Fra døden til livet i Dachau
«Du må ikke hate dem. Ditt hat skader ikke dem. Det skader bare deg selv!»
DISSE ordene sa en vennlig kvinne til meg da jeg som ung pike befant meg i konsentrasjonsleiren Dachau under den annen verdenskrig, og de hjalp meg til å redde livet og bevare forstanden.
Jeg ble født i Moskva i 1928. Min far var fra Kiev, og min mor var fra Georgia. De var begge forskere og knyttet til universitetet i Moskva. Far flyktet fra Sovjetunionen i 1929 og slo seg ned i Danzig (som i dag er Gdansk i Polen). Jeg lærte å snakke bare tysk, og de fleste av vennene våre var jøder.
Da Hitler begynte sitt terrorvelde, forsvant den ene etter den andre av de jødiske familiene i nabolaget. De fleste ble borte om natten. Den dagen krigen brøt ut mellom Tyskland og Sovjetunionen, forsvant også vår familie. Vi ble ført bort og fikk bare noen minutter til å kle oss. Vi måtte reise fra alt vi eide.
I den første leiren vi kom til, ble jeg utsatt for gjentatte forhør i skarp belysning, og jeg ble slått gul og blå. Jeg tror fremdeles ikke de kan ha forstått at jeg umulig kunne besvare spørsmålene om mine foreldres virksomhet. Og hvorfor kunne jeg ikke det? Fordi mor og far snakket russisk med hverandre, et språk jeg aldri hadde lært.
Jeg fikk aldri se min far igjen etter at vi ble satt av lastebilen på dette forhørsstedet. Og nå i 1985 aner jeg fremdeles ikke om han lever eller er død.
Mor og jeg ble senere innesperret i et kvegtransporttog i fire dager. Det var bare ståplass der, og det fantes ikke mat, vann eller avtrede. Vi hadde ingen anelse om hvor vi skulle, men vi havnet i Dachau, denne beryktede anstalt hvor død og tortur dominerte.
Vi ble tatovert, dyttet, sparket, fratatt alle klærne våre og tvunget til å løpe spissrotgang mellom SS-folk som svingte med køller. Deretter fikk vi ta en dusj og fikk utlevert stripete klær. Så ble jeg skilt fra min kjærlige og vakre mor og sendt til barnebrakkene.
Døden — en daglig erfaring
Der fikk jeg mitt første møte med døden. Hver morgen kom voksne, mannlige fanger og fjernet likene av de barna som hadde dødd i løpet av natten, noen på grunn av underernæring, andre på grunn av tortur, og enkelte fordi de ble fullstendig tappet for blod for at sårede soldater skulle få blodoverføringer. Det lå alltid en haug med lik oppstablet i påvente av kremering. Ovnene hadde ikke tilstrekkelig kapasitet.
Hvorfor havnet ikke jeg i disse ovnene? Det ble besluttet at jeg skulle benyttes til medisinske eksperimenter. Jeg fikk først en injeksjon med sykdomsbakterier og deretter motgift. Men jeg var ikke til særlig stor underholdning for mine sadistiske plageånder, for jeg var blitt oppdratt til aldri å gråte eller vise følelser. De kastet seg derfor over noen andre.
En som ikke har opplevd slike forhold, kan umulig forstå hvordan de måtte virke på oss barn. Vi visste ikke om vi helst ville dø eller ikke. Noen av oss mente at det ville være en fordel å dø, men som barn var vi også redde for å dø på grunn av det brennende helvete som ventet oss ifølge våre tidligere religiøse lærere. Men så tenkte vi også: «Helvete kan da ikke være verre enn dette!»
Av og til ble en del fanger beordret til å ta fellesdusj, men så viste det seg at «vannet» var gass, og hele gruppen ble drept. Etter alle disse årene orker jeg fremdeles ikke å ta en dusj. Hvis jeg forsøker, begynner jeg å svette og skjelve over det hele. Av og til ønsket jeg så sterkt å dø at jeg prøvde å trenge meg foran andre inn i dusjen. Men det må ha vært slik at jeg ble skjøvet til side de gangene det ble brukt gass.
«Du må ikke hate dem»
Det var på denne tiden jeg traff Else. Hun snakket med meg om døden og fortalte meg at det ikke er noen grunn til å være redd. Else forklarte at mennesker som dør, ikke kommer til noe brennende helvete, men ganske enkelt faller i søvn. Siden vil det være som om de våkner en morgen, og da vil jorden være et paradis. (Lukas 23: 43, NW; Johannes 5: 28, 29) På den tiden kommer det ikke til å finnes smerte, hat eller rasediskriminering — det vil bare være glede og lykke overalt. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4) Jeg trodde på det hun sa! Hennes ord var som solskinn i mitt mørke liv.
