Ingeniører i dyreriket

’Det finnes skapninger på jorden som har helbredet sykdommer, bygd skyskrapere og vunnet kriger. Det gjorde de før noen av oss i det hele tatt eksisterte.’ Dette ble for ikke så lenge siden sagt i en artikkel i bladet Science Digest. Hvem er disse dyktige ingeniørene og vitenskapsmennene? «Det er trærne, insektene, fiskene og skogkrattet, som er en del av livet på vår planet,» sa bladet.

Her er noen få eksempler på slike «ingeniører» som gjør det som menneskene først tenkte ut for forholdsvis kort tid siden.

Moderne romsonder og våpen bruker kjemiske, rakettdrevne systemer. Men lenge før de ble utviklet, gjorde bombarderbillen bruk av et lignende prinsipp for å forsvare seg. Billens kjertler lager en blanding av to hydrokinonforbindelser og hydrogenperoksyd. Den lagres i hulrom som holdes stengt ved hjelp av muskuløse klaffer. Når billen blir skremt, åpner klaffene seg, og innholdet renner ut i et tykkvegget reaksjonsområde. Samtidig tilføres det et enzym som fremkaller en eksplosiv reaksjon, som avgir oksygen. Det økte gasstrykket gjør at den kaustiske løsningen tvinges ut av «reaktoren» og sprøytes på en angriper. Pass opp!

Før seilerne lærte å knyte knuter, og før skredderne lærte å veve fibrer, skrelte veverfuglen fibrer av bladene og vevde dem. Ved å knyte og tvinne fibrene på denne måten laget den hengende reir. Byplanleggere mener at en konsentrert bebyggelse har flere økonomiske og kommunale fordeler enn isolerte enmannsboliger. Noen arter av veverfuglen visste det først. De arbeider sammen for å bygge et stråtak i de sterke grenene på et tre og henger så reir under taket. Der kan det være opptil 100 reir.

Beveren demmet opp vannveier og forandret omgivelsene etter som det passet dens egne behov, lenge før menneskene begynte med den slags. Og lenge før menneskene bygde kanaler, gjorde beveren noe lignende. Hvordan? Jo, for å kunne frakte de store trærne fra der hvor den feller dem, til dammen graver den en kanal — som kan være opptil 300 meter lang — og leder elvevannet inn i den. Da kan den fløte tømmeret ned kanalen og dit hvor den trenger det.

I Chile er det en sjøsnegl som ser ut til å ha «oppfunnet» vektstangen. Den har to sterke, utstående tagger nederst på kanten av det solide sneglehuset. Når den skal spise, bruker den dem til å forflytte maten, et lite bløtdyr som sitter fast på en stein. Hvordan gjør den det? Den kiler taggene inn under byttets skall. Når den så trekker foten inn, gjør den bruk av vektstangprinsippet for å få løs byttet.

Og har du noen gang skjønt hvor nyttig en tunge kan være? Mange bløtdyr har en tunge som er bygd akkurat som de raspene vi bruker til å file tre med. De bruker tungen til å dele maten i små biter. Tungen til hakkespetten ligner en harpun eller fiskekrok. Den er dekket med hornpapiller og har skarpe mothaker som trekker skjulte insekter ut fra sprekkene i treet. Hvor harde er de redskapene naturens ingeniører bruker? Tenk på de sjøsneglene som lever av alger som sitter fast på steiner. På tungen deres er det et lag magnetitt, et jernoksyd, som er nesten like hardt som kvarts. Science Digest sier derfor: «Naturen arbeider med materialer som ikke ligger langt etter vårt sterkeste stål.»