Jeg levde for musikken

MINE første musikkminner går tilbake til min bestemor. Hver søndag var familien samlet til middag hjemme hos henne, og det ble spilt musikk hele dagen. Det var irske folkesanger, operettemusikk, musikken fra teaterstykker som ble spilt på Broadway, og annen musikk.

Da jeg var omkring åtte år gammel, tok jeg gitartimer. Men fordi jeg manglet interesse, sluttet jeg snart. Når jeg hørte et band i nabolaget øve, kriblet det likevel i meg.

I de etterfølgende årene interesserte jeg meg for popmusikk og rock. Som andre på min alder hadde jeg alltid radioen stående på. Så begynte jeg å ta gitartimer igjen, og snart spilte jeg i lokale band. Vi spilte regelmessig ved dansetilstelninger som kirken holdt. I mellomtiden hadde jeg gått over til bassgitar og kjøpte meg alt nødvendig tilbehør.

På den tiden skjedde det også noe annet med meg. Jeg begynte å se hykleriet i kirken, for vi hadde en del med presten å gjøre, ettersom det var han som engasjerte oss til dansetilstelningene. Jeg ante ikke at dette senere skulle få stor innvirkning på mitt liv.

Miljøet

De årene vi spilte popmusikk, reiste vi ganske mye. Vi holdt på en del år med å spille i mange barer og danselokaler inne i New York og også utenfor byen, men miljøet var dårlig. Det var mye umoral og lett å få tak i narkotika, og det hersket en svært deprimerende atmosfære.

Vi hadde fått en liten tilhengerskare som brukte heroin og LSD. Det var det samme for oss hvem de var. De likte musikken vår, og vi likte deres støtte. Jeg husker en kveld da en av dem løp ut og skrek og hylte som bare det. Han var påvirket av LSD og hadde sett hvordan vi mentalt og fysisk gikk helt opp i musikken. Det ble for mye for ham.

Selv om vi vant anerkjennelse og holdt konserter, ble jeg snart lei av alt sammen. Jeg var svært misfornøyd med min tilværelse som musiker. Jeg ble dessuten påvirket av de dårlige vanene til dem jeg vanket sammen med, så jeg begynte å bruke narkotika. På grunn av alt dette ble min tilværelse stadig tristere og mer deprimerende. Så jeg begynte å lete etter en musikkform som jeg mente ville være bedre. Det var da jeg oppdaget klassisk musikk.

På vei mot en musikalsk karriere

Da jeg begynte å lytte til klassisk musikk, oppdaget jeg en annerledes verden. Tidligere hadde vi alltid hatt den største respekt for en jazzmusiker som kunne improvisere godt, men her, innen klassisk musikk, fantes det musikere som også kunne få sine improvisasjoner ned på papiret og samtidig instrumentere musikken for et symfoniorkester. Det var ekte musikere!

Nå ville jeg satse på denne musikkformen. Så jeg begynte på et college og studerte musikk. Mitt instrument var kontrabass. Jeg lærte å synge fra bladet, sang i et kor, studerte harmonilære og lærte den grunnleggende teknikk ved pianospilling. Jeg følte at jeg endelig lærte noe, og holdt på med dette i noen år.

Så tok jeg en avgjørelse til. Jeg gjorde riktignok fremskritt, men jeg følte at jeg kunne bli bedre. Så jeg bestemte meg for å forsøke å komme inn på et konservatorium. Men jeg var klar over at min musikalske bakgrunn ikke var særlig god. Jeg hadde begynt sent. De som gjør karriere på dette området innen musikken, er som regel blitt opplært helt fra barnsben av. Fra da av øvde jeg fire timer om dagen.

Jeg avla prøve for Manhattan School of Music i New York og ble opptatt. Jeg følte at jeg nå virkelig kunne utvikle meg som musiker. Jeg økte øvingstiden til seks timer om dagen. Det var vanlig at nattevakten kom og bad meg pakke sammen sakene mine fordi han skulle stenge for natten. Så tok jeg undergrunnsbanen hjem, og dagen etter var det på’n igjen.

Etter hvert som årene gikk, følte jeg at jeg lærte mye. Men jeg bestemte meg for å slutte på Manhattan School of Music for å begynne på Juilliard School, som også ligger i New York. Det var en mer ansett skole, men det var større konkurranseånd der. Om sommeren avla jeg prøve og ble opptatt. Men omtrent på denne tiden skjedde det også noe annet i mitt liv.