Else satte sitt liv på spill for å snakke med meg. Hun passet nøye på at ikke vaktene skulle se at vi snakket sammen. Når det bød seg en anledning, gjemte vi oss bak søppelhaugen og snakket i noen minutter. Hun gav meg strålende opplysninger fra Bibelen, opplysninger som fikk meg til å lengte etter det paradis som Gud skulle opprette. Snart fryktet jeg ikke lenger døden, og jeg kunne lettere avfinne meg med forholdene.
Else var til stor trøst da mor døde. Mor var oppsiktsvekkende vakker, en slik skjønnhet som folk snudde seg etter på gaten. Dette utgjorde en fristelse som SS-mennene ikke kunne motstå. Natt etter natt ble jeg tvunget til å se på at de misbrukte henne for å tilfredsstille sine sadistiske lyster, helt til hun til slutt døde som følge av tortur og en rekke voldtekter.
Jeg var bare 14 år og meget følsom for inntrykk. Hat var min naturlige reaksjon. Men Elses ord lyder fremdeles i mine ører: «Du må ikke hate dem. Ditt hat skader ikke dem. Det skader bare deg selv!» Dette harmonerte med Jesu ord om at vi skal ’elske våre fiender og be for dem som forfølger oss’. (Matteus 5: 44) Det er ikke slik å forstå at vi nærer varme følelser for slike mennesker, men vi viser kjærlighet ved å tilgi dem det de gjør mot oss når de forfølger oss.
Else hjalp meg også til å få en klarere oppfatning av Gud. Tidligere hatet jeg ham fordi det stod «Gud er med oss» på beltespennene til SS-mennene. Jeg tenkte på torturen, de søvnløse nettene, den ukentlige desinfiseringen, skadedyrene som sugde blod av oss, rottene som kom for å gnage på oss om natten, stanken av død som ble sterkere og sterkere, ovnene som ble holdt i gang på overtid, kulden, mangelen på ulltepper og den åpenbare fornøyelse andre hadde av vår elendighet. Hvis Gud var med dem, tenkte jeg, da ville jeg ikke ha noe med ham å gjøre.
En sterk tro og en fiolett trekant
Else hjalp meg til å forstå at Gud ikke var ansvarlig for disse sadistiske mennenes handlinger. Tvert imot, i sin tid skulle Gud kreve dem til regnskap. Da skulle han gi de uskyldige liv og helse tilbake og belønne alle dem som satte sitt håp til ham. Hun sa at den gud våre plageånder snakket om, ikke var den sanne Gud, men en gud de selv hadde oppfunnet, og de førte seg selv bak lyset hvis de trodde at de skulle få noen velsignelse fra den sanne Gud.
Else forklarte også årsaken til vanskelighetene i verden. Hun fortalte meg at Satan er denne verdens hersker, og at Gud skal fjerne Djevelen ved hjelp av det rike hvor hans oppstandne, herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, er konge. (2. Korinter 4: 4; Johannes 14: 30; Åpenbaringen 20: 1—6) Alt det hun sa, lød som musikk i mine ører og var en kilde til styrke i den sorgfylte tiden. Elses ord og moderlige godhet var virkelig en inspirasjon for meg.
SS-folkene behandlet henne meget hardt fordi hun var tysk statsborger og likevel ikke ville bøye seg for nazistenes vilje. Det virket som om SS-folkene oppfattet dette som en personlig fornærmelse, og de forsømte ingen anledning til å ydmyke henne, men hun bar alt sammen med tålmodighet. Jeg la merke til at hun var utstyrt med en fiolett trekant som var sydd på uniformsermet hennes, og jeg lurte på hva det betydde. Jeg forhørte meg om det etter at jeg slapp levende ut av mitt fangenskap i Dachau, og fant ut at denne trekanten var forbeholdt Jehovas vitner. Ja, Else var et vitne for Jehova Gud. — Jesaja 43: 10—12.
Stakkars Else! Hun var tynn som et skjelett. Men det var noe meget spesielt ved henne. Jeg fikk aldri vite hennes etternavn eller hvor hun kom fra, enda hun var så god mot meg og betydde så mye for meg. Jeg tenkte at hun var slik at jeg gjerne ville hatt henne til mor. En tid etter at min mor var drept, forsvant også Else, og jeg fikk aldri se henne igjen. Men jeg har aldri glemt hennes ord og hennes stille og tillitsfulle ånd.
