Hvordan blyanten gjør dem «levende»
VISSTE du at en av de mest kjente filmskikkelsene i verden ikke er et menneske? Ikke desto mindre er han stjernen i over 100 Hollywood-filmer og utallige fjersynsprogrammer. Hvem er denne filmstjernen? På italiensk heter han Topolino; på kinesisk Mi Lao Shu; på spansk El Ratón Miguelito; her i landet kjenner vi ham som Mikke Mus.
Hvordan ble han til? Han begynte sin karriere i Walt Disneys film «Willie på Dampbåten» i 1928 og er etter hvert blitt den mest kjente tegneseriefigur som har eksistert. Det finnes naturligvis mange andre tegnede skikkelser som også har oppnådd verdensberømmelse — Tom og Jerry, Yogi Bear og Den rosa panteren, for å nevne noen få. For å finne ut hvordan tegnefilmkunstnerne arbeider, har Våkn opp!s medarbeider snakket med filmtegneren Bill Kroyer i Hollywood i California.
Hvorfor blir tegnefilm kalt animert film?
Uttrykket skriver seg fra ordet «animasjon», som betyr levendegjøring, og det er nettopp levendegjøring vi driver med. Vi kan få hva som helst til å bevege seg og forhåpentligvis se levende ut. Da jeg arbeidet i Disney-studioene, levendegjorde jeg stort sett mennesker og snakkende dyr. Men jeg har også tegnet dansende bilmotorer til reklamefilmer i fjernsynet og syngende frukter og grønnsaker til filmer om helsespørsmål. Vi kan få hva som helst til å bevege seg.
Hva er det som gir tilskueren inntrykk av at figuren beveger seg?
Det fenomenet som skaper illusjonen av bevegelse, er det samme som i vanlig film. Når du ser på en film, ser du i virkeligheten 24 stillbilder i raske glimt hvert sekund. På grunn av øyets treghet blir noe av synsinntrykket fra hvert bilde hengende igjen, slik at inntrykket fra alle bildene smelter sammen og skaper en illusjon av bevegelse. I animert film har vi tegnet hvert av disse 24 stillbildene.
Det blir mange tegninger!
Ja, vi trenger 1440 for å lage en film som varer ett minutt.
Da måtte en vel trenge over en million tegninger til en spillefilm som «Snehvit og de syv dvergene»!
Nei, tallet er nærmere to millioner.
Hvorfor trengs det så mange?
De fleste av dem får publikum aldri se, for de blir laget på planleggingsstadiene. Bare en brøkdel blir brukt i den ferdige versjonen. I en tegnefilm blir historien ikke skrevet; den blir tegnet. En rekke tegnere som samarbeider, lager hundrevis av små utkast og skisser som blir hengt opp på store korkplater. Under disse utkastene blir det satt små notater som beskriver handlingen eller dialogen i hver scene. Tegnerne fortsetter å tegne og flytte om på disse utkastene helt til historien er ferdig. Når så tegnerne er ferdige, forteller korkplatene hele filmens historie i bilder, som en større utgave av et tegneseriehefte.
Og så begynner dere å levendegjøre figurene?
Ikke ennå. Først skal en annen gruppe tegnere bestemme rammen om filmen og bakgrunnen. Noen ganger vil vi ha motiver fra det gamle Europa som bakgrunn, slik som i Disneys «Pinocchio». Andre ganger vil vi ha en bakgrunn fra moderne tid. Det må derfor utføres en god del forskningsarbeid for å bringe på det rene hvordan figurene skal se ut, hva slags drakter de skal ha på seg, hvordan husene skal være, og sa videre. Så kommer instruktøren og inndeler tegningene på tavlen i scener. Til hver scene hører en oversiktstegning, som viser i hvilke omgivelser scenen utspiller seg, og hvor figurene skal befinne seg. Og det er der jeg kommer inn i bildet.
Hva er det første du gjør når du begynner på en scene?
