De unge spør . . .

Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å respektere meg?

Du regner med at mor og far er urolige. Du lovte jo å være hjemme klokken ti, så du skulle ha vært hjemme for lenge siden. Men hvordan kunne du vite at det ville skje en ulykke som sperret trafikken i begge retninger? Og du ville ha ringt — om du bare hadde kunnet komme til en telefon.

Endelig er du hjemme. Du er nervøs, men sikker på at foreldrene dine forståelsesfullt vil høre på den forklaringen du har forberedt deg på å gi dem. Isteden kommer de med spørsmål som hagler så fort over deg at du nesten ikke får trekke pusten. Mor sier at hun ’holdt på å ringe til politiet’, mens far bestemmer at du skal ha husarrest en hel måned! ’Hvorfor stoler de ikke på meg?’ spør du deg selv. ’Hvorfor behandler de meg alltid som en liten unge?’

MANGE tenåringer klager over at foreldrene deres ikke viser dem den respekt de synes de har krav på. Foreldrene stoler ikke på dem, men dømmer dem før de har fått anledning til å forklare seg. Istedenfor at de får lov til å bli friere, blir friheten deres begrenset av bestemmelser. En jente i tenårene sa: ’Far har satt opp så mange regler og restriksjoner at jeg føler det som om jeg er i fengsel. Jeg blir eldre, og jeg er lei av å bli behandlet på denne måten. Det er visse ting jeg ønsker og venter av foreldrene mine på dette stadium i livet. Jeg vil bli forstått og behandlet som et enkeltindivid.’

Kanskje du også skulle ønske at forholdet til foreldrene dine var litt mer basert på gjensidig forståelse, toleranse og respekt. Men hvordan kan dette oppnås?

Å forandre forestillinger og vaner

Skribenten Andrea Eagan sier: «Når du kommer opp i tenårene, har du og foreldrene dine et langt og komplisert forhold bak dere. Dere er blitt vant til å betrakte hverandre på en bestemt måte, og det kan være vanskelig å forandre på disse vanene.» Så hvis det hender at foreldrene dine behandler deg som et lite barn, bør du huske at det jo ikke er så altfor lenge siden du var et barn. Foreldrene dine kan derfor tydelig huske deg som et kjærlig, hjelpeløst lite barn, og det er ikke så lett å skyve disse forestillingene til side. Det er heller ikke så lett for dem å forandre den måten de så lenge har behandlet deg på. Det kan være at de har de barnslige feilene du begikk, nokså friskt i minne.

Hvis foreldrene dine er urolige fordi du har kommet altfor sent hjem, bør du spørre deg selv: ’Har det hendt før at jeg har kommet for sent hjem uten gyldig grunn? Hvor ofte?’ ’Har det hendt at jeg ikke har vært ærlig mot foreldrene mine?’ Noen ungdommer erfarer at de ’høster det de har sådd’. (Galaterne 6: 7) Når det oppstår problemer, kan det være at foreldrene trekker for raske konklusjoner fordi de tenker på hvordan det har pleid å være.

Heldigvis kan du forandre dine foreldres bilde av deg. En ung mann som het Timoteus, fikk en gang dette rådet: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet.» (1. Timoteus 4: 12) Poenget her er at de unge kan gjøre seg fortjent til å bli vist respekt. På hvilke måter kan du gjøre deg fortjent til det?

Alle har sine svakheter

Da Jesus Kristus uttalte den berømte gylne regel, sa han: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Så hvis du vil at foreldrene dine skal behandle deg med respekt, må du behandle dem med respekt!

Det er ikke sikkert det alltid er like lett å gjøre det. Da du var liten, hadde du lett for å tro at foreldrene dine visste alt og kunne alt. «Og så, fordi vi er i ferd med å bli voksne,» sier skribenten Mike Edelhart, «forandrer vi syn uhyre fort, og foreldrene våre blir bare vanlige mennesker, en mann og en kvinne med huller i sin personlighet, med enorme frustrasjoner og feil og en stor usikkerhet.» Det er i hvert fall slik han så på dette. Men det er sant at når du blir klar over de feilene foreldrene dine har, kan du ha lett for å gjøre disse feilene større enn de er.

Noen ungdommer betrakter foreldrene sine som «noen store egoister» (’De bryr seg ikke om andre enn seg selv!’). Noen trekker den slutning at de på en eller annen måte har «vokst fra» dem (’Foreldrene mine følger ikke med i det som skjer!’). Andre svarer dem på en respektløs måte. Men en ungdom som reagerer slik, støter ikke bare foreldrene sine fra seg, men viser også tydelig hvor umoden han selv er. Hvis han oppfører seg som et barn, vil han i hvert fall bli behandlet som et barn.

