«Jeg begynte som krigsflyger og endte som en due»
DUREN lød så altfor kjent. Høyt der oppe på den blå himmelen fløy det en B-17, en levning fra den annen verdenskrig, akkurat lik det flyet jeg hadde ført. Men nå skulle det gjøre noe helt annet enn å slippe bomber. Nyttelasten bestod av brannhemmende kjemikalier som skulle bevare skogen. Men synet og lyden av denne gamle «flygende festning» vakte følelser hos meg og brakte tilbake et hav av minner fra den gangen jeg var krigsflyger — både gode og vonde minner.
Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg hatt et sterkt ønske om å fly. Jeg vokste opp i den nordøstlige delen av Wisconsin i 1930-årene, og som barn brukte min bror Robert og jeg time etter time på å lage modellfly av balsatre og tynt stoff. Når lørdagen kom, kunne vi knapt vente til vi hadde utført pliktene våre, før vi syklet ut til flyplassen for å se de gamle todekkerne ta av og lande.
Da jeg ble voksen, hadde jeg fremdeles svært lyst til å fly. Så da den annen verdenskrig brøt ut, vervet jeg meg i luftforsvaret. Det var i november 1942. Nå kunne jeg tjene mitt land og samtidig nå mitt livs mål — å fly.
Den 4. august 1944 fikk jeg endelig som fenrik en flygers uniformsmerke. Ti dager senere giftet jeg meg med Mary Ann. Siden det var krig, ble bryllupsreisen kort. Vi tok den på bussen på veien tilbake til flybasen.
Jeg ble beordret til å reise til Sebring i Florida for å lære å fly den velkjente B-17. Dette flyet var fullt av maskinkanoner som stakk ut fra ryggen, buken, nesen, sidene og halen — 13 maskinkanoner i alt — og det kunne ta med tre tonn bomber. Det er ikke noe rart at det ble kalt Den flygende festning!
I begynnelsen av våren 1945 ble jeg beordret til å gjøre tjeneste ved luftforsvarets åttende avdeling og fikk en splitter ny B-17. Jeg skulle stride i England. Jeg var stolt over flyet mitt og gav det navnet «Mary Ann II». Jeg var så glad i dette flyet at min kone for spøk beskyldte meg for bigami.
Jeg var katolikk, og det var noe som plaget meg. Jeg tenkte på at jeg ville komme til å bombe byer hvor det bodde en mengde katolikker. Jeg sa til meg selv at den katolske presten som bodde på basen, kunne hjelpe meg til å få et rett syn på det.
«Hvis jeg slipper en bombe over en by i Sør-Tyskland og 1000 mennesker blir drept,» spurte jeg feltpresten, «hvor mange av dem vil da være katolikker?»
«Cirka 95 prosent,» svarte han.
«Så hvilken rett har jeg til å ta livet av 950 mennesker som har samme religion som oss?»
Presten svarte: «Vi kjemper en rettferdig krig.»
«Hva er det som gjør en krig rettferdig?» spurte jeg.
«Du forsvarer landet ditt,» sa han.
«Vi invaderer Italia og Tyskland,» sa jeg forvirret. «Tror ikke de som bor der, at det er de som kjemper en rettferdig krig fordi de forsvarer sitt hjemland?»
«Nei,» svarte han. «Det er vi som kjemper en rettferdig krig.»
Jeg ble enda mer forvirret over dette svaret. Så spurte jeg presten: «Hvorfor velsignet paven og de italienske biskopene og prestene de italienske troppene når de skulle kjempe mot oss, og hvorfor gjør nå de tyske prestene det samme med sine tropper?» Han klappet meg lett på skulderen og svarte: «Du må ha tro, min sønn. Ansvaret ligger ikke på våre skuldre.»
Jeg følte meg helt syk. Den lille tro jeg hadde igjen på den romersk-katolske kirke, forsvant fort. Men jeg kom snart ut av dilemmaet. Bare en uke før jeg skulle fly til England, overgav Tyskland seg, og «Mary Ann» (flyet, ikke min kone) ble levert tilbake til regjeringen. Jeg begynte i en ny bransje, som trelasthandler, og ble med tiden medinnehaver. På denne tiden hadde vi fått en sønn, og vi slo oss ned som en familie.
