Velutdannet, i arbeid, til nytte — og blind!

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

HVER eneste hverdag kan du om morgenen se Susumu gå med raske skritt bortover de smale veiene som skjærer gjennom fersken- og druehagene i den pene japanske småbyen der han bor. Han skal til jernbanestasjonen. Og selv om kona kunne kjøre ham, foretrekker han «å gå for mosjonens skyld», som han uttrykker det. Og der han spaserer av gårde, ser han stort sett ut som en hvilken som helst pendler som er opptatt av å komme tidsnok på jobben. Men det er én forskjell — han er nesten helt blind! Han har vært nødt til å overvinne mange hindringer før han kom så langt at han ikke bare kunne greie jobben tilfredsstillende, men også komme seg på jobben uten hjelp.

Et stort sykehus har i noen år brukt Susumu som massør og akupunktør ved sitt senter for etterbehandling. Han blir respektert både av den medisinske staben og av pasientene for sin dyktighet og faglige viten. Og enda er ikke hans tilfelle noe sjeldent eller uvanlig. I århundrer har de blinde i Japan nesten hatt eneretten på å utøve østens eldgamle legekunster: akupunktur, orientalsk massasje og moxibusjon.a Ja, disse yrkene var faktisk nasjonalt beskyttet inntil for ganske kort tid siden for at de blinde skulle være garantert et levebrød. Hvordan kom denne ordningen i stand? Hva slags opplæring får de blinde? Beretningen om Susumu og noen bakgrunnsopplysninger om de blinde i Japan vil kunne gi interessante svar på disse spørsmålene.

En gammel tradisjon

Japanerne har tradisjonelt hatt stor aktelse for de funksjonshemmede og tatt seg godt av dem. De eldste beretninger vi har om dette emnet, forteller om hvordan både enkeltpersoner og grupper traff tiltak for å sørge for at de blinde både skulle ha det behagelig og få det de trengte til livets opphold.

Så langt tilbake som i det sjuende århundre ble det for eksempel gjort alvorlige forsøk på å skaffe de blinde spesielle yrker. Noen blinde ble opplært som musikere og greide seg bra. Fra da av ble forholdene gradvis bedre for de blinde. I det 15. århundre var de blinde kommet inn i sin «gyldne tidsalder». Da hadde de fått et godt sammensveist samfunn i Kyoto som både sørget for en gjensidig beskyttelse og yrkesmessig-opplæring. Det var her akupunktur, massasje og moxibusjon ble innført som nye fag de kunne lære, og begynte å distansere musikken som det mest populære yrke blant de blinde. Men uansett hvilket yrke som ble valgt, sørget den grundige opplæringen i Kyoto for at mange fikk en økonomisk trygg framtid. Det fantes naturligvis ulemper ved ordningen. Den kunne ikke sørge for alle de funksjonshemmede på en helt lik og rettferdig måte. Men det var iallfall en stor gruppe av de blinde som i hundrevis av år fikk en ansett posisjon i samfunnet.

På slutten av 1800-tallet ble det gjennomført mange sosiale og politiske reformer i Japan. Programmer for fattige og funksjonshemmede ble gjennomført over hele landet. Dette ble imidlertid på mange måter en tid med forvirring og vanskeligheter for de blinde, for de mistet alle tidligere konsesjoner og privilegier. Forholdene bedret seg senere, da staten opprettet skoler for de blinde. Og nå gav alle skolene gratis undervisning.

I den senere tid har Japan holdt tritt med andre land hva angår å sørge for at landets blinde får det mest moderne utstyr og tidsmessige institusjoner. I 1965 ble det første «Lighthouse for the Blind», en spesiell type rehabiliteringssentrer for blinde, opprettet av Helen Keller-stiftelsen i Osaka. Denne internasjonale filantropiske organisasjonen har gjort mye for å få utviklet den praktiske opplæringen av blinde og svaksynte. Spesielt gjelder dette mennesker som i likhet med Susumu mister synet etter at de er blitt voksne. La oss nå se på det som hendte ham.

«Jeg bare satt hjemme hele tiden»

Slik beskriver Susumu hvor fortvilt han var da han mistet synet og ikke lenger kunne arbeide eller forsørge seg selv. Han var bare 23 år gammel. Selvmedlidenhet holdt på å knekke ham. Men så hørte han en ettermiddag en opplysning i radio om opplæringsprogrammer som ble satt i gang for blinde. Det vakte interesse og førte til at han begynte å komme ut av den depresjon han hadde befunnet seg i.

Snart var han opptatt med skoletimer som lærte ham tre ting som var helt vesentlige for at han skulle greie seg selv: 1) Bevegelsesorientering, som blant annet omfattet bruk av stokk, førerhund eller et system for orientering basert på sonarprinsippet, 2) øvelse i dagliglivets virksomhet, som for eksempel det å lage mat og sysle med ting hjemme, og 3) kommunikasjon, som i hovedsak dreide seg om å lære å lese punktskrift eller blindeskrift, og å bruke punktskrivemaskin.

