Den pris vi måtte betale for friheten

SELV om sønnene mine var blitt sloppet fri fra konsentrasjonsleiren, var de fremdeles fanger, for de måtte holde seg innenfor landsbyens grenser. Det var ingen framtid for oss i Vietnam. Så etter noen måneder, i mai 1978, flyktet to av sønnene mine, datteren min og jeg. Siden vi bodde ganske langt fra sjøen, drog vi nedover elven i en liten båt, mens vi hele veien var redd for å bli stoppet av en kommunistisk patrulje og bli kastet i fengsel.

Om natten kunne vi endelig sette kursen for havet. Vi var 53 stykker, hovedsakelig kvinner og barn, i en liten, overfylt elvebåt, Den hadde motor, men ble styrt av et ror. Vi seilte i retning av Malaysia, som ligger 640 kilometer lenger sør. En lett vind dannet bølgeskvulp og virket forfriskende, mens den klare fullmånen lyste opp for oss. Vi var overlykkelige over at vi hadde klart å flykte, så vi sang der vi satt.

De to neste dagene var sjøen forholdsvis rolig, og vi hadde god fart. Den tredje dagen var den deiligste dagen, for da var sjøen helt rolig; den var nesten som et kjempemessig speil. Vi kastet anker og tok oss tid til litt personlig hygiene i vannet. Men denne aktiviteten tiltrakk seg en god del haier, og siden båten vår var så liten at de kunne ødelegge den, lettet vi anker og drog videre.

Vi håpet å møte et utenlandsk skip i det internasjonale farvannet og kanskje bli bedt om bord, eller i hvert fall få mat og vann. I titiden om formiddagen fikk så mennene våre øye på et stort skip. Vi fikk hjertebank og håpet at vi ville bli hjulpet, kanskje reddet. Men da skipet kom nærmere, fikk vi se det vi fryktet mest — et thailandsk sjørøverskip! Vi hadde hørt at de pleide å plyndre hjelpeløse flyktninger som hadde reist fra Vietnam, og at de voldtok kvinnene.

I hendene på sjørøvere

Sjørøverne ventet på dekk. De hadde kniver i hendene og hadde malt ansiktet for å ligne på forskjellige groteske dyr. Vi ble vettskremt og dyttet de unge kvinnene inn i rommet foran på båten og fikk barrikadert det akkurat i tide. Sjørøverne hoppet over i båten vår, og som en stormvind rev de til seg alt de ville ha — gullkjeder, armbånd og øreringer. De beslagla bagasjen vår og lette etter gull og sølv i veskene våre. De kastet alt de ikke ville ha, ut i vannet, deriblant klær og også melk og mel til barna. Så drog de — like plutselig som de var kommet. Vi var helt lamslått etterpå.

Sjørøverkapteinen, en stor og kraftig kar uten et hår på hodet, hadde et halskjede med en hodeskalle som hang nede på magen. Han lo høyt med ansiktet vendt opp mot himmelen, glad for at sjørøveriet gikk så bra. Så gav han tegn til at båten vår skulle slippes fri.

Vi fortsatte ferden, men etter bare en times tid kom det et så forferdelig uvær at bølgene ble større enn selve båten. Vi ble kastet fram og tilbake. Snart ble nesten alle sjøsyke, og båten ble full av motbydelig oppkast. Jeg holdt den lille niesen min, og da jeg oppdaget at hun hadde sluttet å puste, skrek jeg. Men jeg brukte munn-til-munn-metoden og fikk liv i henne igjen.

Så begynte båten å gå roligere. Sønnen min hadde forandret kursen, så nå gikk båten med vinden og bølgene. Men da ville vi komme i retning av sjørøverskipet igjen! Og ganske riktig — etter en stund kunne vi se det. Da det oppdaget oss, lettet det anker og kom mot oss. De vettskremte passasjerene på båten vår skrek og anklaget sønnen min. Men som han senere forklarte: «Det var den eneste måten å redde båten og passasjerene på.»

Nå kunne vi heldigvis se på sjørøverkapteinens øyne at han hadde en viss medlidenhet med oss. Han gav tegn til at vi skulle komme nærmere, og kastet ut en line, slik at vi kunne binde båten fast til skipet hans. Men uværet var så kraftig at passasjerene ikke kunne holde ut stort lenger. Da var det at en av sjørøverne kom over i den lille båten vår og tilbød oss ly. Én etter én ble alle 53 hjulpet over i det store sjørøverskipet.

