Hvordan andre kan være til hjelp

«HVIS det er noe jeg kan gjøre, så må du si ifra,» sier vi kanskje til en venn eller en slektning som nettopp har mistet en av sine nærmeste. Vi mener det sikkert oppriktig. Vi vil gjerne gjøre hva som helst for å hjelpe.

Men ringer den etterlatte noen gang til oss og sier: «Jeg har tenkt på noe du kan gjøre for å hjelpe meg»? Vanligvis ikke. Så vi må ta initiativet hvis vi virkelig skal kunne hjelpe og trøste en som sørger over tapet av en av sine nærmeste.

Et bibelsk ordspråk sier: «Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.» (Ordspråkene 25: 11; 15: 23) En som er forstandig, vet hva han skal si, og hva han ikke skal si, hva han kan gjøre, og hva han ikke kan gjøre. Her er noen nyttige forslag som er basert på hva noen etterlatte har fortalt Våkn opp!

Hva du kan gjøre . . .

Hør etter: En av de beste måtene å hjelpe på er å dele den etterlattes sorg ved å høre på ham. Spør ham: «Har du noe imot å snakke om det?» La ham avgjøre det selv. Talmadge forteller om hvordan han hadde det da faren hans døde: «Det var til stor hjelp for meg at andre spurte om hva som hadde hendt, og så virkelig hørte etter.» Du bør derfor høre tålmodig og medfølende på ham. «Gråt med dem som gråter,» sier Bibelen. — Romerne 12: 15; Jakob 1: 19.

Prøv å berolige de etterlatte: Du bør forsikre dem om at de gjorde alt de kunne (eller det du måtte vite som er sant og positivt). Trøst dem med at det ofte er helt normalt å føle det slik de føler det. Fortell dem om andre du kjenner, som har klart å komme over et lignende tap. — Ordspråkene 16: 24; 1. Tessaloniker 5: 11, 14.

Vær tilgjengelig: Sørg for at du er tilgjengelig, ikke bare de første dagene, når det er mange venner og slektninger til stede, men flere måneder senere, når de andre har vendt tilbake til sin daglige rutine. «Vennene våre sørget for at vi var opptatt om kveldene, slik at vi ikke behøvde å være så mye hjemme alene,» sier Teresea, som mistet et barn i en bilulykke. «Det hjalp oss til å overvinne den følelse av tomhet vi hadde.» — Jevnfør Apostlenes gjerninger 28: 15.

Ta initiativet: «Mange gikk i gang og gjorde ting for meg,» sier Cindy. «De spurte ikke bare: ’Hva kan jeg gjøre?’» Du bør derfor ta initiativet. Istedenfor å invitere den etterlatte til å ’komme når det måtte passe’ bør du bestemme en dag og et klokkeslett. Hvis han ikke vil med en gang, bør du ikke gi opp for lett. Vær som den gjestfrie kvinnen Lydia, som er omtalt i Bibelen. Lukas sier etter at hun hadde invitert ham til å komme hjem til henne: «Hun nødde oss til det.» — Apostlenes gjerninger 16: 15.

Regn med negative følelser: Ikke vær for overrasket over det de etterlatte sier til å begynne med. Husk at de kanskje føler sinne og har skyldfølelse. Hvis det blir rettet følelsesutbrudd mot deg, må du kunne vise forståelse og medfølelse for ikke å bli irritert. — Kolosserne 3: 12, 13.

Skriv et brev: Man overser ofte verdien av et kondolansebrev. Hva er fordelen ved et slikt brev? Cindy svarer: «En venn skrev et hyggelig brev til meg. Det var til stor hjelp, for jeg kunne lese det om og om igjen.» Et slikt brev behøver ikke å være langt, men det bør komme fra hjertet.

Be sammen med dem: Ikke undervurder verdien av de bønnene du ber sammen med og for de etterlatte. Bibelen sier: «Et rettferdig menneskes bønn . . . utretter mye.» (Jakob 5: 16) Når de for eksempel hører at du ber på deres vegne, kan de bli hjulpet til å kvitte seg med en slik negativ følelse som skyldfølelse. — Jevnfør Jakob 5: 13—15.

Hva du ikke bør gjøre . . .

Press ikke på for å få dem til å slutte å sørge: «Så, så, ikke gråt,» har vi kanskje lyst til å si. Men det kan være at det er bedre at de lar tårene få komme. «Jeg tror det er viktig å la de etterlatte få vise sine følelser og gi dem fritt løp,» sier Katherine, som tenker tilbake på sin manns død. — Romerne 12: 15.

Si ikke: ’Du kan få flere barn’: «Jeg ble sint når andre sa at jeg kunne få flere barn,» sier Teresea. En mener det sikkert godt, men når en antyder at det døde barnet kan erstattes, kan disse ordene ’stikke som sverd’ for de sørgende foreldrene. (Ordspråkene 12: 18) Ett barn kan ikke fullt ut erstatte et annet.

Unngå ikke nødvendigvis å nevne den døde: «Mange ville ikke en gang nevne Jimmys navn eller snakke om ham,» sier Geneal. «Jeg må innrømme at jeg følte meg litt såret når andre gjorde det.» Du bør derfor ikke nødvendigvis skifte samtaleemne. Spør vedkommende om han trenger å snakke om den han har mistet. Noen liker å høre at vennene deres snakker om de spesielle egenskapene som gjorde at de var glad i den som nå er død.

Vær ikke for snar til å si: ’Det var det beste som kunne skje’: Å forsøke å finne noe positivt ved dødsfallet er ikke alltid trøstende. Cindy sier: «Andre sa: ’Hun lider ikke’ eller ’Hun hviler i hvert fall i fred.’ Men jeg ville ikke høre det.»

Du bør helst ikke si: ’Jeg vet hvordan du føler det’: Vet du egentlig det? Kan du for eksempel vite hvordan en mor eller en far føler det når et barn dør, hvis du ikke har opplevd det samme selv? Og selv om du har opplevd det, må du være klar over at andre kanskje ikke føler det akkuret slik du gjorde det. — Jevnfør Klagesangene 1: 12.

For at du skal kunne hjelpe en som har mistet noen ved dødsfall, må du vise medfølelse, forståelse og stor kjærlighet. Vent ikke til han eller hun kommer til deg. Si ikke bare: «Hvis det er noe jeg kan gjøre . . .» Ta initiativet selv og gjør noe nyttig.

Ett spørsmål gjenstår: Hva kan de etterlatte gjøre for å rå med sine følelser, for lettere å komme over tapet?