Her var det også Susumu fikk anledning til å lære et nytt yrke — det som er den egentlige nøkkel til full rehabilitering. Han overveide flere muligheter, men bestemte seg så for å gå inn for akupunktur- og massasjebehandling. Han ble informert om at opplæringen dreier seg om langt mer enn bare å lære teknikk eller behandling av kroppen. Det gis et intenst kurs på solid medisinsk grunnlag. De studerer blant annet anatomi, fysiologi, hygiene, patologi, jus for medisinere og orientalske teorier om fysikalsk behandling. Vær også klar over at akupunktur- og moxibusjonsbehandling i Japan betraktes som meget eksakte vitenskaper. Spesialister på disse feltene betraktes som ’anatomiens mestere’. Hvordan kan da en som er blind, tilegne seg slike ferdigheter? Det er god opplæring, i tillegg til den skjerpede berøringssansen blinde ser ut til å få, som gjør studenter som Susumu så dyktige på disse feltene. Men det tok da også ham og klassekameratene hans (i alderen fra 18 til 50) tre år å fullføre hele kurset. De fleste elevene hadde mistet synet etter at de ble voksne, og derfor måtte de ikke bare lære alt det vanskelige kurset bød på, men de måtte også på nytt lære seg å mestre dagliglivets helt elementære oppgaver.

Vanskene de stod overfor, illustreres godt av at noen av dem til å begynne med brukte en time eller mer på bare å lese én side i punktskrift. Det japanske punktskriftsystemet er ganske innviklet. En punktskriftenhet består av seks punkter. Men det japanske språk må skrives i lyder og ikke i bokstaver. Det trengs to slike sekspunktsenheter til å gjengi over to tredjedeler av lydene. Dette er nødvendig for å få gjengitt de utallige kombinasjonene av vokaler og konsonanter i det japanske språk. Elevene kunne nok av og til bli motløse når de prøvde å mestre denne nye måten å lese på, men som en av dem sa: «Vi overvant problemene gjennom hardt arbeid og ved å oppmuntre hverandre.»

Samme elev kom forresten med følgende interessante råd: Mennesker som blir blinde, bør dra nytte av de programmer og den undervisning som er tilgjengelige for dem, slik at de kan komme inn i en aktiv tilværelse igjen så snart som mulig. Dette er et godt råd. Blinde barn har særlig utbytte av en slik opplæring. Det er gripende å se blinde tredje- og fjerdeklassinger hamre løs på punktskrivemaskinen med samme letthet og sikkerhet som erfarne maskinskrivere. Men hvilke andre muligheter for opplæring finnes i Japan for dem som er født blinde, eller som ble blinde mens de var små?

Praktisk opplæring

En skole for de blinde som ble opprettet for litt over 100 år siden, er blitt utviklet til en stor gruppe godt administrerte og velutstyrte offentlige skoler som finnes over hele Japan. På én skole er det én lærer for annenhver elev. Det gir naturligvis mulighet for en varm atmosfære der læreren kan ta hensyn til den enkeltes behov. Alle klasser finnes vanligvis på samme skole, og pensum er stort sett det samme som på alle andre skoler — med hovedvekt på lesing, skriving og regning. Men ganske tidlig, fra første år i den videregående skolen, blir det lagt særlig vekt på yrkesopplæring og da spesielt på massasjebehandling. Man regner med at om lag 75 prosent av elevene finner arbeid på et eller annet felt innenfor fysikalsk behandling. Og over halvparten av dem åpner små institutter for massasje og akupunktur, stort sett i egne hjem.

Nå er det imidlertid mange unge blinde som begynner å utdanne seg på andre områder. Noen lærer å betjene sentralbord, andre lærer å styre maskiner som brukes i industrien, eller de lærer dataprogrammering og lignende ting. Andre begynner på universitetet og håper å skape seg en karriere som lærer, embetsmann eller jurist. Men blinde massører som står på i jobben, vil nok også ha mer enn nok å gjøre i tiden som kommer. Som Susumu sier det: «Jeg har et yrke, og jeg kan forsørge familien og føle meg som en del av samfunnet igjen. Det er jeg veldig takknemlig for.»

For noen år siden fant Susumu noe annet, som har gitt ham enda større lykke. Han sier: «Jeg ble klar over at mitt arbeid for å lindre smerte og redusere lidelser hos syke mennesker bare kunne være av midlertidig verdi. Tenk da hvor glad jeg ble da jeg første gang leste den profetien som står i Bibelen i Jesaja 35: 5, 6, og som sier: ’Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.’ Ut fra mitt studium av Bibelen innså jeg at varig helbredelse først vil komme når jorden blir gjort til et paradis igjen av den virkelige anatomiens mester, vår Skaper, Jehova Gud.»

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 17]

De blinde fikk en ansett posisjon i samfunnet

[Uthevet tekst på side 19]

Tenk hvor glad jeg ble da jeg første gang leste i Bibelen i Jesajas bok «Da skal de blindes øyne åpnes»

[Bilder på side 18]

Det er god opplæring og de blindes skjerpede berøringssans som gjør at de blir så dyktige i akupunktur

Det er gripende å se blinde skolebarn arbeide med punktskrivemaskinen