Teleskoper og mikroskoper — har forskningen svekket eller styrket din tro?

PENZIAS og Wilson mente det skyldtes duene. Da deres følsomme radioutstyr oppfanget en merkelig piping, sjekket de to forskerne hva det kunne være, og oppdaget et par duer som hadde satt seg på den kjempestore antennen. Men da den irriterende pipingen fortsatte etter at de hadde fått bort disse uvedkommende fuglene, begynte det å gå opp for dem at det de hørte, kom langt ute fra det ytre rom.

Forskere mener at det som Penzias og Wilson bare trodde var atmosfæriske forstyrrelser, egentlig var ekkoet av et stort smell (big bang) — en kosmisk eksplosjon som fant sted da universet ble til for evigheter siden. Deres oppdagelse i tillegg til en voksende mengde beviser har fått noen forskere til å ta en oppsiktsvekkende mulighet i betraktning: Bibelen har rett når den sier: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» — 1. Mosebok 1: 1.

Bladet New Scientist for 23. juni 1983 hadde for eksempel denne overskriften: «Den moderne kosmologiske vitenskap benekter ikke og kan ikke benekte at Gud finnes.» Skribenten, en professor i fysikk, sa:

«De siste årene er flere og flere forskere blitt slått av det de betrakter som en rekke usannsynlige ’tilfeldigheter’ eller ’sammentreff’ som er innebygd i fysikkens lover for å gjøre universet i stand til å fremstille de kjente systemene vi ser — galakser, stjerner, atomer, og viktigst av alt, oss . . . Den aller minste forandring i de relative styrker av gravitasjonskreftene og de elektromagnetiske kreftene ville gjøre stjerner som solen til blå kjemper eller røde dverger. Det ser ut til at vi overalt ser beviser for at naturen har gjort det helt riktig.»

Det er tydelig at teleskopet ikke har fjernet grunnlaget for troen på en Skaper. Er det derfor mulig at Bibelen, verdens fremste religiøse bok, også kan tas alvorlig? Ja, for både teleskopet og mikroskopet gir oss tvingende grunner til å gjøre det. La oss se på noen få av dem.

Stjernene er forskjellige

Ikke før er lærebøker om vitenskapelige emner blitt trykt, før de er blitt gammeldagse. Dette er ofte tilfellet, for nye oppdagelser viser at gamle oppfatninger ikke var riktige. Men selv om Bibelen ble skrevet mange hundre år før man begynte å oppfinne teleskoper og mikroskoper, taler den ofte om vitenskapelige spørsmål med en bemerkelsesverdig nøyaktighet.

Ett eksempel er i 1. Korinter 15: 41, hvor apostelen Paulus sier: «Sol, måne og stjerner gir forskjellig skinn. Ja, en stjerne skiller seg fra en annen i glans.»

En som tilfeldig ser opp på stjernene, synes alle ser like ut, kanskje bortsett fra at noen skinner klarere enn andre. Astronomene sier ikke desto mindre at stjernene også har forskjellig farge, fra hvit, blåhvit, gul, oransje og oransjerød til rød. Pulsarene — som man mener er stjerner som har gjennomgått en kollaps, og som roterer hurtig — har en nokså unik «glans». De sender ut radiosignaler i konstante perioder som varer i brøkdelen av et sekund. Pulsarene i Krabbetåken og Vela pulserer også lys som vi kan se. Det er stor forskjell på tettheten hos stjernene. Det er også stor forskjell på størrelsen. Superkjempen Betelgeuse er lavt regnet over 400 millioner kilometer i diameter! Hvis den byttet plass med vår sol, ville den oppsluke jorden og resten av vårt solsystem helt ut til der hvor Mars roterer.

Hvordan kunne apostelen Paulus skrive ned vitenskapelige sannheter når han ikke engang hadde et instrument som var så enkelt som Galileis kikkert? Det logiske svaret må være at han ble inspirert av Gud.

«Stjernehimmelens lover»

«Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?» spurte Gud. «Kjenner du stjernehimmelens lover? Bestemmer du dens makt over jorden?» (Job 38: 31, 33) I mange hundre år kjente ikke menneskene til de «lover» som styrer himmellegemenes bevegelser. Astronomene har anvendt det som Johannes Kepler, sir Isaac Newton, Albert Einstein og andre fant ut, og har derved forstått at gravitasjonskreftene er de «bånd» som holder stjernebilder og stjernehoper — for eksempel «Sjustjernen» — sammen.

Astronomene sier også at stjernene ikke står stille. Som en astronom sier, ’roterer de rundt galaksens sentrum eller kjerne som en kjempestor karusell’. Det anslås at solen bruker 200 millioner år på en rundtur i melkeveisystemet! Bibelen har rett når den sier at stjernene har sine bestemte baner.