Det er noe som mangler

I alle disse årene brukte jeg narkotika. Men problemet var at rusen ble mindre og mindre tilfredsstillende. Jeg hadde kommet til det punkt hvor det eneste som virkelig betydde noe for meg, var musikken.

Jeg var også blitt en einstøing og gjorde ikke noe annet enn å spise, sove og gå på skolen. Og jeg ble mer og mer urolig. Når gamle venner kom på besøk, kunne jeg ikke engang snakke med dem. Jeg kunne ikke lenger føre en samtale med folk.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde slått inn på den vei jeg ville gå, men innerst inne følte jeg at det var noe som manglet. Jeg begynte å sette meg inn i Østens religioner for å få veiledning og fred i sinnet. Jeg lette etter noe som jeg kalte sannhet, men det var så mye hykleri, og det var så mange som ikke brydde seg det grann om sannheten. Så jeg ville ikke ha noe med dem eller noen andre å gjøre.

Jeg ble stadig mer melankolsk. Så en natt, etter å ha vært oppe halve natten for å øve, følte jeg at jeg var på sammenbruddets rand. Da bad jeg Gud om hjelp, hvem eller hvor han nå enn måtte være.

Jeg finner det jeg hadde lett etter

I en tid før dette hadde to av vennene mine kommet i kontakt med Jehovas vitner. De begynte å fortelle meg hva de lærte, men jeg ville ikke ha noe som helst med det å gjøre. Da jeg traff et av Jehovas vitner, snakket han om Bibelen og viste meg litteratur som forklarte Bibelen. Men jeg kastet bare et foraktelig blikk på den, som om den ikke var verd å lese.

Noen få uker etter at jeg hadde bedt Gud om hjelp, gikk jeg en kveld hjem fra skolen i 11-tiden og traff Tom, det vitnet som hadde snakket med meg, og han lot meg få sitte på i drosjebilen hans. Han begynte å snakke om Bibelen igjen, men jeg sa ham skarpt imot. Innerst inne visste jeg likevel at det han sa, var sant! Jeg stilte mange vanskelige spørsmål, som han rolig og saklig besvarte. Vi kjørte rundt og pratet i fem timer.

Etter hvert som vi pratet, forsvant den uro som jeg hadde følt de siste årene. Jeg begynte endelig å forstå det som Tom hadde forsøkt å forklare meg i flere måneder. Dette høres kanskje ut som en veldig følelsesmessig opplevelse, men det var det i grunnen ikke. Det var ganske enkelt det at det gikk opp for meg hva sannheten egentlig er. Det Tom hadde sagt, hørtes fornuftig ut. Jeg var for eksempel klar over, som han påpekte, at menneskene ikke har klart å løse sine grunnleggende problemer. Ingen av verdens politiske, økonomiske eller religiøse systemer har brakt menneskeheten den fred, lykke og sunnhet og det liv som den så sårt trenger. Bare den regjering som Jesus lærte om, kan gjøre dette. — Jeremia 10: 23; Matteus 6: 9, 10.

Jeg var også glad over å få lære hva Bibelen sier om den måten Gud behandler oss mennesker på. Han bedømmer ikke menneskene etter deres ytre, og han favoriserer ikke én nasjonalitet framfor en annen. Det som teller for ham, er hvordan vi er i vårt sinn og hjerte. — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Den ro og verdighet jeg fant hos Jehovas vitner, gjorde også et sterkt inntrykk på meg. Så jeg begynte å overvære møtene i en av deres Rikets saler. Der så alle ordentlige ut og var høflige. Jeg forstod straks at jeg måtte bringe orden i mitt liv og slutte med narkotika. Jeg var bare glad for å gjøre det, for min tidligere livsstil hadde på ingen måte vært tilfredsstillende.

Musikken er ikke lenger det viktigste

Etter sommerferien begynte jeg på et nytt semester på skolen. Men nå så jeg helt annerledes på tingene. Ønsket om å bli en dyktig musiker var ikke så sterkt som det en gang hadde vært. Jeg visste nå at livet ikke bare dreide seg om musikk, og at musikken ikke lenger kunne være det viktigste i mitt liv.

En dag i Rikets sal så jeg Tom med et søknadsskjema i hånden. Han ville søke om å få begynne i heltidstjenesten. Hans glede hjalp meg til å finne ut hva jeg virkelig ville. Jeg ville også tjene Jehova på heltid og fortelle andre om de vidunderlige tingene som jeg hadde lært om hans hensikt — at han skal ødelegge denne utilfredsstillende verden og erstatte den med en ny, paradisisk ordning. — Salme 37: 10, 11, 29; Lukas 23: 43.

