Hvordan kunne det skje?

«HVORDAN var det mulig for et så barbarisk regime som det nazistiske tredje rike å komme til makten i et av de økonomisk sett mest fremgangsrike og kulturelt sett mest høytstående land i verden?» Dette tankevekkende spørsmålet ble stilt av historikeren J. Noakes, som skrev i tidsskriftet History Today. Det kan kanskje besvares med litt bakgrunnsopplysninger.

Nazistpartiet ble ikke grunnlagt av Adolf Hitler. I 1919 stiftet Anton Drexler, en kleinsmed fra München, Deutsche Arbeiterpartei (Det tyske arbeiderparti). Et år senere ble partinavnet forandret til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti), og i 1921 ble Hitler partiets leder. Drexler meldte seg senere ut av partiet fordi han var imot Hitler. Ordene «nazi» eller «nazist» ble dannet på grunnlag av det første ordet i partinavnet.

I 1923 mislyktes Hitler og partiet i et forsøk på å styrte regjeringen, og Hitler ble fengslet. Mens han satt fengslet, skrev han boken Mein Kampf (Min kamp). I den framsatte han partiets viktigste mål og dets hovedideologi. Hovedmålet var «nasjonaliseringen av massene». Han sa at «intet sosialt offer er for stort» når det gjelder å nå dette målet. Staten må «forsvare en tusenårig framtid», skrev han.

Til å begynne med ble Hitler og partiet hans ikke tatt alvorlig. Hans bombastiske måte å tale på fikk den tyske skribenten Kurt Tucholsky til å si på den tiden: «Den mannen finnes i det hele tatt ikke; han er bare den støy han frembringer.» Tucholsky hadde uten tvil mange med seg i det han sa. Men mannen fantes, og han skulle komme til å frembringe mye mer enn støy.

Faktorer som bidrog til at nazistene overtok

Tyskerne var desillusjonert etter nederlaget i den første verdenskrig. De betraktet Versailles-traktatens omfattende sanksjoner overfor dem, som altfor tunge og urettferdige. Et sterkt politisk lederskap manglet. Den økonomiske situasjon forverret seg fra uke til uke. På grunn av verdensomspennende depresjon mistet millioner arbeidet. En tung atmosfære av fortvilelse og en følelse av utrygghet kvalte gleden ved å leve.

Ved en dyktig utført propagandakampanje lyktes nazibevegelsen i å gjøre massene til et redskap som var villig til å arbeide for gjennomføringen av dens politiske mål. Dens storstilte løfter for framtiden appellerte til folket. Den utnyttet folks frykt for kommunismen til sin egen fordel. Den sørget for at prøyssisk militarisme fikk nytt avløp. Partiet gav unge mennesker spenning, opplevelse, kameratskap og den berusende følelsen som var forbundet med personlig å ha en andel i gjenfødelsen av den mektige tyske nasjon.

I en tale som Hitler holdt den 28. april 1939, bare seks år etter at han hadde kommet til makten, talte han om sine prestasjoner. Han hadde gjenopprettet ro og orden, økt produksjonen, gjort slutt på arbeidsløsheten og erklært Versailles-traktatens bestemmelser ugyldige. Og så tilføyde han: «Jeg har gitt Riket de provinser tilbake man hadde frarøvet oss i 1919, . . . jeg har gjenopprettet det tyske livsroms tusenårige historiske enhet, og jeg har anstrengt meg for å gjøre alt dette uten at blod skulle flyte og uten at mitt folk eller andre skulle bli påført krigens lidelser.»

Sebastian Haffner sier i sin bok Notater om Hitler om tyskerne at «Hitler var for dem et mirakel — et ’Guds sendebud’». Hitlers prestasjoner og en dyktig propaganda gjorde det mulig for nazistpartiet å få en slik kontroll over folket at bevegelsen begynte å anta religiøse overtoner. Å støtte partiets mål ble snart en «hellig» plikt.

Dette hjelper oss til bedre å forstå det William L. Shirer skrev i sin bok The Nightmare Years: «Massenes villskap fascinerte meg enda mer enn mitt første glimt av diktatoren . . . Når han viste seg på balkongen et øyeblikk og vinket, gikk de fullstendig amok. En rekke kvinner svimte av. Enkelte, både menn og kvinner, ble tråkket på idet massene trengte på for bedre å kunne se sin messias. For det var slik de oppfattet ham.»

[Uthevet tekst på side 5]

Nazistene omdannet massene til et villig redskap

[Bilde på side 5]

For mange var Hitler et «Guds sendebud», sier en tysk forfatter