Død ved daggry! En tragedie i Mexico

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Mexico

«DET er krig!» «De har sloppet en bombe over oss!» Slik ropte de redselslagne menneskene i en forstad til Mexico City tidlig om morgenen den 19. november 1984. Hva var det som hadde skjedd?

Fire kjempesvære tanker, som hver inneholdt omkring 1 600 000 liter flytende gass, hadde eksplodert. Det hadde også 48 mindre tanker. Denne rekken av eksplosjoner resulterte i at det brøt ut katastrofebrann i hele området. Ti dager senere ble det fra offisielt hold meldt at det var blitt funnet 452 omkomne, og at omkring 5000 var blitt skadet, mange alvorlig. Dessuten var omkring 1500 savnet.

Ja, San Juanico, et annet navn for San Juan Ixhuatepec, en forstad til Mexico City, var virkelig blitt rammet av en tragedie denne tidlige morgenen. Før det var gått en time, kl. 6.40 om morgenen, fikk vi telefon fra Victor Vazquez, en reisende tilsynsmann, som var svært bekymret for hvordan det stod til med de omkring 150 brødrene i det området som var berørt av eksplosjonene.

Vi kunne se de kolossale, sopplignende skyene, som minnet om en atombombeeksplosjon, til tross for at vi befant oss 25 kilometer fra ulykkesstedet. Ja, vi kunne til og med høre eksplosjonene her. Det ble straks truffet tiltak for at to av oss skulle reise til området for å finne ut hvordan det gikk med brødrene.

Stilt overfor ulykken

Isidro Rodriguez og hans familie bodde mindre enn 100 meter fra eksplosjonsområdet. «Da eksplosjonene inntraff,» sa han, «føltes det som om huset vårt sank. Jeg samlet straks familien, og så flyktet vi.»

«Ilden og den brennende varmen fylte gatene,» fortalte Dalio Diaz. «Jeg var ute sammen med svigerinnen min for å kjøpe melk da vi merket den kraftige eksplosjonen og den intense varmen som fulgte. Jeg kastet meg ned bak en murvegg for å beskytte meg, og det var bare den ene hånden min som ble brent. Men svigerinnen min ble innhentet av ilden og fikk brannskader over hele kroppen.»

«Da jeg merket eksplosjonene, løp jeg straks ut på gaten,» fortalte Josué Calderon. «Jeg følte det som om jeg skulle ta fyr. Jeg ble enda mer skrekkslagen da jeg fikk se en mann som brant levende. Kjøttet på kroppen falt av, og håret hans var antent. Jeg løp rundt i ring inntil jeg fikk herredømme over meg selv.

Da klarte jeg å få sagt til min kone, som fortsatt var inne i huset, at hun måtte flykte med barna våre. Hun fikk jentene inn i en bil som stanset og tok dem opp, men ettersom det ikke var plass til henne der, måtte hun ta en annen vei.»

Josués høyre arm ble forbrent. Senere fikk han vite at hans kone ikke var kommet til skade, og at hun var hjemme hos noen av brødrene. Jentene var også uskadet og var i trygghet hos en annen familie.

Det er vanskelig å beskrive den panikk som oppstod etter eksplosjonene. Skrekkslagne mennesker løp rundt og støtte borti hverandre. Mange omkom i brannene; andre omkom da store stykker stål fra gasstankene kom farende gjennom luften og falt ned på husene deres. Et av stykkene laget et hull som var en halv meter dypt, i en gate med et dekke av betong.

Hjelp fra mange kanter

Myndighetene var snare til å mobilisere forskjellige grener av politiet og det militære for å komme offerne til unnsetning og i hast bringe dem til et sted hvor de kunne få behandling og mat. For å forhindre tyverier ble det satt ut vaktposter rundt det området hvor folk hadde forlatt sine hjem. Folk med alvorlige brannskader ble kjørt til nærliggende sykehus.