I 1947 kom Al Ellquist inn i vårt liv. Han var en heltidsforkynner blant Jehovas vitner i Wisconsin. Da noen i min kones familie begynte å studere Bibelen sammen med Al, begynte Mary Ann å gjøre det også.
Jeg likte det ikke det grann. Bibelen var en fremmed bok for meg. Presten oppfordret meg aldri til å lese Bibelen, og jeg likte ikke at min kone forsøkte å bringe en ny religion inn i hjemmet vårt. Jeg ble sjalu både på Jehovas vitner og på deres Gud, Jehova. Jeg hadde alltid ment at mannen var nummer én i familien, og hvis kona ville vite noe, også når det gjaldt Bibelen, skulle hun komme til mannen for å få vite det.
Al merket hvor negativ jeg var, og oppfordret Mary Ann til å skaffe meg en katolsk bibel. Så foreslo han at hun skulle stille meg slike nøytrale spørsmål som: «Hvor mange dyr av hvert slag tok Noah med inn i arken?» «Hva spiste menneskene og dyrene i Edens hage?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men dette skjerpet virkelig min appetitt på bibelkunnskap.
Så forsøkte Mary Ann denne fremgangsmåten: «Ray, jeg lurer på om du kunne hjelpe meg med disse nye tingene som jeg lærer ut fra Bibelen. Du er så mye mer logisk enn det jeg er. Du vil ikke at jeg skal tro på noe som ikke er sant, vil du vel?»
Jeg hadde absolutt ikke noe grunnlag for å kunne bevise om noe av det var riktig eller galt. Og da hun begynte å spørre meg om hvor hun kunne finne at det stod om skjærsilden og limbus i min katolske bibel, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Jeg ringte til presten og bad om skriftsteder som beviste det vi trodde som katolikker. Presten innrømmet at disse læresetningene ikke blir direkte omtalt i Bibelen, men at de skriver seg fra den romersk-katolske kirkes tidlige teologi.
Jeg var ikke fornøyd med det svaret, og det besvarte heller ikke de bibelske spørsmålene som min kone bombarderte meg med. Jeg var frustrert og befalte Mary Ann å slutte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.
Men Al foreslo at før hun sluttet bibelstudiet, skulle hun prøve å få meg til å gå med på å lese Bibelen sammen med henne i en måned. Hvis jeg etter en måned ikke forstod det jeg leste, skulle Al studere Bibelen med meg.
Jeg liker utfordringer, og jeg ville ikke la denne gå fra meg. Det var klart jeg kunne lese denne verdensberømte boken og forstå den! Så sammen med Mary Ann begynte jeg å lese Bibelen fra 1. Mosebok og ut 5. Mosebok.
Tretti dager var gått, og Mary Ann spurte: «Forstår du det du leser?» Jeg gav det samme slags svar som etioperen gav den kristne evangelisten Filip: Nei. Jeg trengte noen til å forklare det for meg. (Apostlenes gjerninger 8: 30, 31) Fordi jeg er en som holder ord, gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med Al — men jeg hadde mine baktanker. Jeg skulle sette ham fast og vise Mary Ann at Al og disse vitnene tok helt feil.
Før Als ukentlige besøk pleide jeg å sitte oppe til langt ut i de små timer for å tenke ut hvordan jeg kunne sette ham til veggs. Jeg greide det ikke. Når jeg stilte Al et utfordrende spørsmål, svarte han alltid på denne måten: Først roste han meg for at jeg var en dyp tenker. Så sa han: «Jeg vet at du ikke vil høre hva jeg mener. La oss se hva Bibelen sier om dette spørsmålet.» På bare noen minutter gjorde Al på en vennlig, kjærlig og overbevisende måte til intet alle de timene jeg hadde slitt med spørsmålene, ved å få meg til å resonnere over det Bibelen sier.
Etter at jeg hadde tapt alle disse slagene i cirka ni måneder, overgav jeg meg og tok fatt på et alvorlig studium av Bibelen. Jeg gjorde raske fremskritt, og Mary Ann og jeg ble døpt 19. november 1950.
Da moren min fikk vite dette, klaget hun til presten: «De forlater kirken!» og bønnfalt ham om å «frelse» meg og min bror Robert, som også begynte å vise interesse for sannheten. Det ble avtalt et møte med presten, min mor og min bror, hans kone, Mary Ann og meg hjemme hos foreldrene mine.
