vi uten tvil få et oppsving i britisk våpeneksport etter den demonstrasjonen vi hadde på Falklandsøyene.»

Ja, konfliktene på Falklandsøyene og i Libanon må ha virket himmelsendt for lederne for de konsernene som produserer moderne våpen. Avisen The Guardian kommenterer: «Europeiske og amerikanske selskaper ser spennende nye muligheter etter en krig [på Falklandsøyene] som utgjorde en klassisk demonstrasjon av varene deres.»

Dette må også ha vært innlysende for dem som er ute etter et sikkert investeringsobjekt. Det dukker opp en mengde nye investorer i våpenindustrien. En forsvarsanalytiker sa ifølge The New York Times: «Aksjemarkedet har vært godt siden disse begivenhetene [konfliktene på Falklandsøyene og i Libanon]. Dette har opplagt tiltrukket seg økt oppmerksomhet fra investorer.»

I 1970-årene, mens krigene raste i Sørøst-Asia, var protestantiske kirkesamfunn blant dem som drog nytte av det lukrative våpenmarkedet, trass i at noen av dem hadde protestert mot krigen og mot den økende opprustningen i USA. I en brosjyre om dette emnet sa The National Council of Churches (et samarbeidsorgan for amerikanske kirker): «Den kapital som omtales her, er investert i store bedrifter som produserer og omsetter militært utstyr. Kirkenes investeringer beløper seg til nesten 203 millioner dollar Disse investeringene er big business for kirkene og representerer en viktig, om ikke den viktigste, andel av deres kapitalplasseringer.»

Det som får lederne for rustningsindustrien til å gni seg fornøyd i hendene, er at de for det meste gjør forretninger med militære og ikke med kommersielle kunder. Derved har de mange fordeler. De fleste større nasjoner har allerede bevilget milliardbeløp til forsvaret, så betalingen er sikker. Ettersom disse komponentene må tilfredsstille militære standarder, er prisen fire til fem ganger høyere enn på de varer som selges til kommersielle kunder. Stort sett foretrekker forsvaret å kjøpe produkter som er fremstilt innen landets egne grenser, framfor å kjøpe dem fra utlandet, og dermed reduseres den risikoen som ligger i utenlandsk konkurranse. I sin søken etter militære kontrakter er spesielt amerikanske selskaper i den uvanlige stilling at de ikke får konkurranse fra Japan. Våpen er virkelig lukrativ forretning.

I sentrum for denne big business som er bygget opp rundt krig, står våpenselgerne. De tilbyr sine ødeleggende varer på samme måte som dørselgere. «Det som er så fint med å lage våpen sammenlignet med å lage biler,» sa én, «er at de alltid blir umoderne eller oppbrukt. Det er uendelige ekspansjonsmuligheter.»

Våpenutstillinger, hvor kjøpere og selgere samles for å se på siste nytt i krigsvåpen, holdes rett som det er over hele verden som om de var mannequinoppvisninger. Fabrikantene utvikler det som nå blir kalt den tredje våpengenerasjonen — høyteknologiske prosjekter som innebærer økning i militærutgiftene til forskning og utvikling. Christopher Paine i Federation of American Scientists (sammenslutningen av amerikanske vitenskapsmenn) kalte dette «en farlig list som våpenprodusentene bruker for å holde forretningen gående».

De moralske problemene i våpenindustrien har ikke forandret seg. I løpet av de siste tre årene forut for Falklandskrigen solgte britene krigsskip og elektronisk krigsutstyr til en verdi av over en milliard kroner til Argentina, og mye av dette utstyret ble brukt mot dem da krigen brøt ut. Denne sjansen er både nasjonene og big business villig til å ta. Mange hever stemmen og fordømmer det internasjonale våpensalget. Likevel fortsetter salget, vanligvis oppmuntret av de nasjonale regjeringene. Og i mellomtiden blir verden stadig farligere å leve i.

[Uthevet tekst på side 8]

Britene solgte krigsutstyr til Argentina til en verdi av millioner av kroner, og dette utstyret ble brukt mot dem i Falklandskrigen

[Bilder på side 7]

Moralske betenkeligheter ved salg av våpen ble snart overvunnet av fortjenesten som strømmet inn