Jeg forsket i årsakene til døden, og jeg fant livet
En patolog forteller
«JEG har det håp at jeg aldri skal dø,» sa en venn til meg. Jeg smilte ironisk. Men ordene hans pirret likevel min nysgjerrighet. Jeg kjente min venn godt. Vi hadde gått på skole sammen, og han hadde aldri gitt meg noen grunn til å tvile på hans forstand. Som patolog var jeg fortrolig med døden og mange av dens årsaker, men tanken om endeløst liv hadde aldri streifet meg.
Ved slutten av vår samtale gav han meg to bøker: Den sannhet som fører til evig liv og Er Bibelen virkelig Guds Ord? Dette var første gang jeg stiftet bekjentskap med det budskap Jehovas vitner forkynner på grunnlag av Bibelen. Disse to bøkene skulle komme til å bety en stor omveltning i mitt liv, og de førte også til at min medisinske forskning tok en annen retning.
Jeg hadde i mange år drevet onkologisk forskning — studium av svulster. Som patolog var jeg interessert i opprinnelsen og årsaken til sykdommer. Jeg stod daglig overfor to motsetninger — livet og døden. Jeg var opptatt av livets mirakel og dødens mysterium. Og nå fikk jeg helt uventet høre en mann påstå at han kanskje aldri skulle behøve å dø, fordi han ventet at Guds rike ville komme i hans levetid. — Matteus 6: 9, 10.
Min medisinske løpebane
Mitt barndomshjem var ikke spesielt religiøst. Min far, som var intelligent og glad i å lese, hadde skaffet seg tilstrekkelig viten om de katolske religiøse lederne i Spania til at han ikke følte noen trang til å innpode oss deres forestillinger. På den tiden var den katolske religion obligatorisk skolefag. Da jeg var 15 år gammel og begynte å reflektere over den katolske lære, besluttet jeg meg for å bryte med kirken.
En tid syslet jeg med tanken på en militær karriere, men da jeg var ferdig med bachillerato (gymnaset), stod valget mellom ingeniørstudiet og det medisinske studium. Jeg hadde lest en god del om leger og hadde ofte hørt min far tale fordelaktig om framstående spanske leger, for eksempel Santiago Ramón y Cajal, som hadde fått nobelprisen i medisin. Til slutt ble det derfor til at jeg valgte det interessante medisinske studium.
En katolsk teolog forsøker å omvende meg
Etter hvert ble jeg en stadig steilere motstander av katolisismen og antok til slutt en agnostisk holdning. Jeg var stadig oppe i diskusjoner hvor jeg argumenterte mot treenighetslæren, helveteslæren og læren om pavens ufeilbarlighet.
En dag mens jeg diskuterte med noen venner i nasjonalbiblioteket i Madrid, sa en av dem at jeg burde møte en kjent katolsk teolog som sikkert ville kunne rydde min tvil av veien og motbevise mine argumenter. Jeg tok imot utfordringen, og samme dag besøkte vi denne presten i hans hjem.
Da vi kom, var han meget elskverdig og sa at han hadde ettermiddagen til vår disposisjon. Det ville glede ham meget å hjelpe meg til å vende tilbake til den katolske kirke. Etter en halv time med argumenter og motargumenter husket han plutselig at han hadde en avtale! Min venn ble desillusjonert da han fikk se at teologen trakk seg tilbake på denne måten.
Jeg kunne ikke akseptere halve sannheter som var innhyllet i falsk menneskelig filosofi, og som blant annet fremstilte Gud som en upersonlig treenighet og som en grusom og ondskapsfull opphavsmann til pinsler i et helvete hvor folk skulle holdes i evig forvaring. Jeg kunne ikke akseptere en slik Gud.
Jeg blir oppslukt av medisinsk forskning
Årene gikk fort, og en dag var jeg ferdig utdannet lege. Jeg spesialiserte meg i indremedisin og gikk inn for mitt fag med stor begeistring. Jeg ville gjerne hjelpe syke mennesker. En dag ble jeg tilkalt til en ung pike som led av leukemi. Dette tilfellet gikk sterkt inn på meg — for jeg visste at hun snart kom til å dø. Tankene mine begynte å kretse intenst om denne forferdelige sykdommen som fører til en altfor tidlig død for så mange mennesker.
