Murmeldyret — den plystrende gnageren
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Frankrike
«SE DER oppe, ved de store steinene!» Føreren vår, Hans, gir tegn til at vi skal stoppe, og peker på et dyr som sitter på huk omtrent 100 meter borte.
«Det er et murmeldyr,» sier han. «Hvis vi går nærmere, kommer den til å plystre, og da får dere se at de andre skynder seg til gangene sine.» Murmeldyret vi ser, sitter på en stein og har god utsikt over omgivelsene.
Vi går videre, og snart roper Hans: «Hør! Vaktposten plystrer alarmsignalet! Vi er blitt oppdaget!» Murmeldyret forsvinner.
Holder til i store høyder
«Siden vi er blitt sett,» fortsetter Hans, «kan vi kanskje like godt hvile litt, og så kan jeg fortelle dere mer om dette sjarmerende lille dyret. Murmeldyret er en gnager som er i slekt med ekornet, men det har ikke fått ekornets buskete hale. Det er riktignok det søramerikanske flodsvinet og beveren som er verdens største gnagere, men murmeldyret kommer på tredjeplass med sine omkring seks kilo og sin kroppslengde på 60—75 centimeter.»
«Finnes det murmeldyr andre steder enn i Alpene?» spør Jacqueline.
«Ja, da, men vanligvis bare i store høyder, mellom 1200 og 3200 meter. Selv om noen lever så lavt som på 800 meter i de franske og sveitsiske Jurafjellene og i Østerrike, så er det Alpene og Karpatene som er det naturlige tilholdsstedet for det europeiske murmeldyret. Men de er også satt ut i Schwarzwald i Tyskland og i Jura- og Auvergne-fjellene og Pyreneene i Frankrike. Nå snakker jeg om de murmeldyrene som lever i Europa og Sibir, men det finnes andre arter også, slike som bobaken som lever på de russiske og tyrkiske steppene, og skogmurmeldyret som lever i Nord-Amerika.»
«Se, der er det en!» Vi sitter helt stille alle sammen, og murmeldyret dukker langsomt opp fra hullet sitt og kommer helt til syne. Vi er nær nok til å se den mørkebrune ryggen, den rødgule buken og de små ørene. Idet den snur seg mot oss, kan vi skjelne et par utstående øyne og to fortenner som avslører at overleppen er kløvd.
«Murmeldyrene har veldig god hørsel,» hvisker Hans, «men synet er enda mer fabelaktig, for de har et anslått synsfelt på 300 grader, også oppover, og det er jo ovenfra erkefienden deres, ørnen, kommer.»
«Er ørnen den eneste fienden deres?»
«Nei, de må også regne med reven. Menneskene jakter også på murmeldyret, for pelsens og kjøttets skyld, men i de fleste land er jakttiden kort, og jegerne får ikke lov til å bruke feller eller å grave ut dyrene.»
«Hvordan forsvarer murmeldyret seg?» spør Jacqueline, bekymret ved tanken på at dette stakkars vesle dyret må stri med slike fiender.
«Når murmeldyr blir trengt opp i et hjørne,» forklarer Hans, «tar de opp kampen mot fienden og biter. Men vanligvis redder de seg ved å flykte, for de holder seg aldri særlig langt fra en av gangene sine.»
Nå forstår vi hvorfor de trenger å ha en vaktpost, slik som den som satt der da vi kom.
«Murmeldyrene elsker å sitte på huk og spise,» sier Hans videre. «Kosten består for det meste av ungt, grønt gress og unge planter av forskjellige slag. Og hvis vi var i et reservat hvor jakt er forbudt og dyrene er vant til folk, kunne vi ha kommet så nær et murmeldyr at vi kunne ha fått det til å spise av hånden.»
Murmeldyrets soveværelse
Der vi går, legger jeg merke til at deler av fjellsiden ser ut som et stykke sveitserost, og jeg spør om årsaken til dette.
Føreren vår svarer: «Dette er typisk for murmeldyr. De lange, harde klørne er skapt til å grave med. I tillegg til de grunne flukthullene graver de også sommer- og vinterhi.»