Jeg studerer et diagram som viser hvor lenge scenen skal vare, og hvor alle lydeffektene, musikken og ordene skal komme inn.
Mener du at lydsporet til filmen er innspilt før du begynner å tegne?
Akkurat. På den måten vet jeg på forhånd hvilke lyder som forekommer på hvert enkeltbilde på filmstrimmelen. Hvis figuren sier «Au!» på det 15. enkeltbildet i min scene, tegner jeg ham med munnen på vidt gap på det bildet. Det er på den måten vi får figurene til å snakke.
Hva tegner du med? Penn, blyant eller pensel?
Jeg bruker en bløt blyant, for da er det lett å viske og gjøre forandringer. Og jeg tegner på et spesielt papir — animasjonspapir. Det er perforert i den nederste kanten, og hullene passer til tapper på tegnebrettet. Tappene holder papiret på plass fra den ene tegningen til den andre. Det er også noe annet spesielt ved tegnebrettet mitt — det er et hull i det! Hullet er dekket av en glassplate med lys under. Når jeg tegner, kan jeg legge flere gjennomsiktige ark oppå hverandre og se gjennom dem, slik at jeg kan forvisse meg om at det er sammenheng mellom tegningene. Når jeg begynner å tegne, tegner jeg først svært grove skisser som bare angir figurens hovedtrekk. På den måten kan jeg arbeide raskt uten å hefte meg ved detaljer og likevel se for meg den bevegelsen jeg vil ha fram.
Lager du grove utkast til alle tegningene dine?
Jeg må innrømme at jeg så godt som aldri lager alle tegningene til en scene. Det ville ta altfor lang tid. Filmtegnere lager som oftest bare de viktigste tegningene i scenen. De angir hvor og hvordan figuren skal stå i scenen. Når jeg blar raskt igjennom disse tegningene, kan jeg danne meg et inntrykk av hvordan bevegelsen vil se ut. Assistenten min tar seg så av de utfyllende tegningene.
Hvor hurtig figuren beveger seg, vil avhenge av hvor mange tegninger som blir lagt inn mellom hovedtegningene. Jeg kan for eksempel tegne et hode som ser mot venstre, og så et hode som ser mot høyre. Hvis jeg legger ti tegninger mellom disse, vil figuren langsomt snu hodet fra venstre til høyre, som om han ser på noen som går forbi. Hvis jeg bare legger én tegning mellom de to hovedtegningene, vil han dreie hodet raskt fra venstre til høyre, som om han ser på en bil som suser forbi.
Men hvordan kan du vite hvor mange slike tegninger du skal legge imellom?
Det krever øvelse — og nøyaktige studier. Filmtegnere iakttar alltid verden omkring seg for å merke seg hvordan tingene beveger seg. Vet du hvor mange enkeltbilder som må til for å få et øye til å blunke? Eller visste du at normal gange er noe av det vanskeligste å tegne? Hvis du iakttar noen som går, vil du se at gangen består i at han hele tiden faller framover og så gjenvinner balansen. Og det finnes ikke to mennesker som går helt likt. Det er dessuten stor forskjell mellom den måten en hund går på, en katt går på og en elefant går på.
Hva skjer når du er ferdig med blyanttegningene?
Jeg filmer dem. Denne svart-hvite-filmen kalles en blyantprøve. Jeg ser på denne filmen om og om igjen for å se om det er noe jeg kan gjøre for å forbedre den måten figurene beveger seg på, og tidsberegningen. Så korrigerer jeg tegningene og tar en ny blyantprøve. Dette gjør jeg så mange ganger som jeg synes det er nødvendig for å få scenen så perfekt som mulig. Vi som driver med dette, pleier å si: «Scenene blir bevart på film for bestandig, så sørg for at de blir gode nå.» Når assistenten min og jeg har kommet fram til den siste blyantprøven, er det ikke lenger grove skisser vi har foran oss, men vakre, ferdige, detaljerte blyanttegninger. Men dem får du dessverre aldri se.
