Fra sorg til håp
«Dette styret ønsker på vegne av alle dets medlemmer og medarbeidere å uttrykke sin store sympati ved din mors bortgang. Hennes egenskaper og hennes sterke overbevisning og tro tilskynder oss til å vise vår dyptfølte deltagelse.»
DISSE vennlige ordene stod i et kondolansebrev som jeg fikk etter at mor døde. Det kom fra en gruppe katolikker i St. Johannes-sognet i Casa Verde i São Paulo i Brasil. Mor var et av Jehovas vitner helt til hun døde i mai 1966. Likevel måtte disse katolikkene erkjenne at hun hadde tjent sin Skaper med utrettelig nidkjærhet.
Flukt for livet
Mor var armensk. Selv om armenerne hadde vært under tyrkisk herredømme i mange hundre år, holdt de seg for seg selv, for de påberoper seg å være kristne, mens tyrkerne er muslimer.
I Stanoz, en by nær Ankara i Tyrkia, hadde mor og familien hennes levd et fredelig liv. Men i 1915 forandret tingene seg over natten for det armenske folk. Et dekret som den tyrkiske regjering plutselig utstedte, beordret armenerne til å innlevere alt som kunne brukes som våpen, for eksempel kniver og jordbruksredskaper. Så ble det sendt tyrkiske soldater for å hente alle sunne og friske menn. Mange av mennene i mors familie ble ført bort, også faren hennes, og de kom aldri tilbake. Senere ble det kjent at de enten var blitt halshogd eller slått til døde.
Dermed satt bestemor alene igjen med en gammel mor og fem barn, deriblant min mor. Så kom den dagen da de alle måtte flykte. Det ble helt bensin over husene deres, og hele byen ble brent ned. Folk løp for livet og forlot nesten alt de hadde. Mor fortalte at de i forvirringen glemte å slippe løs kua, og de kunne lenge høre den hjerteskjærende rautingen dens. I flere dager var himmelen dekket av svarte røkskyer.
De drog fra land til land som flyktninger og kom til slutt til Frankrike. Der traff mor med tiden min far, og i 1925 ble de gift. I løpet av årene som fulgte, fikk de en sønn og fire døtre. Far var også armener og kom fra Kayseri i Lilleasia. Familien hans hadde opplevd enda grusommere ting, for de var blitt sendt i eksil, tvunget til å forlate sitt hjem, eller, som de kalte det, aksor (tvungen utvandring). Folk måtte forlate alt og sette kursen for ødemarken, hvor mange av dem døde av sult eller av sykdom eller ble massakrert.
I bladet Time for 23. august 1982 het det: «Beslutningen om å gjennomføre dette folkemordet ble meddelt de lokale lederne av innenriksministeren, Talaat Pasha, i 1915. I en av hans forordninger stod det at regjeringen hadde besluttet å ’tilintetgjøre fullstendig alle armenere som bor i Tyrkia. Det må gjøres slutt på deres eksistens, uansett hvor kriminelle de iverksatte tiltakene kan være, og det må ikke tas hensyn til alder, kjønn eller samvittighetskvaler’».
Så vidunderlig det vil bli under Guds rikes styre! Da vil det ikke lenger finnes hat eller kriger, og paradiset vil bli gjenopprettet over hele jorden. Da vil armenere, tyrkere og folk fra alle nasjoner leve sammen i fred i all evighet.
Men la meg nå fortelle hvordan familien min og jeg fikk høre om dette fantastiske håpet.
En av våre kjære dør
I 1938, da jeg var bare åtte år gammel, flyttet familien vår til Brasil. Vi valgte å bo i byen São Paulo, et stort handelssenter. Her begynte vi å bygge opp materiell velstand ved å produsere torrão, et sukkertøy som var laget av peanøtter, og som det var stor etterspørsel etter.
Vi hadde planer om å utvide fabrikken. Så fikk broren min, som da var 20 år gammel, plutselig bakteriell hjerteposebetennelse. Av legene fikk han vite at han bare hadde noen måneder igjen å leve, men de sa at de kunne eksperimentere med penicillin, som var noe nytt den gangen. Men feberen hans holdt seg. Snart ble streptomysin utviklet. Vi trodde dette ville være en mirakelmedisin. Dessverre var broren min tydeligvis allergisk mot dette medikamentet; feberen steg til 40 grader celsius, og han hadde forferdelig hodepine.
Vi kontaktet en lege i De forente stater, og han fortalte oss om en ny medisin som kunne brukes i kombinasjon med penicillin. Den ble sendt til oss med fly. Da vi i all hast skulle dra til sykehuset med denne medisinen, kom det telefon om at broren min var død. Han ble 22 år gammel. Vi gråt dag og natt, og det var ingen som kunne trøste oss.