Frihet og mulighet til å finne livet
Etter fire år i Dachau fikk jeg friheten. Tre dager før de amerikanske styrkene kom, stengte SS-vaktene oss inne i leiren og forsvant. Ingen kunne slippe ut, for leiren var omgitt av elektriske gjerder. Først da amerikanerne kom, begynte vi å få mat, men for manges vedkommende var det for sent. De døde, for de hadde tydeligvis mistet livsviljen etter at de så lenge hadde kjempet for å holde det gående.
Ettersom jeg var russisk statsborger, ble jeg overlevert til russerne. Jeg var nå 17 år gammel og fikk beskjed om at jeg skulle gifte meg med kommandanten i hovedkvarteret. Men en oberst som hadde kjent min far da han var ved universitetet, gjemte meg under et ullteppe bak i bilen sin og smuglet meg ut av leiren. Jeg reiste med tog til den russiske grensen, og like før det ble lyst om morgenen, fant jeg et sted hvor vaktene ikke passet på. Jeg krøp på magen over ingenmannsland og tilbakela nesten to kilometer på den måten. De amerikanske soldatene på den andre siden så at jeg kom krypende mot dem. De plukket meg opp og satte meg på et tog til Heidelberg. Rett overfor meg satt en ukrainer, som jeg senere giftet meg med.
Det ble en uutholdelig tid, for russerne prøvde fremdeles å finne meg. De sendte til og med radiomeldinger om at min far etterlyste meg. Men jeg torde ikke svare, for jeg tenkte at det var en felle. Kanskje var det min far som søkte kontakt, men jeg kunne ikke ta risikoen ved å svare på disse radiomeldingene. En dag ble jeg skygget av to kommunistiske agenter. Da gikk jeg inn i et varemagasin og tok heisen til øverste etasje, hvor jeg traff direktøren. Da jeg fortalte ham hva som var på ferde, skjulte han meg på sitt kontor til agentene forsvant. Min mann og jeg bestemte oss da for å emigrere til Australia, og hit kom vi i april 1949.
Et nytt liv og nytt håp
Et nytt liv begynte for oss. Vi fikk besøk av stedets katolske prest, men jeg ville ikke gå i kirken, for jeg hadde sett hva religiøse mennesker hadde gjort i Europa, og dessuten hadde Else vist meg at kirkene ikke var av Gud. Jeg begynte å be til Gud for å finne sannheten, og jeg oppsøkte alle de religiøse der vi bodde. Jeg spurte dem om hvor de ventet å komme når de døde. Alle sa at de skulle «til himmelen». Dermed gikk jeg videre til neste kirkesamfunn.
Noen få dager etter at jeg begynte å be, kom en ung mann og banket på hos meg og tilbød meg bladene Vakttårnet og Våkn opp! «Skal du til himmelen?» spurte jeg. «Nei,» svarte han, «jeg håper å få evig liv her på jorden når den blir forvandlet til et paradis.» Endelig stod jeg overfor et menneske som tilhørte det samme folk som Else. Endelig hadde jeg funnet sannheten, som jeg hadde lett etter siden jeg var i Dachau. Jeg var så opprømt at vi antagelig må ha snakket sammen et par timer.
Dette vitnet fikk sin tante til å besøke meg dagen etter, og i løpet av to dager slukte jeg boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Deretter tok jeg fatt på de kristne greske skrifter, det såkalte nye testamente, og jeg leste det ut på tre dager. Så velgjørende det var å få alle disse opplysningene! «Paradis-boken» og Bibelen sa akkurat det samme som Else hadde fortalt meg. Endelig hadde jeg funnet hennes folk — 17 år etter løslatelsen fra Dachau!
Når jeg nå ser tilbake på mitt liv, synes jeg at den tiden som har hatt størst betydning for meg, er de dagene i Dachau da Else fortalte meg om Bibelens strålende håp. På grunn av hennes anstrengelser har jeg kunnet ’gå over fra døden til livet’. (Johannes 5: 24) Jeg setter stor pris på de inspirerte ordene i Salme 94: 17, 18: «Hvis ikke Herren var min hjelper, lå jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: ’Min fot er ustø,’ holder din trofasthet meg oppe, Herre.»
Og når jeg ser framover i tiden, finner jeg styrke i disse ordene i Jesaja 41: 10: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.» Ja, Jehova hjalp meg virkelig til å finne livet i Dachau ved min kjære Elses anstrengelser. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 17]
Mor og jeg var innestengt i en kuvogn i fire dager
[Uthevet tekst på side 17]
Det ble besluttet at jeg skulle benyttes til medisinske eksperimenter
[Uthevet tekst på side 19]
Else hjalp meg til å forstå at Gud ikke var ansvarlig for disse sadistiske mennenes handlinger
[Uthevet tekst på side 20]
Endelig hadde jeg funnet Elses folk
[Bilder på side 18]
Gasskamre og ovner i Dachau