Liv og fred — hvordan?
«LIV OG FRED» — det var temaet for en spesiell verdenskonferanse som ble holdt ved Uppsala universitet fra 20. til 24. april 1983. Hvorfor var den så spesiell? Fordi det var første gang i historien kirkeledere på det internasjonale toppnivå var samlet i et forsøk på å komme til enighet når det gjaldt kirkesamfunnenes syn på krig, vold og kjernefysisk opprustning og for å fremme livet og freden i verden.
Om lag 160 ledere fra 60 land var til stede. De representerte den ortodokse kirke, den romersk-katolske kirke, protestantiske statskirker og frikirker. Cirka 200 journalister fra hele verden var også til stede.
Fred ved hjelp av væpnet motstand?
Et av de viktigste spørsmålene gjaldt hvordan kirkesamfunnene skulle betrakte væpnet motstand. Erkebiskop Olof Sundby, den øverste geistlige i den svenske statskirke og en av konferansens verter, erklærte at det er riktig av de kristne å ta del i væpnet motstand hvis hensikten er å forhindre at volden seirer. Og Vitalij Borovoj, som representerte den ortodokse kirke og er professor i teologi, innrømmet åpent i et intervju: «Den russiske ortodokse kirke har ingen pasifistisk historie. Mange prester kjempet hardt mot revolusjonen, og de revolusjonære betraktet prestene som representanter for tsardømmet.» Han tilføyde: «Som en kristen er jeg naturligvis imot alle kriger. Det er imidlertid riktig å kjempe slik som vi gjorde under den annen verdenskrig.»
Den endelige resolusjonen, som ble kalt «Budskapet», viser at kirkesamfunnene deres ikke har noe godt rykte når det gjelder å fremme livet og freden i verden. Resolusjonen ble vedtatt av delegatene og inneholder blant annet denne tilståelsen: «Vi tilstår ydmykt at vi som kristne har vært utro mot Herren. Vår egen uenighet som kristne svekker vårt vitnesbyrd om fred. Noen av oss bor i land som har atomvåpen, og bærer dermed større skyld. Vi angrer, alle sammen.» Resolusjonen tar Herrens tilgivelse for gitt og fortsetter: «Men nå må vi ta imot Herrens tilgivelse.»
Kunne ikke bli enige
Konferansens endelige resolusjon måtte forandres og skrives om flere ganger før den kunne bli vedtatt. Alle delegatene var ikke helt enige.
I et første utkast stod det for eksempel: «Men fra et kristent synspunkt er det å stole på atomkrigstruselen og en mulig bruk av atomvåpen ikke et akseptabelt middel til å unngå krig.» Men dette måtte forandres til: «De fleste av oss tror at det fra et kristent synspunkt ikke er akseptabelt å stole på atomkrigstruselen og en mulig bruk av atomvåpen som et middel til å unngå krig. Noen er villige til å tolerere atomvåpen hvis de bare blir brukt som et midlertidig avskrekkende middel når det ikke finnes alternativer.» Det var tydeligvis noen kirkeledere som ikke var imot atomvåpen som et avskrekkende middel til å unngå krig!
Dette synet på atomvåpen ble også bekreftet i den neste uttalelsen i resolusjonen. I det første utkastet het det: «Selv det å eie dem er i strid med vår tro på Gud.» Dette måtte forandres til: «Noen er villige til å tillate atomvåpen hvis de bare blir brukt som et midlertidig avskrekkende middel når det ikke finnes alternativer. For de fleste av oss er imidlertid det å eie atomvåpen i strid med vår tro på Gud.» En annen erklæring som ble forandret, var denne: «Vi er derfor enige om at det at det finnes slike våpen, er i strid med Guds vilje.» Den kom til slutt til å lyde: «De fleste av oss tror derfor . . .»
Guds rike eller FN?
Det er interessant å merke seg at den resolusjonen som denne kirkelige verdenskonferansen vedtok, ikke gav uttrykk for at kirkesamfunnene anerkjente Guds rike som det eneste middel som virkelig kan fremme livet og freden. Den nevnte i virkeligheten ikke Guds rike i det hele tatt. Det standpunkt resolusjonen gav uttrykk for, var isteden det samme som kristenhetens kirkesamfunn har pleid å innta, for den støttet De forente nasjoner og andre menneskelige bestrebelser. Den lød: «Som ytterligere tiltak ber vi om: 1. Opprettholdelse og forøkelse av De forente nasjoners myndighet, internasjonal rett og støtte til å følge Helsingfors-erklæringen fullt ut.» Den gav også «retningslinjer for kirkenes handlemåte» og oppfordret dem til å «støtte politikerne og regjeringene i deres planer om å utforme strategier med tanke på fred og metoder for å oppnå felles sikkerhet».
Hvor annerledes var ikke det standpunkt Jesus Kristus inntok! Han lærte sine disipler å holde seg helt nøytrale når det gjaldt verdslige politiske anliggender, og å se hen til Guds rike som det eneste middel til å oppnå varig verdensfred. (Johannes 17: 14, 16; 18: 36; Matteus 6: 10; Åpenbaringen 21: 3, 4) De sanne kristne forstår hvor viktig det er for dem som «elsker livet og vil oppleve dager med lykke», å «søke fred og jage etter den». (1. Peter 3: 10, 11) Når de gjør det, følger de Bibelens formaning: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» — Romerne 12: 18.
Den resolusjonen som ble vedtatt under konferansen med temaet «Liv og fred», forlangte at nasjonene skulle skape fred ved å føre sine «forhandlinger fram til positive konklusjoner» og ved å «fjerne alle atomvåpen fullstendig innen fem år». Det er nå nesten to år siden denne konferansen ble holdt. Vil nasjonene komme til å nå dette målet og oppnå fred i løpet av de tre årene som gjenstår? Vil de anstrengelsene de gjør seg, føre til at verden til slutt oppnår virkelig fred og sikkerhet? Eller vil Guds rike bli nødt til å gripe inn for å fjerne alle eksisterende regjeringer og den trusel de utgjør mot livet og freden, og gjeninnføre fredelige og paradisiske forhold på jorden? Vi vil uten tvil få svar på disse spørsmålene i løpet av de neste få årene. — 1. Tessaloniker 5: 3, NW; Daniel 2: 44; Jesaja 9: 7.