Jeg husker godt hvordan far reagerte på min avgjørelse. Han slo i bordet og sa krast at jeg ville bli kastet ut hjemmefra hvis jeg sluttet skolen. Men jeg sluttet. To måneder senere ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Gud, og snart begynte jeg i heltidstjenesten. Noen år senere bad far meg om å flytte hjem igjen, for han så at jeg ikke vaklet i min beslutning om å tjene Jehova.

Senere fikk jeg et privilegium til. I 1979 søkte jeg om å få tjene ved Jehovas vitners hovedkontor i New York, som kalles Betel («Guds hus»), og jeg kom inn. Det var en av de lykkeligste dagene i mitt liv. Jeg hadde beundret de flere tusen trofaste menn og kvinner som arbeider der. Nå kunne jeg få tjene sammen med dem. Mange av dem kunne ha fått godt betalte stillinger i verden, men de hadde isteden bestemt seg for å fortsette å tjene Skaperen på heltid.

Det er på ingen måte noe latmannsliv å tjene på Betel. Men det hadde jeg heller aldri trodd. Betel-tjenesten krever stor selvoppofrelse. Det er mye viktig arbeid som skal utføres, så vi må være arbeidsomme.

Tjenesten på Betel har lært meg at en ikke oppnår sann lykke ved å oppfylle personlige ønsker. Nei, en gjør det ved å tjene Skaperen, som vet nøyaktig hva vi trenger for å kunne oppnå sann lykke. Jeg spiller fremdeles, men bruker bare en brøkdel av den tiden jeg brukte på det før. Det hender også at jeg spiller for venner, og jeg har av og til det privilegium å spille i et orkester hvor alle musikerne er Jehovas vitner. Jeg beskjeftiger meg ikke mer med musikk enn det, og det synes jeg holder.

Musikken på dens rette plass

Hvilket råd kan jeg gi til en ungdom som er glad i musikk? En bør ikke glemme at musikken er en svært sjalu muse (ifølge mytologien en av døtrene til den hedenske guden Zevs). Hvis en vil gjøre karriere som musiker, må en gå fullstendig inn for musikken. På den måten konkurrerer musikken med vår Skaper og det å gjøre hans vilje. Musikken kan bli nesten som en sykdom. Det er svært lett å bli altfor oppslukt av den. Jeg har sett musikere som har begynt å studere Bibelen, men som sluttet med det fordi de da ikke kunne være så opptatt av musikken. For en uforstandig byttehandel! Det å tjene Gud bringer jo ikke bare fred og glede nå, men kan også føre til evig liv på en paradisisk jord i den nærmeste framtid.

I dag betrakter jeg ærlig talt musikalske institusjoner som moderne templer hvor det foregår en tilbedelse som krever at man vier hele sitt liv til musikken. Men da gjør man musikken til en gud, og det har Skaperen absolutt ikke behag i. Det er nok så at musikken er en gave fra Jehova, men den må holdes på sin rette plass.

Vi må også huske at den musikken vi spiller eller lytter til, påvirker oss, enten i god eller dårlig retning. Så vi må være svært nøye med hva slags musikk vi spiller eller lytter til. Musikken bør være god og oppbyggende, men i dag er en stor del av den nedbrytende, både når det gjelder selve musikken, og når det gjelder teksten. Hvis du vil lære grunnbegrepene innen musikken, kan du ikke gjøre noe bedre enn å bruke den sangboken som er utgitt av Jehovas vitner. Den inneholder vakker musikk og alle de grunnleggende og vesentlige elementer ved en harmonisk klang.

Musikk er en enestående gave fra Gud. En kan føle en stor indre glede når en fremfører et musikalsk verk godt og tilhørerne reagerer positivt. Men for å kunne glede seg over musikken på rette måte må den holdes på rette plass — den bør komme etter tilbedelsen av vår store Skaper, Jehova. — Fortalt av William Mullane.

[Uthevet tekst på side 23]

Jeg begynte å lete etter en musikkform som jeg mente ville være bedre

[Uthevet tekst på side 24]

Når gamle venner kom på besøk, kunne jeg ikke engang føre en samtale med dem

[Uthevet tekst på side 26]

Den ro og verdighet jeg fant hos Jehovas vitner, gjorde også et sterkt inntrykk på meg

[Bilde på side 26]

Jeg liker fremdeles å spille for mine venner og har av og til det privilegium å spille i et orkester hvor alle musikerne er Jehovas vitner