Kilio — en afrikansk sørgehøytid

«MANGAZA er død!» Disse lammende ordene fylte fire ungdommer som plutselig var blitt foreldreløse, med sorg. De hadde mistet moren sin. Men snart skulle bekymringene bli enda flere.

Hvorfor det? Fordi tre av Mangazas barn, Emeli, Richard og Ernest, er Jehovas vitner. På grunn av sin overbevisning ville de ikke følge de gamle begravelsesskikkene i Zaïre — tradisjoner som har sine røtter i overtro og troen på en udødelig sjel. Hvordan reagerte disse tre kristne ungdommene på presset fra andre, som ville at de skulle følge disse skikkene? Det de erfarte, er ikke bare trosstyrkende, men gir oss også et interessant innblikk i afrikanske sørgeskikker.

Et brudd med tradisjonen

Ungdommene traff straks en modig beslutning. Richard kontaktet de eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner og bad dem snakke med Mangazas eldste bror. For han eide det huset de bodde i, og måtte dessuten ifølge skikken stå for kilio’en — det swahiliske ordet for sørgehøytid.

De eldste forklarte på en vennlig måte at den lokale menighet av Jehovas vitner skulle holde selve begravelsen. Men hvis noen i familien ville følge tradisjonene, skulle de ikke bli hindret i å gjøre det.

Ord for den døde

Det likkapellet hvor Mangaza lå, ble snart fylt av venner og slektninger. Alle, særlig de nærmeste slektningene, gråt høyt, for hvis noen ikke gråt, kunne andre tro at de var ansvarlig for hennes død. I Zaïre blir døden nemlig ikke betraktet som noe naturlig med mindre den døde var svært gammel. Ofte tror folk at døden skyldes okkultisme. Så innimellom kalte slektningene på «åndene» til døde familiemedlemmer og ropte: «Hun kommer nå!» eller «Vær så snill å ta godt imot henne!»

Mangazas barn kunne ikke helt unngå denne følelsesladde atmosfæren. Vanligvis står de kvinnelige slektningene like ved kisten. Derfor sa Emeli: «Jeg ville ikke gjøre familien oppbrakt ved å holde meg hjemme den dagen. Så jeg bad noen kristne søstre om å bli med meg til likhuset. Vi ble der en kort stund, gikk ut og kom så tilbake igjen etter et par minutter. Det hjalp meg til å holde meg rolig.»

Begravelsen

Under selve begravelsen oppstod det andre problemer for Mangazas kristne barn. Da kisten ble båret fra kapellet til graven, dannet familiemedlemmer og venner en prosesjon av sangere og dansere. Ernest sa: «Vi gikk ikke i prosesjonen, for det ville ha betydd at vi fulgte tradisjonen og sørgeskikkene.»

Ved graven var det en fra Jehovas vitners menighet som holdt en oppmuntrende tale basert på Bibelen, og han la vekt på de kristnes oppstandelseshåp. Så gikk barna til Mangaza og vennene deres, som var Jehovas vitner, fra graven. Men resten ble igjen for å gi den døde sine «budskaper», slik skikken er. Alle hører nøye på disse budskapene for å finne ut hvem det var som «drepte» den døde, eller hvorfor døden inntraff. Et slikt budskap som «vær så snill å tilgi meg for at jeg en gang fornærmet deg» eller «hvis det var min skyld at du døde, så kom i dag og ta meg bort også» kunne bli oppfattet som en bekjennelse av at en var skyldig!

«Kilio»

I en uke etterpå deltar de sørgende i kilio-høytiden. Ettersom Mangazas bror eier huset, kan ikke barna hennes gjøre stort annet enn å se på at han forbereder høytiden. Han begynner med å tømme huset for møbler. Snart kommer slektningene. Mennene sitter på stoler og krakker rundt et bål utenfor, og kvinnene sitter på sekkestrie inne på gulvet. Nære kvinnelige slektninger sitter i hjørnene for å drømme og ha syner. Igjen prøver de å finne ’dødsårsaken’, selv om den medisinske årsaken allerede er kjent.

Heldigvis hadde Mangaza lang tid i forveien sagt til barna sine: «Hvis jeg dør og dere får en drøm eller et budskap som tilsynelatende kommer fra meg, må dere ikke tro det! Det er i så tilfelle usynlige, onde ånder som står bak.» Hun tilføyde: «Hvis jeg dør, er det opp til dere å forbli trofaste, slik at vi kan treffe hverandre i oppstandelsen.» «Disse ordene,» sa Ernest, «var til stor hjelp for oss under begravelsen og i kilio-uken.» Richard la til: «Det gjorde det lettere for oss å være bestemt og ikke gi etter.»