«Dere har begått en dødelig synd ved å forlate deres foreldres religion,» sa presten anklagende. Jeg spurte: «Hvilken religion ble jomfru Maria oppdratt i?» «Jødedommen,» svarte han. «Døde Maria i den jødiske tro, eller døde hun som en kristen?» spurte jeg. «Hun var kristen,» svarte han. «Begikk Maria en dødelig synd også, siden hun forlot sine foreldres religion?»
Presten kunne verken svare på dette spørsmålet eller på spørsmålene om menneskesjelen, treenigheten og helvete. Fra da av gjorde min mor, min bror og hans kone stadig fremskritt i sitt studium av Bibelen og ble til slutt døpt av Jehovas vitner. Mor var trofast mot Jehova til hun døde for sju år siden.
Det tok ikke lang tid før min kone syntes at hun burde tjene som heltidsforkynner, og i januar 1956, da vår sønn hadde begynt på skolen, begynte Mary Ann i heltidstjenesten. Men jeg var for opptatt med trelasten. Jeg forklarte det med at jeg måtte dekke familiens materielle behov. Egentlig ønsket jeg meg et større hus ved en innsjø, slik at jeg kunne anskaffe et sjøfly og skape mitt eget lille paradis. Husk at jeg fremdeles var svært glad i å fly.
Så jeg var ti timer om dagen i forretningen, hvor jeg hadde med kunder og deres problemer å gjøre, og kom dødstrett hjem. Min kone derimot, som kom hjem fra felttjenesten, boblet over av begeistring — oppmuntret av den fremgang de hun studerte Bibelen med, gjorde, eller av den interesse hun hadde funnet.
Samvittigheten begynte å plage meg. Jeg innså at jeg kunne forkynne på heltid og likevel sørge for familien. Jeg innså også at forretningen var i ferd med å kvele min åndelighet. Til slutt satte jeg 1. juni 1957 som et mål. Da skulle jeg begynne som heltidsforkynner blant Jehovas vitner.
Jeg begynte å få det travelt med å foreta forandringer i mitt liv. Jeg solgte de aksjene jeg hadde i firmaet. Jeg solgte huset vårt og kjøpte en husvogn. Men der ble det ikke plass til alt vi eide! Snart fant vi ut at vi kunne greie oss med mye mindre enn det vi hadde trodd!
Far døde i 1962, og da vi hadde vært i heltidstjenesten i den sørvestlige delen av Minnesota i fire år, reiste vi tilbake til Winsconsin for å hjelpe mor. For å forsørge familien begynte jeg å ta noen småjobber som vaktmann. Min første jobb? Kontoret i det firmaet hvor jeg hadde vært visedirektør! Det var litt av en ydmykende opplevelse!
I 1969 giftet sønnen vår seg, og i det året trengte heller ikke mor vår hjelp lenger. Mary Ann og jeg utvidet vår tjeneste. Vi ble reisende representanter for Selskapet Vakttårnet. Jeg begynte på min første oppgave som kretstilsynsmann — krets 1 i Nord-Dakota. Min bror Robert og hans kone, Lee, begynte også i kretstjenesten.
Vi reiser nå i vår sjuende krets og regner med at vi har truffet cirka 10 350 brødre og søstre. Hvor mange av dem ville vi ha kjent hvis vi ikke hadde tatt imot dette tjenesteprivilegiet?
Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at jeg absolutt ikke hadde noen grunn til å være redd for om vi skulle få dekket våre behov. Mary Ann og jeg kan si det samme som kong David sa i Salme 37: 25: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» — Fortalt av Raymond Hurst.
[Uthevet tekst på side 20]
Jeg var katolikk, og det var noe som plaget meg. Jeg tenkte på at jeg ville komme til å bombe byer hvor det bodde en mengde katolikker
[Uthevet tekst på side 20]
Jeg følte meg helt syk. Den lille tro jeg hadde igjen på den romersk-katolske kirke, forsvant fort
[Uthevet tekst på side 21]
Jeg befalte Mary Ann å slutte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner
[Uthevet tekst på side 21]
Jeg begynte å studere for å bevise at de tok feil, men etter at jeg hadde tapt alle slagene, overgav jeg meg og tok fatt på et alvorlig studium av Bibelen
[Bilde av Raymond Hurst på side 22]