Atombombetruselen
En kolossal røksøyle steg opp over ruinene i Urakami-dalen. Den skjøt oppover fra eksplosjonssentret med en utrolig fart. Søylen vred og snodde seg mot stratosfæren som en ånd som slippes fri etter talløse tidsaldere i fangenskap. . . . Dette dødbringende fenomenet vellet opp mot de kretsende flyene. Det forandret utseende; det forandret farge fra purpur til rosa, så til gyllent og så til gråhvitt.» — The Fall of Japan av William Craig.
SLIK så det ut ved Nagasaki om morgenen den 9. august 1945, bare noen minutter etter at atombomben var blitt sloppet. Eksplosjonen var skrekkinnjagende vakker. Men under ildkulen var ingenting vakkert. «Folk lå i hundrevis på gatene, på åpne plasser og i ruinene og skrek etter vann. Skapninger som knapt lignet mennesker, gikk fortumlet omkring. Huden hang i store flak, og kroppene var svartbrente.» Førti tusen mennesker døde den morgenen, slik nesten 100 000 hadde mistet livet tre dager tidligere i Hiroshima.
Bombene som ble sloppet over Hiroshima og Nagasaki, var primitive etter dagens målestokk, men de er de eneste atombombene som noen gang er blitt sloppet over menn, kvinner og barn. Disse brennende, sopplignende, dødbringende søylene er likevel blitt et varig mareritt i hele menneskehetens bevissthet. I liten målestokk viste de på en skremmende livaktig måte hva som kan skje verden over, hvis menneskeheten noen gang skulle utkjempe en total atomkrig.
Det er derfor ikke overraskende at mange har hevet sin røst i en vedvarende — men hittil forgjeves — protest mot den fortsatte atomopprustningen. Men nylig har disse atomvåpenmotstanderne fått nye, uventede forbundsfeller — fremtredende enkeltpersoner og organisasjoner i kristenheten.
Mange av disse religiøse gruppene har foretatt en overraskende endring i sitt standpunkt. I 1950 skrev avisen The New York Times: «Vatikanet forsikret i dag regjeringen og folket i De forente stater at det fullt ut forstod årsakene til at president Truman bestemte seg for å godkjenne utviklingen av en hydrogenbombe med stor effekt. Forsikringen ble gitt i Vatikanets offisielle avis, L ’Osservatore Romano.» En spesialkommisjon som var oppnevnt av den protestantiske organisasjonen Kirkenes verdensråd, kom ifølge en nyhetsmelding fra Danmark i 1958 til denne konklusjonen: «En kristen kan ha samvittighet til å gå med på å bruke atomvåpen i en begrenset krig.»
Enkelte kirkeledere var enda større tilhengere av atombomben. I 1958 gikk erkebiskopen av Canterbury så langt som til å si: «For alt jeg vet, er det i samsvar med Guds forsyn at menneskeheten skal tilintetgjøre seg selv på denne måten [ved hjelp av atombomben].» Og i 1961 skrev den engelske avisen Daily Express: «Storbritannia bør beholde hydrogenbomben, sa erkebiskopen av Wales . . . i går. Den kan føre mennesker til Kristus.»
Er det ikke derfor bemerkelsesverdig å høre at mange protestantiske og katolske organisasjoner nå tar til orde mot atomvåpen? Hvorfor har de forandret oppfatning? Hva sier de nå? Og vil det egentlig ha noen betydning i det lange løp?