Denne mandagsmorgenen ble nyheter om ulykken gjort kjent via fjernsyn og radio over hele landet. Mat, klær, medisiner og penger begynte å strømme inn til det rammede området. Ja, det ble også sendt hjelp fra andre land. Det ble således på forskjellige måter sørget for de mange hundre menneskene som ble alvorlig berørt av ulykken.

Mange klarte å flykte, til og med mens stålstykker, trebiter og stein kom farende gjennom luften. Noen klarte å ta seg fram til Mexico/-Pachuca-motorveien og ble tatt opp av biler der. Andre ble hjulpet av myndighetenes sosialarbeidere og ble brakt til sentrer som var opprettet for anledningen.

Kjærlighet i praksis

Brødrene i de omkringliggende områder gikk straks i gang med å lete etter og hjelpe de brødre som var offer for ulykken. Disse medfølende og kjærlige brødrene åpnet gjestfritt sine hjem og sørget for husly og hjelp på alle måter.

Da det ble brakt på det rene at mange av brødrene ikke var blitt funnet, satte de eldste i området i gang en systematisk leting etter dem. Litt etter litt fikk en kontakt med dem som var savnet. En familie hadde dratt helt til staten Veracruz, 40 mil fra ulykkesområdet. Andre var blitt brakt til klasseværelsene i det meksikanske polytekniske institutt. Derfra var de blitt overført til vennenes hjem, hvor de var blitt vist kjærlig omsorg.

Snart var alle brødrene i det ulykkesrammede området lokalisert. En bror og hans sønn i tenårene døde på grunn av de alvorlige brannskader de hadde pådratt seg. De eldste ordnet med begravelsen, og brorens enke og ekteparets andre barn fikk all mulig støtte og hjelp, både materielt og i åndelig henseende.

Ettersom nyhetene om eksplosjonene spredte seg hurtig, fikk brødrene snart vite om situasjonen, og det virket som om de alle forsøkte å få kontakt med Selskapets kontor samtidig. De ønsket å få vite hvordan det stod til med deres brødre og søstre, og hvordan de kunne hjelpe dem. Det kom inn så mye i form av klær, mat og penger at den komiteen som var blitt nedsatt for å hjelpe ofrene, fikk det svært travelt med å fordele alt blant de nødlidende.

Ulykken var ingen hyggelig opplevelse, men den gav Jehovas folk anledning til å vise kjærlighet, vennlighet og gjestfrihet. De reagerte på samme måte som deres brødre i det første århundre gjorde da de fikk høre om at deres medtroende i Judea led nød. — 1. Korinter 16: 3; 2. Korinter 8: 1—4.

Til forskjell fra folk i sin alminnelighet var Jehovas tjenere ikke bekymret på grunn av de materielle eiendeler de mistet. Familien Jara sa for eksempel: «Vi fikk lære at vi ikke skulle bekymre oss for materielle eiendeler, men tenke på å redde livet.»

Hvilken virkning har en slik tragedie på sanne kristne? Det ble på en svært enkel måte demonstrert ved den måten fire år gamle Michel i byen Puebla reagerte. Familien satt og så på reportasjen fra ulykkesområdet i TV da hun bad faren om å slå av fjernsynet, så hun kunne be en bønn. Hun bad blant annet: «Jehova, vi ber til deg for brødrene våre. Vi ber deg om å hjelpe dem og beskytte dem så de ikke får oppleve sånne vonde ting. Hjelp også søsteren min, Adriana, så ikke hun blir redd på grunn av det som skjer med menneskene fordi det har vært eksplosjon. Hjelp henne til å tenke på koselige ting, sånne som paradiset, som du har lovt skal komme.»

[Bilde på side 26]

Fire store tanker, lik dem til venstre, eksploderte først. Så eksploderte 48 mindre tanker, lik den som kan ses nedenfor, og noen ble kastet flere hundre meter bortover