Apostelen Paulus sa en gang: «Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem.» (Hebreerne 12: 9) Foreldrene til disse første kristne var ikke mer ufeilbarlige eller allvitende enn det foreldrene dine er. Paulus fortsatte (vers 10): «Våre jordiske fedre . . . gjorde så godt de kunne for oss.» — Nytt liv.

Det hendte at disse mennene tok feil. Likevel fortjente de at barna deres viste dem respekt. Det gjør dine foreldre også. De har naturligvis sine svakheter, men du har også noen «huller» i din personlighet. Prøv å betrakte feilene deres på en objektiv måte og vis dem den samme respekt som du vil at de skal vise deg.

Misforståelser

Du har også anledning til å vinne dine foreldres respekt når det oppstår misforståelser. Sett at du må diskutere med to sinte foreldre. Hvis du også blir sint, gjør du bare situasjonen verre. Men husk hvordan Jesus oppførte seg da foreldrene hans var urolige for ham. Uten å ville det reiste de fra Jerusalem uten ham og måtte lete høyt og lavt etter ham i tre dager. Da de fant ham i templet, hvor han i all uskyldighet snakket med noen lærere om Guds Ord, var de fremdeles nokså engstelige. Men begynte Jesus å komme med en strøm av følelsesladede ord, å gråte eller å klage over hvor urettferdig det var av dem å dra motivene hans i tvil? Nei, legg merke til hva han sa: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Lukas 2: 41—49) Det gjorde uten tvil inntrykk på Jesu foreldre at han viste at han var så moden. Og det står ingen steder at de noen gang siden forhørte ham om hvor han hadde vært.

«Milde svar demper sinne,» men de kan også hjelpe deg til å vinne dine foreldres respekt. — Ordspråkene 15: 1.

Bestemmelser og restriksjoner

Før du vinner dine foreldres tillit helt, vil de sannsynligvis pålegge deg en del restriksjoner. Men den måten du oppfyller kravene på, har mye å si for om disse restriksjonene med tiden blir rimeligere eller enda strengere. Det er for eksempel noen ungdommer som åpent trosser foreldrene sine eller er ulydige mot dem i det skjulte. Men forfatterne av boken Options advarer: «Å lyve for dem når du vil at de skal stole på deg, er like tåpelig som å stjele for å bevise hvor ærlig du er. Når de avslører deg, vil de sikkert slå enda mer ned på deg, fordi du har lurt dem.»

Prøv å ha en mer voksen innstilling. Hvis du vil ha lov til å være lenge ute, bør du ikke komme med barnslige «krav» eller sutre og si at «alle de andre får lov til å være lenge ute». Andrea Eagan sier: «Å være rimelig mot foreldrene dine innebærer en rekke ting. Én ting er å fortelle dem så mye du kan, om hva det er du vil gjøre, slik at de virkelig forstår situasjonen. . . . Hvis du forteller dem alt om hvor du kommer til å befinne deg, hvem du skal være sammen med, og hvorfor det er viktig at du er ute lenger . . . kan det godt hende at de sier ja.»

Eller hvis foreldrene dine vil vite hvem vennene dine er — noe de bør ha greie på — lønner det seg ikke å beklage seg som et barn. Bladet Seventeen anbefaler: «Ta med deg venner hjem fra tid til annen. Når du så sier at du skal på kino med Bill, har ikke faren din noen grunn til å brøle fra et annet rom: ’Bill? Hvem Bill?’» Og selv om du skulle synes at foreldrene dine krever mer enn det som er rimelig, bør du ikke gjøre noe stort nummer ut av det. Snakk ut med dem om det.

Det er kanskje ikke så lett å gjøre det. Pass derfor nøye på at følelsene ikke løper av med deg. I Ordspråkene 29: 11 står det: «En dåre gir luft for alt sitt sinne, men en vismann holder det tilbake.» Du bør forsikre foreldrene dine om at du er glad i dem, og at du setter pris på den omtanke de viser. Forklar dem at du gjerne vil bli et ansvarsbevisst voksent menneske, og snakk åpent ut med dem om det du mener må til for at du skal bli det.

Etter at foreldrene dine har hørt på det du har å si, forandrer de kanskje — eller kanskje ikke — litt på de kravene de stiller til deg. De vil i alle fall ha sett at du har gått fram på en moden måte. Og etter en tid, etter hvert som de ser hvor ansvarsbevisst du oppfører deg, vil det bildet de har av deg som et hjelpeløst barn, begynne å svekkes, og de vil betrakte deg på en helt ny måte — med respekt.

[Uthevet tekst på side 22]

«Å lyve for [foreldrene dine] når du vil at de skal stole på deg, er like tåpelig som å stjele for å bevise hvor ærlig du er»