Et lysende håp
I sin fortvilelse begynte mor å lese Bibelen og de av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som far hadde skaffet seg opp gjennom årene. Hun bønnfalt søstrene mine og meg om å lese dem også. Far hadde gjort det, og han sa at de døde en gang skulle gjenoppstå. Det gjorde oss interessert. De tre søstrene mine begynte å lese publikasjonene. Men jeg ville bare lese Bibelen, ettersom jeg ikke hadde lyst til å bli påvirket av noen religion.
Jeg kom til å huske en samtale jeg hadde hatt med broren min før han døde. Han hadde sagt at hvis det var et liv etter døden, så ville han sette seg i forbindelse med meg. Men etter at han døde, hadde han ikke gitt et eneste tegn til at han var i live noe sted. Så da jeg leste i Forkynneren 9: 5 at «de døde vet slett ingen ting», visste jeg at min bror ikke var i live noe sted. Og det var til stor trøst å lese Jesu ord: «Alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» (Johannes 5: 28, 29) Men da jeg kom til Åpenbaringen 20: 5, lurte jeg på hva det kunne bety. Der står det: «De andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått.»
«Det betyr ikke at de døde først kommer opp fra gravene når de tusen år er gått,» sa den eldste søsteren min.
«Hvor har du fått vite det?» spurte jeg.
«I de bøkene du ikke vil lese.»
«Hvilken av dem?»
Det kunne hun ikke huske. Så jeg begynte å lese dem én for én — og vi hadde over et dusin av dem! Av og til leste jeg hele natten for å finne en forklaring på Åpenbaringen 20: 5. Så mye jeg hadde gått glipp av fordi jeg ikke hadde villet lese disse bøkene!
Vi skulle til å poste et brev med en bestilling på det andre bindet av boken Lys, som tok for seg Åpenbaringen, og andre publikasjoner da vi fikk besøk av et av Jehovas vitner. Han sa at vi kunne få disse bøkene i Jehovas vitners Rikets sal, og han inviterte oss dit. Vi bestemte oss for å gå. Etter møtet var vitnene så snille å ta seg tid til å snakke med oss helt til midnatt og svare på spørsmålene våre om oppstandelsen.
De forklarte at de døde som det snakkes om i Åpenbaringen 20: 5, vil bli levende igjen i løpet av Kristi tusenårige styre, men de vil ikke bli skjenket evig liv før de har vist at de er trofaste, i den endelige prøven ved slutten av de 1000 år. Løftet om en oppstandelse var nå som et lysende håp for oss.
«Nå går du for dypt»
Den samme helgen, mens vi fremdeles sørget over vår døde bror, begynte vi å forkynne fra hus til hus. Bestemor hadde overlevd den annen verdenskrig og var kommet fra Frankrike for å bo hos oss. Hun var protestant. Da jeg viste henne hvor forskjellig Bibelen er fra hennes religion, sa hun: «Hvorfor snakker du ikke med presten i kirken min?» Presten sa seg villig til å snakke med oss, og vi traff avtale om å besøke ham der han bodde.
«På hvilken måte er Jesus vår frelser?» spurte jeg ham først.
«Han frelser oss fra våre synder, og så kommer vi til himmelen når vi dør,» svarte han.
«Og hva med dem som ikke er frelst?»
«De kommer til helvete.»
«Hvor kom de trofaste menneskene som levde før Jesus kom til jorden, slike som Abraham og David?»
«Til himmelen.»
«Og hvordan gikk det med de troløse som levde før Jesu død?»
«De kom til helvete.»
«Hvordan er Jesus vår frelser da, hvis de gode kom til himmelen og de onde kom til helvete før hans offerdød, og det var på samme måte etterpå? Og hvor kom de menneskene som aldri hadde hørt om Jesus? Kan de komme til himmelen uten Kristus? Hvorfor skal vi da forkynne Kristus for dem? Eller kom de til et brennende helvete uten en gang å ha hørt navnet Jesus? I så fall kom jo ikke Jesus for å frelse dem også. Er ikke Jesus verdens frelser?»
«Nå går du for dypt,» sa presten. «Du behøver ikke å studere Bibelen så grundig. Jeg studerer den heller ikke så inngående. Alt du behøver å gjøre, er å være ærlig, leve et godt liv og vise respekt. Da får du din belønning, uansett hvor det måtte bli.»
«Mener du at Bibelen bare er en bok om god moral og gode manerer?» spurte jeg. «Selv mennesker som ikke tror på Gud, vet at de bør oppføre seg sånn!»
Jeg var bare 18 år den gangen, og han var en hvithåret armensk pastor. Bestemor gikk aldri mer i den protestantiske kirken etter dette. Hun ble et av Jehovas vitner, og vi ble begge døpt den 22. august 1948 som et symbol på at vi hadde innviet vårt liv til Jehova.