Da jeg kom hjem den dagen, gikk jeg inn på arbeidsværelset mitt og fant fram alt jeg hadde av bøker og artikler om dette emnet, og gav meg i kast med å studere dem. Jeg ville gjerne finne årsaken til denne sykdommen og deretter et middel til helbredelse. Jeg leste hele natten.
Neste morgen var jeg temmelig oppspilt, for da hadde jeg utarbeidet en omfattende teori om mulige årsaker til leukemi. Jeg bestemte meg for å publisere min teori. Men jeg husket at Santiago Ramón y Cajal hadde gitt dette råd: Å komme med en teori er én ting, men noe ganske annet er å demonstrere teorien i praksis. Teori alene var ikke nok. Jeg måtte drive eksperimentell forskning for å bevise min teori. Hva ble enden på det hele? Jeg besluttet meg for å vie mitt liv til medisinsk forskning. Jeg skulle spesielt befatte meg med onkologi, patologisk anatomi og andre grener av patologien.
Forskningsarbeidet gikk så godt at jeg ble bedt om å anvende resultatene av mine dyreforsøk på kreftpasienter. Det avslo jeg, ettersom jeg bare hadde eksperimentert med en enkelt svulsttype. Jeg ville først foreta eksperimenter med en annen type svulster som jeg også hadde god kjennskap til. Jeg var overbevist om at hver svulsttype krever en spesiell immunisering.
Jeg var oppslukt av mine eksperimenter og kunne glede meg over å få årlige bidrag fra en spansk kreftforening og fra Verdens helseorganisasjon. Men plutselig inntraff det noe helt uventet. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg fortsatt skulle få disse bidragene, måtte jeg overlate resultatene av min forskning til en annen forskergruppe som ikke stod under tilsyn av meg. Denne ordningen var jeg ikke villig til å gå med på. Denne medisinske politikk tvang meg til å innstille mitt forskningsarbeid på dette spesielle område.
Et nytt område å utforske
Slik var min situasjon da jeg møtte min venn, som var et Jehovas vitne. Min kone og jeg hadde nettopp anskaffet en bibel, og jeg hadde lest litt i «Det nye testamente». Min interesse for åndelige spørsmål våknet igjen. Den kvelden begynte jeg å lese boken Den sannhet som fører til evig liv.
Da det begynte å lysne av dag, var jeg nesten ferdig med boken. Jeg hadde lest rolig og ettertenksomt og med stor glede og tilfredshet. Nå måtte jeg sove litt, men først bad jeg inderlig til Gud. Jeg var sterkt grepet og uttrykte takknemlighet for det jeg hadde lært om ham den natten, ikke bare om hans stilling som Skaper, men også om hans stilling som en levende Gud med strålende egenskaper — kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt. Dette var en Gud jeg kunne respektere og tilbe.
I løpet av to dager leste jeg både denne boken og den som heter «Er Bibelen virkelig Guds Ord?» Dagen deretter ringte jeg til vitnene og bad dem komme med flere av de annonserte bøkene. De kom snart og leverte dem og hadde også med en bok om utviklingslæren. Jeg slukte alle disse bøkene og kom til den konklusjon at bare Jehovas vitner satt inne med sannheten om tilbedelsen av og tjenesten for den sanne Gud, Jehova. Jeg hadde aldri lest noe lignende i religiøse skrifter tidligere — dette var enkelt og tindrende klart.
Ettersom jeg var vant til å lese vitenskapelige avhandlinger med omfattende bibliografier, gjorde det inntrykk på meg å se hvilken standard Jehovas vitner holdt i sin litteratur. I boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? fant jeg en liste med 248 bibliografiske henvisninger! Det var tydelig at det lå grundig forskning bak denne boken.
Jeg snakket med min kone om mine konklusjoner i forbindelse med Bibelen og vitnene. Hun leste da selv boken Den sannhet som fører til evig liv og gikk med på å delta i et systematisk bibelstudium med vitnene. Vi benyttet oss av to bibelutgaver, den katolske oversettelsen Nácar-Colunga og New World Translation. En tid studerte vi tre ganger i uken. Ikke lenge etter begynte vi å overvære møtene i en Rikets sal i Madrid.
