Når en du er glad i, dør . . .

Ricky og MaryAnne hadde vært lykkelig gift i 18 år og hadde ett barn. Men Ricky hadde hatt vondt i skulderen i et års tid. Sommeren 1981 var smertene blitt verre, og han ble langsomt lammet. En operasjon viste at han hadde en kreftsvulst øverst i ryggsøylen. Noen måneder senere, den 2. februar 1982, døde Ricky i en alder av 48 år. «Det var vanskelig å akseptere det,» sier MaryAnne. «Lang tid etterpå var det fremdeles som om han skulle komme inn døren.»

HAR du eller noen du kjenner, opplevd noe lignende? Når en du er glad i, dør, kan det være at du begynner å føle og tenke på en måte som du aldri har følt og tenkt før. Kanskje du lurer på om du noen gang kommer til å føle deg normal igjen. Eller kanskje du har vanskelig for å akseptere det, akkurat som MaryAnne, selv om det har gått lang tid.

Du kan imidlertid komme over det — ikke glemme, men komme over det. ’Men hvordan?’ spør du kanskje. Før vi svarer på det, kan det være nyttig å vite mer om hvordan det føles når en mister en av sine nærmeste. Dette bladet intervjuet for ikke så lenge siden en rekke personer som hadde mistet en av sine nærmeste. Det de sa, er tatt med i denne artikkelserien. Det kan være beroligende å vite at andre har følt det slik som du kanskje føler det. Og det kan være til stor hjelp for deg å vite hva de har gjort med de følelsene de har hatt.

MaryAnne forteller om hvordan hun følte det like etter at Ricky var død: «Jeg snakket om ham i ett sett. Det var en måte å holde ham i live på. Det første året var jeg i en slags sjokktilstand. Det er så mye du må gjøre for å få orden på tingene. Du blir så engasjert i disse tingene at du ikke får tid til å ta deg av den følelsesmessige delen av det.

Jeg havnet på sykehuset med høyt blodtrykk. Endelig, mens jeg var der, borte fra presset hjemme og alt annet, var jeg i stand til å se i øynene hva som hadde skjedd med meg. Det var som om jeg spurte meg selv: ’Hva nå?’»

En uvanlig reaksjon? Egentlig ikke. Når en får vite at en har mistet en av sine kjære, er det nokså vanlig at en først får psykologisk sjokk. Som andre som har opplevd det, sier: «Du hører det som blir sagt til deg, og likevel hører du ikke alt. Ditt sinn er delvis konsentrert om det som skjer i øyeblikket, og delvis ikke.»

Denne sjokktilstanden kan virke nesten som et bedøvelsesmiddel. Hvordan det? Boken Death and Grief in the Family forklarer: «Det er en slags beskyttelse som lar det forferdelige ved det som har skjedd, gå opp for en litt etter litt.» Et slikt sjokk kan dempe den fulle følelsesmessige virkningen av tapet. Som Stella, en enke i New York, sa: «Du er lamslått. Du føler ingenting.»

«Det kan ikke være sant!»

Samtidig som en opplever denne apatien den første tiden etter dødsfallet, er det ikke uvanlig at en kommer med forskjellige benektelser. De første timene kan en ofte høre: «Det kan ikke være sant!» Noen synes det er vanskelig å akseptere tapet, særlig hvis de ikke var sammen med den som er blitt borte, da han eller hun døde. Stella sier: «Jeg så ikke at mannen min døde; det skjedde på sykehuset. Så det var vanskelig å tro at han var død. Han gikk ut for å gå i butikken den dagen, og det var som om han skulle komme tilbake.»

Du vet at du har mistet en av dine nærmeste, men det kan være at de vanene og minnene du har, benekter det. Lynn Caine sier for eksempel i sin bok Widow: «Når det skjedde noe pussig, sa jeg til meg selv: ’Bare vent til jeg forteller Martin om det i kveld! Han kommer ikke til å tro det.’ Det hendte jeg satt på kontoret og rakte ut hånden mot telefonen for å ringe til ham, for å slå av en prat. Virkeligheten gikk alltid opp for meg før jeg fikk slått nummeret.»