Fra sorg til håp
Mor, søstrene mine og jeg, som pleide å gråte når vi tenkte på alt det triste som hadde skjedd i familien vår, fortalte nå gledestrålende andre om den nye ordning og om oppstandelseshåpet. Hva skulle vi nå gjøre når vi hadde fått dette uforlignelige håpet? Skulle vi fortsette i vårt verdslige arbeid og ta oss av sukkertøyproduksjonen? Skulle jeg bli konsertpianist, slik jeg hadde satt meg som mål? Eller skulle jeg bli en heltidsforkynner av det gode budskap om Guds rike?
Det var ingen tvil om hva jeg skulle gjøre. I 1948, en måned etter at jeg for første gang hadde vært til stede på et av Jehovas vitners store stevner, ble jeg alminnelig pioner (heltidsforkynner). Kort tid etter ble mine tre søstre også pionerer. Dette har virkelig vært en givende måte å leve på.
I 1953 fikk jeg et nytt privilegium. Da ble jeg innbudt til å være med i den 22. klassen ved Gilead-skolen, der Jehovas vitner blir utdannet til misjonærer. Men mors helse var ikke særlig god. En dag da vi var alene, sa jeg til henne: «Mor, hvis Jehova bad deg om å gjøre det samme som han bad Abraham om, å ofre sin eneste sønn, Isak, hva ville du gjøre da?»
Hun var stille en stund, og så sa hun: «Jeg kunne ikke si nei til Jehova.»
«Sett at han bad deg om noe som var mye lettere,» fortsatte jeg, «å la en av døtrene dine bli misjonær et eller annet sted i verden. Ville du da gi slipp på henne?»
Hun sa ja. Da fortalte jeg henne at jeg skulle dra avsted for å bli utdannet til misjonær. Min eldste søster, Siranouche, ble igjen for å ta seg av foreldrene våre.
Jeg ble sendt tilbake til Brasil etter å ha gått på Gilead og tjente i snaue to år i Lages i Santa Catarina. Der var det bare to Jehovas vitner, og jeg var vitne til at det ble dannet en menighet der. I 1956 fikk jeg så et privilegium som jeg har satt svært høyt, nemlig å få arbeide ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil. Der har jeg tjent siden da. Mor bad meg aldri om å komme hjem igjen, selv ikke da hun ble enke i 1962 og hadde dårlige muligheter til å forsørge seg. Hun var tilfreds med lite, og hun skrev svært oppmuntrende brev til meg.
Da jeg hadde arbeidet 20 år på avdelingskontoret, begynte en av søstrene mine, Vehanouch, som hadde gått i den 33. klassen på Gilead, også å arbeide der. Nå arbeider vi begge med oversetting og korrekturlesing.
De to andre søstrene mine har også fortsatt i heltidstjenesten. Gulemia, den yngste, begynte som alminnelig pioner i 1949, da hun var 14 år gammel, og siden 1960 har hun vært spesialpioner (som betyr at hun bruker 140 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet). I 1966, etter at mor var død, ble min eldste søster, Siranouche, Gulemias spesialpionerpartner. De tjener nå i den lille byen Caconde i hjertet av fjellene i staten São Paulo.
Ikke noe annet arbeid kunne ha gitt oss mer glede enn det å forkynne om Guds rike. Vi takker Jehova og Kristus for at de bruker oss, slik Filips fire døtre ble brukt. (Apostlenes gjerninger 21: 9) Vi fire har hatt det privilegium å hjelpe omkring 400 mennesker til å oppnå den samme gleden. Vi har sett antallet av Jehovas vitner her i Brasil vokse fra 1300 til over 160 000.
Av spesielt stor interesse for oss var det vi så i den tyrkiske seksjonen ved det internasjonale stevnet «Den tro som seirer» på Olympiastadion i München i 1978. Det var noe som gjorde sterkt inntrykk på oss — armenere og tyrkere satt ved siden av hverandre i fred og sann kjærlighet og hørte på bibelsk veiledning! Etter at møtet var over den dagen, hvem tror du tilbød seg å kjøre oss til losjiet vårt? Jo, et tyrkisk vitne! Jehova utretter virkelig mirakler!
Og tenk på hvor mange flere gleder vi kan få erfare hvis vi forblir trofaste mot vår kjærlige Skaper! Da vil vi få se hans rike seire og kunne være til stede for å ta imot våre kjære i oppstandelsen. — Fortalt av Hosa Yazedjian.
[Uthevet tekst på side 16]
Mange av mennene i mors familie ble ført bort, og ingen hørte fra dem mer
[Uthevet tekst på side 17]
’Det må gjøres slutt på deres eksistens og ikke tas hensyn til samvittighetskvaler’
[Uthevet tekst på side 17]
Jeg ville ikke lese Jehovas vitners litteratur, ettersom jeg ikke hadde lyst til å bli påvirket av noen religion
[Uthevet tekst på side 20]
Armenere og tyrkere satt ved siden av hverandre i fred og kjærlighet og hørte på bibelsk veiledning!
[Bilder på side 18]
Hosa Yazedjian ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil, der hun arbeider