Jo grundigere jeg studerte Bibelen, desto tydeligere ble det for meg at legevitenskapen aldri ville kunne løse menneskenes problemer. Vi kunne kanskje gjøre visse fremskritt i kampen mot enkelte sykdommer, men som lege ville jeg alltid stå overfor en umulig oppgave: å tvinge døden i kne. Ingen gren av legevitenskapen ville kunne stå fram og si disse ordene, som vi finner i Bibelen: «Døden er oppslukt, seieren vunnet» og «døden skal ikke være mer». Bare Gud, han som ’umulig kan lyve’, kan garantere at dette håpet blir til virkelighet. — 1. Korinter 15: 55; Åpenbaringen 21: 4; Hebreerne 6: 18, EN.
På grunn av mitt nye livssyn besluttet jeg meg for å oppgi kreftforskningen og akseptere tilbudet om en stilling som direktør ved instituttet for patologisk anatomi i byen Orense i det nordvestlige Spania. I medisinske kretser ble nok dette oppfattet som et prestisjetap i forhold til det å drive forskning. Et av de momenter som påvirket min avgjørelse, var min kjennskap til at Jehovas vitners menighet i Orense trengte forsterkninger. Den 29. mai 1971 ble vi så døpt i Orense som kristne vitner for Jehova.
Jeg fikk vitne for en dronning
I tiden etterpå har jeg hatt mange privilegier i tilknytning til menigheten. Jeg har vært en eldste i flere år og har også hatt ansvaret for førstehjelpsavdelingen ved mange stevner. I egenskap av lege og patolog har jeg både i radio, fjernsyn og presse forsvart Jehovas vitners standpunkt i spørsmålet om blodoverføring. Våre bibelske grunner for å nekte blodoverføring er solide, og det framkommer også stadig flere medisinske grunner for å gjøre det. — 1. Mosebok 9: 4; 3. Mosebok 17: 14; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
I 1978 ble jeg innbudt til å holde et foredrag om «Blodet, legevitenskapen og Guds lov» ved sentralrådet for vitenskapelig forskning i Madrid. Ni år tidligere hadde jeg hatt en forelesning om kreftforskning på samme sted. For en kontrast! Mine tilhørere bestod denne gangen av leger og geistlige foruten dronning Sophia av Spania, som deltok i forbindelse med sine studier av humanistiske fag. Det var meningen at forelesningen skulle vare en time, men den kom til å strekke seg over nærmere tre timer. Jeg fikk anledning til å svare på mange spørsmål, og etterpå kom dronning Sophia og takket meg. Jeg var lykkelig over at jeg hadde hatt en mulighet til å avlegge et vitnesbyrd til Jehovas pris.
Når jeg nå stirrer inn i mikroskopet mitt for å granske årsakene til sykdom og død, føler jeg også trang til å lovprise Jehova Gud for alt det fantastiske som mikroskopet avslører. Livets mirakel er fortsatt en kilde til forbløffelse og undring, og jeg kjenner dessuten løsningen på dødens gåte — døden er den lønn som synden gir. — Romerne 6: 23.
I mitt studium av Bibelen har jeg funnet at håpet for de døde er knyttet til oppstandelsen, slik Jesus lærte. Han sa selv: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Johannes 5: 28, 29.
Jeg er Jehova dypt takknemlig for at jeg har fått kjennskap til sannheten og er blitt klar over at lydhøre mennesker snart skal gjenvinne sin sunnhet og få livet tilbake. Som lege og patolog kommer jeg til å bli arbeidsløs, for da skal ingen si: «Jeg er syk», og da skal ’døden ikke være mer’. (Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 21: 3, 4) Men jeg kommer til å glede meg over å stå uten den slags arbeid. I likhet med den av mine venner som jeg omtalte i begynnelsen av artikkelen, har nå med andre ord også jeg fått det håp at jeg aldri skal behøve å dø! — Fortalt av dr. Salvador González.
[Uthevet tekst på side 26]
Jeg var opptatt av livets mirakel og dødens mysterium
[Uthevet tekst på side 27]
Et nytt mål i livet