Det var ikke lett å la være å gi etter under den lange kilio-uken. Emeli prøvde å holde seg så mye borte fra de andre kvinnene i huset som hun kunne, og hun snakket isteden med andre kristne som kom på besøk i løpet av hele uken. «Det hjalp meg til å holde stand og ikke å bli påvirket av de andre,» sa hun.

Kilio skal egentlig være en sørgeuke, men til sine tider virket det som om det var et drikkelag. Man tror at mye spising og drikking hjelper en til å glemme det triste dødsfallet. «Vi drakk aldri sammen med de andre og serverte ikke engang noe å drikke,» sa Ernest, «for da ville det ha sett ut som om vi deltok i kilio-høytiden.»

Det er vel ikke nødvendig å si at ikke alle var glad for at de inntok et slikt fast standpunkt. En av slektningene, som hadde reist langt med fly for å være med på kilio-høytiden, hadde faktisk lovt å jule opp de Jehovas vitner som var til stede. «Men da han så alle dem som hadde kommet,» sa Ernest, «gjorde han aldri det han hadde tenkt å gjøre.»

Så ble det kveld. Ifølge skikken får ingen lov til å sove i en seng. Emeli sa: «De første to nettene overnattet jeg hos en kristen søster. Men da gjestene ble vant til at jeg ikke var der sammen med dem på gulvet, begynte jeg å sove i min egen seng igjen.» Richard og Ernest gikk også hjemmefra sent om kvelden og overnattet hos en venn. «Vi gikk én om gangen,» sa Richard og Ernest, «for ikke å vekke altfor stor oppmerksomhet, og vi kom tilbake tidlig hver morgen, slik at vi kunne tilbringe dagen sammen med familien.»

Den sjuende dagen

Dette er en spesiell dag under kilio-høytiden. Det er en gledesdag som avslutter sørgeuken.

Vanligvis synger og danser de sørgende rundt et bål, og i noen tilfelle leier de til og med et orkester. Nå bader de (for første gang på en uke), skifter klær og sover i en seng. Gledesfesten holder på i 24 timer.

De nærmeste familiemedlemmene velger ut sine kaniki eller sørgeklær (som vanligvis er av svart stoff), som de skal ha på seg et år framover. Kvinnene barberer hodet for å vise at kilio er over. «Det var også noe vi ikke kunne gjøre,» sier Richard, «siden Bibelen sier i 5. Mosebok 14: 1: Dere skal ikke ’rake dere snaue over pannen av sorg over en som er død’.»

Til slutt var dagen over. Bålet ble slokt, vennene reiste hjem, og slektningene ble igjen for å drøfte eiendomsforhold. Mangazas eldre bror bestemte seg for å beholde det huset som Mangazas familie hadde bodd i. «Men,» sa Ernest, «han sa at bare hvis minst én av oss ble katolikk igjen, ville han la oss bo i huset. Så vi bad Jehova om hjelp til å finne en løsning på dette problemet.»

Istedenfor å gå på akkord med sin tro bestemte Emeli, Richard og Ernest seg for å finne et eget sted å bo. Nå bor de i nærheten av en av Jehovas vitners menigheter og kan dermed fortsette å tjene sin Gud «i ånd og sannhet». — Johannes 4: 24.

Hva du kan gjøre

Begravelsesskikkene er forskjellige verden over. Mange av dem er i strid med Bibelens lære, så dem vil ikke de kristne delta i. Du gjør derfor klokt i å fortelle slektningene dine om det standpunkt du inntar i slike spørsmål. Og dere foreldre gjør i likhet med Mangaza vel i å undervise barna deres i Bibelen og fortelle dem hva som bør gjøres i tilfelle dere skulle dø.

Det er også mye du kan gjøre for å hjelpe de etterlatte. Emeli sa: «Vi ble virkelig oppmuntret av våre kristne brødre. De var alltid i nærheten, de var høflige, de hilste på alle, de snakket med oss på en oppmuntrende måte. De ble ikke lenge hver gang de kom, men vi hadde gode venner ved vår side hele denne vanskelige tiden.»

Så hvis en har den rette forståelsen av de dødes tilstand og et sikkert oppstandelseshåp, kan en til og med se døden i øynene. Og kilio — en afrikansk sørgehøytid — kan ikke gjøre stort for å fjerne dødens brodd, men det kan Bibelens sikre håp!