Får jeg aldri se dem? Hvorfor ikke?
Fordi de nå gjennomgår en prosess som vi kaller «tusj og farge». Hver tegning blir trukket opp med tusj på en plate av gjennomsiktig acetat, en «cel», og blir så malt med en spesiell farge som fester seg til acetatet. Husker du den oversiktstegningen vi hadde til hver scene? Den blir nå malt med farger. Så legger vi hver «cel» oppå bakgrunnsbildet og fotograferer det. Fordi vi bruker disse gjennomsiktige acetatplatene, trenger vi ikke å tegne og male hele scenen til hvert enkelt bilde på filmstrimmelen om igjen — bare den delen som beveger seg.
Blir alle tegnefilmer laget på denne måten?
Å nei, det finnes mange forskjellige teknikker. Noen tegnefilmkunstnere i Canada har laget tegnefilmer ved å risse inn tegningene direkte på filmen! Ved flere av de beste studioene i London foretrekker tegnerne å tegne direkte på de gjennomsiktige acetatplatene i stedet for på papir. På den måten blir de originale tegningene fotografert. Og vi har mange eksempler på at animert film blir laget uten tegninger i det hele tatt.
Uten tegninger?
Det stemmer. Tegnerne kan manipulere med dukker, figurer av leire og til og med skulpturer av sand og så fotografere et enkelt bilde om gangen. Når filmen blir kjørt i normal hastighet, ser det ut som figurene beveger seg og blir levende! For ikke så lenge siden arbeidet jeg med en Walt Disney-film hvor hele prosessen ble utført ved hjelp av datamaskin. Vi laget ikke en eneste tegning; vi bare beskrev bildene for datamaskinen, så gjorde den resten!
Hvordan vil framtiden arte seg for de animerte filmene?
Det kommer til å bli gjort flere tekniske fremskritt. Den prosessen som kalles «tusj og farge», kommer for eksempel til å bli utført ved hjelp av datamaskin. Men det kommer alltid til å finnes tegnefilmkunstnere som lager selve tegningene etter Disneys mønster. Bare et menneskes hånd kan frembringe detaljerte tegninger av figurer med uttrykk som får tilskuerne til å tro at de er virkelige. Hvis arbeidet mitt blir utført riktig, vil folk aldri se en tegning; de ser en figur, en person som ler og gråter, og som de bryr seg om. Når Bambis mor dør i filmen «Bambi», gråter ikke publikum over en tegning, men over en virkelig skikkelse.
Enhver tegnefilmkunstner får en spesiell følelse når han ser på blyantprøven for første gang og ser en liten figur som ser rett på ham, en figur som noen dager tidligere bare var noen streker på papiret. Når så denne lille figuren åpner munnen og snakker — ja, det er et helt spesielt øyeblikk! Det gjør at en føler at det har vært strevet verdt. Du har gitt denne figuren «liv» — ved hjelp av en blyant.
Men de spørsmålene vi stilte i den første artikkelen, har vi fremdeles ikke besvart. Kan fantasi og underholdning bringe sann lykke? Eller finnes det en form for lykke som er av mer varig karakter? Vil det noen gang bli mulig for alle mennesker å oppnå den? Roy Brewer, som har arbeidet for Disney, fant et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Den neste artikkelen inneholder hans beretning.
[Bilde på side 4]
En grovt skissert og en ferdig tegning. Tegnefilmkunstneren må kunne tegne figuren fra en hvilken som helst vinkel og i en hvilken som helst stilling
[Bilde på side 5]
En god figur vil kunne fremstå med alle slags ansiktsuttrykk
[Bilde på side 6]
Tegnefilmkunstneren blar igjennom tegningene for å se hvordan figuren beveger seg
[Bilde på side 7]
Tegnefilmkunstneren ved sitt opplyste tegnebrett