Hvordan liv oppstår

Også mikroskopet bekrefter Bibelen. Tenk over den biologiske loven som blir uttrykt i 1. Mosebok, kapittel 1: Alt levende formerer seg «hvert etter sitt slag». Dagens kraftige mikroskoper har hjulpet forskerne til bedre å forstå formeringen og arvelovene, som bekrefter at Bibelens uttalelse er vitenskapelig korrekt.

I Salme 36: 10 sier Bibelen om Gud: «Hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» I flere hundre år trodde folk på den greske filosofen Aristoteles’ teori om at liv oppstår spontant på grunnlag av livløst stoff. Så sent som i det 17. århundre trodde selv opplyste mennesker at mus oppstod på grunnlag av gamle filler, snutebiller på grunnlag av hvete, frosker på grunnlag av gjørme og åler på grunnlag av dugg.

Dette var fremdeles et omstridt spørsmål da Darwin utgav The Origin of Species (Artenes opprinnelse) i 1859. Mange hevdet at den generasjon bakterier som angivelig var oppstått spontant, støttet utviklingslæren og forklarte hvordan liv oppstår. Det samme året «beviste» den franske forskeren Pouchet at mikroorganismer oppstår på grunnlag av vann, luft og høy. Men en annen fransk forsker, Louis Pasteur, reiste tvil om disse påstandene da han viste at luftbårne bakterier og støvpartikler kunne ha infisert Pouchets eksperimenter.

Pouchet gjentok ufortrødent sine eksperimenter, og denne gangen foretok han dem i den støvfrie luften oppe i Pyrenéene. Dessuten kokte han blandingen av høy og vann for å drepe levende bakterier. Så da blandingen snart myldret av bakterier, var han sikker på at han endelig hadde bevist at liv oppstår ved uravl. Men i 1870-årene oppdaget den irske forskeren John Tyndall at bakterier i høy danner varmeherdbare sporer som kan overleve koking i mange timer. Synd for Pouchet! Hans blanding av høy var ikke godt nok sterilisert. Tyndalls eksperimenter ble derfor dødsstøtet for teorien om uravl.

Ved hjelp av moderne mikroskoper kan forskerne nå se hvordan celler deler seg og formerer seg. At liv bare oppstår på grunnlag av tidligere liv, er nå et ubestridelig vitenskapelig faktum — et faktum som Bibelen påpekte for mange hundre år siden!

«Den gang jeg var et foster»

I Salme 139: 16 sier Bibelen: «Du [Gud] så meg dengang jeg var et foster, i din bok ble alt [alle dets deler, NW] skrevet opp.» Legg merke til at Bibelen sier at ’alle delene’ av et foster er «skrevet opp». Ved denne poetiske uttalelsen sikter salmisten tydeligvis til noe forskerne oppdaget først i vår tid: DNA-molekylet, den genetiske kode, i hver celle. Det sørafrikanske bladet Huisgenoot minner oss om at «ingen noen gang har vært i stand til å ’lese’» denne genetiske koden, «ikke engang under det sterkeste elektronmikroskop. Men forskerne vet at disse opplysningene er forskjellige hos hver person, og at de avgjør folks personlighet og utseende».

Den boken som frembringer tro

Professor Merlyn Mehl, en fysiker ved University of the Western Cape i Sør-Afrika, sa nylig: «Det er vanskelig å forestille seg at noen som er skolert i den vitenskapelige tankegang, kan bli annet enn forundret over Skriftens nøyaktighet. Den samme enhet og harmoni som er åpenbar i den livløse fysiske verden, er godt synlig i den boken som vekker mer ærefrykt enn noen annen bok — Bibelen.» Bibelen er naturligvis ikke noen vitenskapelig lærebok. Men den besvarer de spørsmålene som virkelig er av betydning for menneskene. Vitenskapen oppdager ting ved universet og analyserer livsprosessenes kompliserte forløp. Men av hvor stor verdi er alt dette hvis vi ikke vet hva som er meningen med livet? Det er bare Bibelen som gir tilfredsstillende svar på slike spørsmål.

Salmisten David innså dette. I likhet med dagens astronomer brukte han mye tid på å studere stjernehimmelen. «Himmelen forkynner Guds herlighet,» sa han. Men David innså at det ikke var nok å undre seg over naturen. I den samme salmen fortsatte han: «Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. Herrens lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom. Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet.» — Salme 19: 2—5, 8, 9.

Teleskopet og mikroskopet har på en dramatisk måte vist at den verden vi lever i, alt fra det aller største til det aller minste, er ærefryktinngytende og komplisert. De problemene vi må kjempe med, er også komplisert, altfor komplisert til at vi skal kunne løse dem uten Guds hjelp. «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Mengder av vitenskapelige data kan ganske enkelt ikke frelse menneskeheten, som nå ser ut til å styrte seg ut i selvutslettelse. Tenkende mennesker vender seg derfor et annet sted for å finne en løsning. Og denne løsningen finnes i en bok som har holdt stand mot tidens tann — og nå også mot de omfattende vitenskapelige undersøkelsene som foregår ved hjelp av teleskopet og mikroskopet.