Andre har gjort noe lignende. De har for eksempel konsekvent dekket på galt antall tallerkener til middag eller kjøpt inn de matvarene den avdøde likte best, når de har vært i butikken. Noen har livaktige drømmer om den avdøde eller synes til og med at de ser ham på gaten. Det er ikke uvanlig at de etterlatte frykter at de er i ferd med å gå fra vettet. Det er vanlig å reagere på denne måten når en opplever en slik drastisk forandring i sitt liv.

Men til slutt kommer smertene, og det fører kanskje med seg andre følelser som du ikke var forberedt på å hanskes med.

«Han gikk ifra oss!»

«Barna ble stadig urolige og sa: ’Han gikk ifra oss!’» sier Corrine, som mistet mannen sin for vel to år siden. «Jeg sa til dem: ’Han gikk ikke ifra dere. Han hadde ikke noen kontroll over det som hendte med ham.’ Men så tenkte jeg med meg selv: ’Her sier jeg det til dem, og så føler jeg det på samme måte selv!’» Ja, hvor overraskende det enn kan være, så hører sinne ofte med til sørgeprosessen.

Det kan være at en er sint på legene og sykepleierne fordi en synes at de burde ha gjort mer for å ta seg av den som nå er død. Eller en er sint på venner og slektninger fordi en synes at de sier eller gjør ting som de ikke skulle si eller gjøre. Noen blir sint på den avdøde fordi han ikke har passet godt nok på helsen. Som Stella sier: «Jeg husker at jeg var sint på mannen min, for jeg visste at det kunne ha gått annerledes. Han hadde vært svært syk, men han hadde ikke brydd seg om legenes advarsler.»

Og noen ganger blir en sint på den avdøde fordi hans eller hennes død medfører så mange problemer for de etterlatte. Corrine sier: «Jeg er ikke vant til å ha hele ansvaret for huset og familien. Du kan ikke be andre om hjelp for hver minste ting. Noen ganger blir jeg sint på grunn av det.»

Like etter sinne følger ofte en annen følelse — skyldfølelse.

«Han hadde ikke dødd hvis jeg bare hadde . . .»

Noen får skyldfølelse på grunn av sinne — de fordømmer seg selv fordi de er sinte. Andre får den tanken at det er deres skyld at vedkommende døde. «Han hadde ikke dødd,» sier de til seg selv, «hvis jeg bare hadde fått ham til legen litt før» eller «fått ham til en annen lege» eller «fått ham til å passe bedre på helsen».

Hos andre går skyldfølelsen lenger, særlig hvis den som er død, døde plutselig og uventet. De begynner å tenke på alle de gangene de ble sint på eller kranglet med den som nå er borte. Eller de føler kanskje at de ikke gjorde alt det de burde ha gjort for den avdøde. De plages av slike tanker som: ’Jeg skulle — eller skulle ikke — ha gjort ditt eller datt.’

Mike, en ung mann i begynnelsen av 20-årene, sier: «Jeg hadde aldri noe godt forhold til far. Det var først de siste årene jeg i det hele tatt begynte å snakke med ham. Nå [etter at faren hans døde] er det så mange ting jeg synes jeg skulle ha gjort eller sagt.» Det faktum at det ikke går an å rette på det, kan naturligvis gjøre sitt til at frustrasjonen og skyldfølelsen bare blir større.

Det er hardt nok å miste sin ektefelle, sin mor eller sin far eller en bror eller en søster. Men noen synes at det mest tragiske av alt er å miste et barn.

[Ramme på side 5]

Vanlige reaksjonera

Sjokk — («Jeg føler ingenting»)

Benektelser — («Det kan ikke være sant!»)

Sinne — («Hvordan kunne han gå ifra meg på den måten?»)

Skyldfølelse — («Han hadde ikke dødd hvis jeg bare hadde . . .»)

Engstelse — («Hvordan skal det gå med meg nå?»)

Frykt for sinnssykdom — («Jeg tror jeg holder på å gå fra vettet»)

[Fotnote]

[Bilde på side 4]

«Død? Jeg kan ikke tro det!»

[Bilde på side 5]

Mange etterlatte får skyldfølelse: «Hvis jeg bare hadde . . .»