Blir verden noen gang fri for vold?
«LIVET er bare et spørsmål om å overleve,» sa kvinnen da det stappfulle toget skjøt fart mot Bombay. Hun betraktet landskapet, som kilometer etter kilometer var skjemmet av slumstrøk som var dyvåte på grunn av det uopphørlige monsunregnet. «Folk har ingen verdinormer nå for tiden,» fortsatte hun. «Ingen bryr seg om andre enn seg selv. Selv tradisjonelle verdinormer har mistet sin betydning.»
Det hun sa, var betegnende for livet til millioner av mennesker som ikke har noen bestemte etiske verdinormer. Rike som fattige har forkastet eller vraket selv nedarvede morallover fordi de synes at de enten ikke tjener noen hensikt, eller at de er altfor forpliktende for moderne mennesker. De har erstattet dem med jegets lov, som går ut på at de selv skal overleve, og at de selv skal tilfredsstilles.
Mange som ikke har hatt faste verdinormer, har lidd kvaler eller er blitt sinte. I en voldspreget verden er selvforsvar blitt en vanlig strategi. Mange mener at ’angrep er det beste forsvar’, så vold avler vold, både verbal og fysisk vold.
«Farefulle tider»
Menneskenes Skaper forutså at det skulle bli slik — at folk skulle forkaste gudgitte verdinormer og derfor få problemer. Noen visdomsord som ble uttalt for nesten 2000 år siden, viser hva utfallet skulle bli: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider [farefulle tider, The New Testament in Modern English]. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige . . . I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft.» — 2. Timoteus 3: 1—5.
Kan vi ikke i vårt daglige liv se hvor nøyaktig dette blir oppfylt? Er ikke verden for mange mennesker et svært uvennlig sted hvor folk er «ukjærlige»? Folk blir mishandlet, både fysisk og psykisk. Utallige mennesker mister selvrespekten. Nå som våre dager er preget av selvopptatthet, er det så sjelden noen viser hverandre alminnelig vennlighet og omtanke, at når en gjør det, kan en bli sett på som en raring!
Er det noen måte alt dette kan forandres på? Finnes det noen kraft eller makt som kan rive volden fra menneskenes hjerte opp med roten? Finnes det noe som kan motivere folk slik at det kan skje en forandring?
Hjertet må nås
Det er blitt sagt at hensikten med undervisning bør være å gi den som blir undervist, en fast moralsk holdning, og vi kunne tilføye — faste verdinormer. For at ikkevold skal kunne være noe mer enn bare en klisjé eller en banalitet, må alle mennesker over hele verden bli lært opp til å elske Gud og sin neste i virkelig forstand. Denne undervisningen må ikke bare nå sinnet, men noe som er viktigere, er at den må nå hjertet, som er setet for motivene.
Men ville du godta verdinormer som ble fastsatt av hvem som helst? Naturligvis ikke. Du ville kreve at vedkommende hadde sunn dømmekraft og et rent rulleblad. Hans normer måtte ha vist sin verdi i tidens løp og kunne følges av alle slags mennesker. De ville måtte gjelde folk av alle nasjoner og med enhver bakgrunn. Framfor alt måtte de nå folks hjerte.
Hvem kan lede oss på denne måten i disse farlige og vanskelige tider? Hvem kan gi oss et sett verdinormer som vil hjelpe oss til å holde ut, som kan gi oss håp istedenfor fortvilelse? Hvem kan nå vårt hjerte og plante fredsommelighet og vennlighet der istedenfor vold og hat?
Historien har vist at mennesker ikke kan greie dette. La oss derfor ganske kort ta for oss det som Moses, som var en respektert mann, skrev i sin alderdom om vår Skaper, Jehova Gud: «Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære. Han er en klippe, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» Tenk på det — en rettferdig og fullkommen Gud som også er trofast. — 5. Mosebok 32: 3, 4.
Kong David i gammel tid skrev: «Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. Herrens lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom. Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Salme 19: 8, 9) Ja, Jehovas lover og påbud kan trenge inn i hjertet og forandre vår tenkemåte og dermed våre handlinger. De som øver vold, kan bli fredelige og vennlige.
Hvem er de fredsommelige?
For nesten 2000 år siden sa en lærer som hadde stor kjærlighet til menneskene, Jesus Kristus, til en folkemengde på et fjell: «Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden. . . . Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» (Matteus 5: 5—9, EN) Eksisterer det et slikt saktmodig og fredsommelig folk på jorden i dag? Den krigshissende kristenheten kan i hvert fall ikke betraktes som et slikt folk.
Men i alle deler av verden finnes det folk av alle nasjoner som har forandret livssyn og ikke lenger bruker vold, og som har fått andre, gudgitte verdinormer. De har fått ny undervisning. Den har nådd deres hjerte, og de har med glede fulgt denne oppfordringen: «’Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’ . . . Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» Ifølge denne profetien skulle det oppstå et folk som var tilhengere av ikkevold, i de «siste dager». Hvem er det? — Jesaja 2: 2—4.
