Religiøs iver — positivt eller negativt?

FOR ikke lenge siden var det to «meget religiøse» kvinner i USA som bad og fastet for sine slektninger. De holdt det gående helt til de sultet i hjel. I India var det en enke som for øynene på en stor tilskuerskare brente seg til døde på likbålet til sin døde ektemann. Hun fulgte den hinduiske enkebrenningsskikken, som nå er forbudt. I det samme landet hender det at menn stikker kroker gjennom kroppen og går på ild eller barberblad under religiøse ritualer.

Fem nidkjære kvinner i Canada prøvde å sette fyr på huset til en religiøs leder og flere andre bygninger på grunn av en religiøs forbannelse. I jungelen i Guyana var det 900 tilhengere av den karismatiske sektlederen Jim Jones som begikk selvmord på hans befaling.

I land som Irland og Libanon er sterke religiøse følelser en av hovedårsakene til blodsutgytelser og borgerkrig. Ordene «religiøs iver» lyder derfor illevarslende i manges ører. Har vi behov for en slik iver i dag? Ville det ikke være bedre om folk var mindre nidkjære når det gjaldt religion?

Jesus var nidkjær og ivrig. Han viste på mange måter at han hadde en brennende iver. Etter at han ble døpt, brukte han alle sine krefter til å utbre det gode budskap om Guds rike. Jesus gav av seg selv og nektet aldri å hjelpe dem som kom til ham. Han gav avkall på materielle bekvemmeligheter, avslo tilbud om verdslig ære og var til slutt villig til å lide en smertefull og ydmykende død da han gav «sitt liv som løsepenge for mange». — Matteus 20: 28.

Jesu iver omfattet også et ’hat til det som er urett’. (Hebreerne 1: 9) Han avslørte derfor de jødiske religiøse lederne og stemplet dem som «blinde veiledere» og «hyklere». (Matteus 23: 15, 16) Ved to anledninger gikk han også inn på tempelområdet og drev ut de kjøpmennene som profitterte på trofaste jødiske tilbedere. Denne handlingen minnet hans etterfølgere om profetien: «Brennende iver for ditt hus skal fortære meg.» — Johannes 2: 13—17; Matteus 21: 12.

Jesu iver var forbundet med det å gjøre hans Fars vilje, som i dag er åpenbart for oss i Bibelen. Hvis du leser den boken grundig, vil du se at Gud aldri har krevd at de kristne skal være fanatiske, begå selvmord eller påføre seg selv eller andre unødige lidelser. Den har aldri godkjent «den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen». — Kolosserne 2: 23.

Det at Jesus «hatet urett», fikk ham ikke til å gjøre seg til talsmann for en revolusjon eller blodsutgytelse. Nei, selv om han åpent avslørte de jødiske ledernes synder, anerkjente han deres stilling i den jødiske nasjon og gav sine etterfølgere dette likevektige rådet: «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» — Matteus 23: 2, 3, 13—36.

Jesus innlot seg heller ikke på en blodig feide med denne gruppen, selv om han ble klar over at noen av dem hadde til hensikt å drepe ham. Da fariseere kom til Jesus som enkeltpersoner, var han vennlig mot dem hvis de hadde gode motiver. Det var under en drøftelse med en fariseer, Nikodemus, at Jesus uttalte de ordene som er noe av det som blir best husket: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.

Jesus var alltid villig til å hjelpe mennesker. Han hatet imidlertid gale gjerninger, for eksempel utnytting av andre, griskhet, undertrykkelse av de fattige, umoral, tyveri og mord. Selv om Jesus var ivrig, unnlot han ikke å være vennlig. Ved en anledning hadde en folkemengde fulgt Jesus i noen dager. Hans omsorg for dem kom til uttrykk da han skaffet mat til veie på en mirakuløs måte fordi han syntes «inderlig synd på» dem. — Matteus 15: 32—38.

Jesus viste altså iver når det gjaldt gagnlige ting. Han oppfordret folk til å vise respekt overfor sine foreldre, å tilgi og vise kjærlighet. I Bergprekenen fastsatte han en forbløffende høy norm da han sa: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» — Matteus 5: 43, 44.

I dagens verden, som er full av spenning og hat, er det sikkert at sterke religiøse følelser som oppmuntrer til strid, revolusjon og fiendskap, er noe negativt. Men en likevektig, men brennende iver — den slags iver som Jesus hadde — en iver etter å gjøre Guds vilje, framelske gudlignende egenskaper og hjelpe sin neste, er noe som absolutt er positivt.

Eksisterer det en slik iver i dag? Ja, det finnes mennesker som prøver å etterligne Jesu brennende iver. De bestreber seg med Guds ånds hjelp på å ’brenne for det gode’. — 1. Peter 3: 13.

En kommentar i London-avisen Daily Telegraph viste hvordan dette har berørt dem i én del av verden. Avisen skrev: «Over hele Afrika har Jehovas vitner vist at de er skikkelige og ordentlige borgere som lever i samsvar med høye moralnormer. . . . Sekten formaner til nøysomhet, punktlighet, ærlighet og lydighet.»

En viktig side av vitnenes religiøse iver var årsak til denne kommentaren: «Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden. . . . Det kan i sannhet sies at ingen annen religiøs gruppe i verden har utfoldet større iver og vedholdenhet i forsøket på å utbre det gode budskap om Riket enn Jehovas vitner.» — These Also Believe av C. S. Braden.

Kristen iver er uten tvil noe positivt på mange måter. En slik iver kan hjelpe hver enkelt til å følge høye moralnormer. Den kan gi den enkelte et fortrøstningsfullt syn på framtiden, et syn som det er få i dag som har. Å vise en slik religiøs iver er ikke bare positivt; for en som er oppriktig, er det den beste måten å leve på.

[Uthevet tekst på side 20]

Gud har aldri krevd at de kristne skal påføre seg lidelser

[Uthevet tekst på side 21]

Kristen iver bør aldri føre til revolusjoner eller blodsutgytelser

[Uthevet tekst på side 21]

De kristne bør ’brenne for det gode’