Løvskognonnen lar seg ikke stoppe

«DE ER overalt,» klaget den unge kvinnen til mannen sin mens hun slo om seg med armene for å få bort en hårete, mørkebrun larve som kom seilende mot henne med vinden. Hun hadde rett. Larvene var overalt — de krøp omkring på trestammer og grener og hang og dinglet i usynlige silketråder. De to ble lei av å plukke larver av hverandre og avbrøt skogsturen. Larvene var irriterende.

Irriterende? Ekspertene sier de er en ren plage. I 1980 spiste disse sommerfugllarvene opp løvet i 20 millioner mål skog i den nordøstlige delen av De forente stater. Og i 1981 ribbet de 52 millioner mål, mer enn noen gang før. «De har også holdt stand mot alle angrep som er blitt rettet mot dem,» sier tidsskriftet Smithsonian, «og deres angrepsfront utgjør nå en bølgete og uklar linje fra Virginia og Maryland gjennom West Virginia til det vestlige Pennsylvania og New York. De finnes dessuten i talløse isolerte lommer som er spredt omkring på den andre siden av denne linjen.» Selv vestkyststatene California, Oregon og Washington er truet.

Det ser ut til at fienden ikke lar seg stoppe. De tre millimeter lange larvene blir klekt ut i slutten av april eller i mai og tar for seg av løvet på opptil 500 forskjellige slags trær og busker, selv om eikeløv er og blir yndlingsretten. Vinden tar tak i silketrådene deres slik at de svever fra tre til tre eller får «sitte på» med biler, campingturister eller campingutstyr. Slik kommer de til nye områder. Det er bakgrunnen for det engelske navnet deres, «gypsy moth» (sigøynernattsvermer). Når de er utvokst og er blitt 6,5 centimeter lange, kan en enkelt larve sette til livs nesten 80 kvadratcentimeter løv på et døgn. Når de herjer som verst, er de virkelig en plage. De kryper over oppkjørsler, faller ned på tallerkenene når en spiser ute i hagen, og forårsaker et stadig regn av ekskrementer og halvspist løv. På sitt verste kan de ta livet av trær som er for svake til å tåle å miste løv flere år i trekk.

Løvskognonnen ble innført i Amerika ved et tilfelle i 1869. Et kraftig vindkast veltet en beholder med larver som en fransk naturforsker som arbeidet i Medford i Massachusetts, hadde hatt med seg. Larvene krøp ut av vinduet, og 20 år senere krydde det av løvskognonner i Medford. De neste ti årene sloss skadedyrbekjempere i Massachusetts mot dette insektet med fakler, kreosotolje, skraperedskaper og fluepapir og ved å sprøyte med blyarsenat og andre giftstoffer. De lyktes nesten i å utrydde det, men etter hvert som løvskognonnene ble færre, avtok også interessen for å bekjempe dem.

Området de holdt seg i, ble stadig større. Ved århundreskiftet hadde de spist seg gjennom Massachusetts. De var i Rhode Island i 1901 og forflyttet seg til New Hampshire i 1905, Connecticut i 1906, Vermont i 1912 og New York i 1922. I 1934 hadde de kommet til Pennsylvania. Men mens deres utbredelsesområde ble større, varierte omfanget av deres angrep på skogene. Dette var forvirrende for skadedyrbekjemperne, som forsøkte å forutsi fiendens neste trekk.

I 1950-årene fikk man et svakt håp om å kunne stoppe løvskognonnen ved å sprøyte med DDT fra fly. Men skadedyrbekjemperne var nødt til å gå over til mindre giftige kjemikalier da DDT ble forbudt på grunn av den dødelige virkningen stoffet har på annet liv. I mellomtiden ble det utviklet mer selektive insektmidler. Et populært bakteriepreparat som brukes, Bacillus thuringiensis, er dødelig bare for sommerfugler. Et bestemt viruspreparat dreper bare løvskognonner, men det er svært dyrt og er ikke tilgjengelig i større mengder. I Nord-Amerika er det dessuten blitt innført naturlige fiender av løvskognonnen og parasitter som lever av den, omkring 45 i alt, og cirka et dusin av disse har fått en viss utbredelse.

Men til tross for at det brukes millioner av dollar på gift og biologiske våpen, trenger løvskognonnen fremdeles vestover og sørover med et tempo på åtte til 25 kilometer i året. Noen eksperter hevder at den omfattende bruken av pesticider fremmer utbredelsen av dette insektet. Hvordan det? Jo, løvskognonner som brer seg ganske langsomt, eller som ikke er immune mot gift, blir raskt sirklet inn og utryddet. De overlevende er derfor gjerne mer mobile og mer motstandsdyktige mot gift. Disse hardføre individene formerer seg dessuten i et forbløffende tempo ettersom ingen er ute etter den samme maten som de, og fordi de vanligste sprøytemidlene har fjernet mange av deres naturlige fiender.

Biologen Jack Schultz ved Dartmouth College mener vi bør stole på naturens eget forsvar. Han har påvist at trær som har mistet løv, får nytt løv som inneholder mye garvesyre — noe som gjør at larvene ikke liker det så godt. «Bare la trærne og plantene være i fred,» sier han. «Slik variabilitet holder insektene bedre under kontroll enn ensartet sprøyting, og garvesyren tilfører ikke miljøet noen giftstoffer.» Det er interessant at forskjellige naturlige mekanismer begynner å tre i virksomhet når løvskognonnebestanden blir for stor. Virussykdommer, naturlige fiender av insektet og stress på grunn av for lite mat begynner da å gjøre seg gjeldende. Som følge av dette er det løvtapet i skogene som skyldes løvskognonnen, blitt mye mindre siden 1981.

En naken, tilsynelatende død eikeskog som er blitt ribbet av sultne larver midt på sommeren, er et rystende syn. Men det er ikke sikkert skogen er så ødelagt som den ser ut til. Det er blitt antydet at slikt løvtap i skogene i øststatene bare gir bedre vekstmuligheter for amerikansk bøk, sukkerlønn og den østlige hemlokkgranen — arter som løvskognonnen ikke liker. Kanskje viser naturen oss her enda en naturlig kontrollmekanisme, som en dag vil redusere løvskognonnens ville herjinger. I alle fall konkluderer bladet Conservationist: «Det ser nå ut til at vi kan forutse de langsiktige biologiske følgene av at skogene blir invadert av løvskognonnen, og det kan være at de faktisk er nyttige.» Det er å se positivt på det. Og det kan vi kanskje like gjerne gjøre, for når alt kommer til alt, er jo disse småtassene kommet for å bli.

[Bilder på sidene 22 og 23]

En voksen løvskognonne lever bare en uke, lenge nok til at den får paret seg. Hunnen legger eggklaser som kan inneholde opptil 1000 egg

[Rettigheter]

USDA Forest Service

USDA Forest Service

USDA Forest Service