Jeg avbryter Hans og spør: «Hvorfor har de to slags hi?»
«For det første er det bare om sommeren murmeldyrene holder til i store høyder. Senere trekker de ned til lavere strøk for å grave ut vinterhiene sine. Men i middels og lav høyde kan de to hiene ligge ganske nær hverandre. Sommerhiet er rundt ti meter langt og kan ha flere bredere partier som brukes som ’værelser’. Hiene går mer eller mindre parallelt med bakken i en dybde av omkring 50—90 centimeter. Det er her mamma murmeldyr føder kull på to til fire unger etter å ha vært drektig i 33—35 dager.
Men så har vi vinterhiet — det er et mønster på underjordisk arkitektur. Inngangstunnelen er 15 centimeter bred hele veien; den kan være så lang som ti meter, og den går flere meter ned i jorden før den vider seg ut til en stor, rund hule — ’soveværelset’.»
«Mener du at de til og med lager seg et soverom?» spør Jacqueline forbauset.
«Ja, da, og det et ganske stort et også. Det er ofte over en meter bredt, og det er fôret med gress og tørt løv. Det finnes til og med små åpninger som brukes som latriner. Om vinteren forsegles hiet med en jordhaug.»
Den lange søvnen
«Men det er ikke alt,» fortsetter Hans. «Det som er mest forbløffende med murmeldyrene, er deres evne til å ligge i vinterdvale. De går og legger seg mot slutten av september og våkner ikke igjen før i april eller enda senere. Det kan hende vi får øye på en som bærer med seg noe tørt gress eller høy i munnen som den skal fôre sovehulen sin med. Noe annet interessant er at murmeldyrene renser magen før de går i hi, ved å faste og tømme seg etter hvert.»
«De sover altså fredelig og uforstyrret?»
«Ja. Med en gang hiet er stengt, krøller dyret seg sammen og sovner inn. Det mister all bevissthet og følesans. En har oppdaget at det bare puster én til fire ganger i minuttet istedenfor 25—30 ganger, som er det vanlige. Pulsen faller også, fra 90 slag i minuttet til omkring ti, og det reduserer blodstrømmen betraktelig.»
«Men er det ikke fare for at blodet skal levre seg?»
«Det ser ut til at en spesiell mekanisme setter i gang produksjon av heparin, et stoff som hindrer blodets koagulasjon. Men en forstår ikke så godt denne prosessen. Kroppstemperaturen kan falle til omkring fire grader uten at det skjer noen skade.»
«Hva skjer hvis temperaturen faller enda mer?» Jacqueline vil tydeligvis vite alt.
«En annen gåtefull mekanisme vekker da dyret, og med en gang begynner det å produsere varme. Det samme skjer hver tredje eller fjerde uke; da våkner det for å tømme blæren, og sa faller det tilbake i dvalen igjen. En tror at denne stigningen i kroppstemperaturen kommer av at det begynner å strømme adrenalin ut i blodomløpet.»
Jacqueline er bekymret for hvordan murmeldyrene klarer å overleve under slike forhold: «Hva spiser de for noe i denne lange tiden?»
«Murmeldyrkake!» ler Hans. «Jeg skal forklare. Dyret tærer på sitt eget fett og kommer til å miste mellom en fjerdedel og halvdelen av sin opprinnelige vekt.»
På tide å våkne opp
«Er det mildværet som får murmeldyrene til å våkne i mai?»
«Nei, en regner ikke med at det er slik, for temperaturen i hulen er ofte svært lav fremdeles. Men av en eller annen ukjent grunn begynner murmeldyrets kroppstemperatur å stige, og det blir et varmblodig pattedyr igjen. Dermed er det nødt til å lete etter mat, og om nødvendig må det grave seg ut gjennom snøen.»
Vi blir stående og grunde på hvor treffende salmistens ord er: «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom.» (Salme 104: 24) Ja, alt det vi nettopp har fått vite om murmeldyret, understreker Guds visdom og tilskynder oss til å prise vår store Skaper, som skapte alt på fullkomment vis!