De er kjent som Jehovas vitner, og det er millioner av dem verden over. Det bor sikkert noen i nærheten av deg. Det er et fredelig folk som går fra hus til hus og forteller andre om Jehovas rettferdige veier. De griper ikke til våpen i noe land. De blander seg ikke opp i politikk og har ikke noe med dens vold å gjøre. De er virkelig fredselskende og gudfryktige mennesker som ikke bruker vold. De forkynner at Guds rike med Kristus som konge er løsningen på menneskenes problemer. De vet at Guds rike snart skal fjerne all vold og alle dem som øver vold, fra jorden. At det finnes mennesker som ikke bruker vold, viser at ikkevold ikke bare er en drøm, men en realitet. — Daniel 2: 44; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Jehovas vitner vet at Bibelen sier at «Gud ikke gjør forskjell på folk. Men han tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører». (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Derfor respekterer de alle menn, kvinner og barn, uansett hvilken sosial bakgrunn eller hudfarge de har. Det er ikke noe klasseskille eller kastevesen som splitter deres brorskap.
Lengter du etter rettferdighet?
Hva med deg? Er du et taust offer for diskriminering? Synes du den urettferdigheten du ser og føler, er til å gråte over? Lengter du etter rettferdighet og likhet? ’Sukker og stønner du over all den styggedom som foregår’ i religionens navn? Du kan da være sikker på at Gud er klar over hva du trenger. — Esekiel 9: 4.
Under Guds inspirasjon skrev salmisten i Bibelen: «De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til.» Er du villig til å la Jehova styrke ditt hjerte nå, slik at du kan bli forberedt på å leve i en ny tingenes ordning som snart skal komme, og som vil være fri for vold? Da oppfordrer vi deg til å kontakte Jehovas vitner. De vil med glede hjelpe deg til å forstå hvordan Guds rike snart skal gjøre slutt på all vold. — Salme 10: 17, EN.
[Ramme/bilde på side 12]
Hun tilhører en «uberørbar» kaste
Rukhmani er 40 år gammel. Hun snakker marathi. Du finner henne ved veikanten i hjørnet av en basar i Bombay, hvor hun sitter og selger grønnsaker.
«Jeg er født hindu,» forteller hun. «Vi var harijaner [guden Vishnus folk], som hinduene betrakter som en lavere klasse. Som liten lurte jeg på hvorfor jeg ikke fikk leke med de andre pikene på min alder. Far fortalte at det var fordi vi tilhørte en lavere kaste enn de. Det såret meg veldig, for også på skolen måtte vi harijaner sitte på en spesiell benk. De andre elevene verken så på oss eller snakket med oss. Vi fikk heller ikke lov til å gå inn i hinduiske templer eller hente vann i brønner som tilhørte hinduer av en høyere kaste. Vi tilhørte en ’uberørbar’ kaste, noe som gjorde at jeg og familien min måtte leve under elendige forhold.»
For å bedre livsforholdene begynte Rukhmani og familien hennes å følge en hinduisk reformator, dr. Ambedkar. I 1956 oppfordret han alle harijaner til å bli buddhister. Rukhmani ble ikke lykkelig etter at hun hadde omvendt seg heller. Hvorfor ikke? Hun sier: «Selv om hinduer og buddhister betrakter hverandre som likeverdige, var det ikke slik i praksis. Vi kunne for eksempel ikke gifte oss med hinduer, for vi ble fremdeles betraktet som laverestående.»
Etter hvert som tiden gikk, sluttet Rukhmani å tilbe Buddha og begynte å tilbe den avdøde dr. Ambedkar. Hun var forvirret og nedtrykt. «Nå hadde jeg begynt å tilbe et menneske. Hver dag kjøpte jeg en krans til bildet av ham og bad foran det.» Men gjorde det henne lykkelig? «Nei. Innerst inne var jeg ikke lykkelig. Jeg hadde ingen framtid. Jeg søkte den rette livsretning, men jeg fant ingen hjelp.
Så en dag kom det en nabo og tilbød oss en brosjyre som het ’Finnes det en Gud som bryr seg om oss?’. Hun fortalte at hun tilhørte en ren organisasjon hvor de tilbad den sanne Gud, Jehova. Jeg ble interessert i det hun sa, og begynte å studere brosjyren sammen med Bibelen. Jeg fikk et helt nytt syn på tilværelsen. Snart kvittet jeg meg med Buddha-figurene og bildet av dr. Ambedkar. Jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter i Rikets sal. Forestill deg hvordan jeg følte det da jeg for første gang fremførte en bibelsk presentasjon på fem minutter for en hel forsamling! Her fremførte jeg, som tilhørte en ’uberørbar’ kaste, en presentasjon i Jehovas vitners menighet!»
Hva var det som gjorde at Rukhmani følte seg tiltrukket av vitnene? «Det var kjærligheten og enheten blant dem,» svarer hun. «Det finnes ikke noen kasteinndeling i denne religionen. Det var så viktig for meg, for i flere år hadde jeg vært et taust offer for en slik diskriminering. Hos Jehovas vitner er jeg ikke lenger ’uberørbar’ — jeg er en søster! Jeg gleder meg hver dag over at jeg kjenner denne gode Gud, Jehova.»
[Bilde på side 11]
Snart vil all vold, urettferdighet og fattigdom for alltid høre fortiden til