Det var sent på ettermiddagen, og en annen kvinne og jeg laget i stand middag av den risen og fisken som sjørøverne gav oss. Etterpå satte jeg meg i et hjørne og holdt den lille niesen min, som nå var blitt bedre. Uværet hadde gitt seg, men det blåste en kald vind, og jeg hadde ikke noe annet enn en genser som jeg tullet rundt niesen min. Jeg skalv av kulde.

En av mennene, som jeg av respekt tiltalte med «fisker», viste velvilje overfor meg. Han sa at han tenkte på moren sin når han så meg. Vi var på omtrent samme alder. Han var glad i moren sin og var lei for at han alltid var så langt borte fra henne. Så spurte han om jeg hadde et sted å sove, og uten å vente på svar sa han at jeg kunne sove på et dekk oppe. Han tok niesen min i armene sine, og jeg fulgte ham, men jeg var redd for å være borte fra de andre, som var nede. Jeg glemte ikke at mannen tross alt var sjørøver, selv om han var vennlig mot meg.

Ovenfra virket båten vår så liten i forhold til skipet. Jeg sukket. Hvordan kunne vi tilbakelegge en havstrekning på 640 kilometer i en slik båt uten Guds hjelp? Jeg innså hvor ubetydelige vi var i forhold til universets storslåtthet og evighet. «Å Gud,» bad jeg, «hvis du sørget for at dette skipet kom og reddet oss fra uværet, så vær så snill og beskytt oss mot sjørøverne også.»

Sjørøveren fulgte meg til et stort rom og gav meg den lille niesen min tilbake. Men jeg var redd for å være alene, og da han forlot meg, gikk jeg ned og fikk med meg sju andre, som kunne dele rommet med meg. Om natten ble jeg vekt av gråt og jammer som kom nedenfra. Jeg ble redd og vekte dem som var sammen med meg, og selv om klokken ikke var stort mer enn to, bestemte vi oss for å se hva det var som hadde gått for seg nede.

Alle var våkne. Noen av kvinnene gråt og hulket så de ristet. Mennene hadde samlet seg bakerst, nær kjøkkenet. Vi fikk vite at en av sjørøverne hadde slåss mot en av mennene og så voldtatt kona hans. Jeg bad om å få lov til å lage i stand mat, og vi fikk alle noe å spise. Da det ble lyst, slapp sjørøverkapteinen oss fri, og vi fortsatte til Malaysia.

I Malaysia

Da noen representanter fra båten vår gikk i land for å be om tillatelse til å legge til, ble de avvist. Funksjonærene truet med å kaste oss alle i fengsel hvis vi kom i havn. I mellomtiden hadde de lokale innbyggerne kommet bort til oss og mønstret oss med nysgjerrige blikk. De var forundret over å se at en slik båt kunne ha krysset havet. De visste hvem vi var, for det hadde vært flere flyktninger fra Vietnam der. Vi hoppet ut i vannet for å vaske av oss skitten fra en hel uke. Vi lo og moret oss foran et voksende antall tilskuere.

Plutselig var det en høy og blond utlending på stranden som ropte ut til oss. Han lovte oss mat, drikkevann og medisin. «Hvis malaysierne ikke lar dere få gå i land,» ropte han, «så ødelegg båten og svøm i land.» Utlendingen holdt sitt løfte, for senere på ettermiddagen kom det en liten båt med mat og drikkevann til oss, og det kom også en sykepleier som tok med seg de syke til sykehuset og kom tilbake med dem samme kveld. For en glede! Vi kunne være sikre på at vi ikke kom til å dø av sult!

For å gjøre det umulig å reise igjen ødela vi i all hemmelighet båtens motor. Etter at myndighetene hadde undersøkt den dagen etter, sa de at de skulle ta oss med til et sted hvor den kunne repareres. De slepte båten vår inn i en elv og opp til en stor innsjø og forlot oss der. Tre dager gikk, og vi slapp opp for mat — utlendingen hadde ikke funnet oss. Så selv om båteieren ville ta vare på båten for å selge den, bestemte vi oss for å senke den og svømme i land.

Å, for en hjertelig velkomst vi fikk! Innbyggerne hadde iakttatt båten vår, og da vi alle hadde kommet trygt i land, løp de mot oss med brød, kjeks og ris. Vi ble en dag på det stedet hvor vi hadde kommet i land, og så ble vi overflyttet til flyktningeleirer. Der fikk vi vite at den vennlige utlendingen på stranden var selveste høykommissæren for flyktninger i Sørøst-Asia.

De tre barna mine og jeg ble i flyktningeleirer i Malaysia i over seks måneder. Vi eide så å si ingenting, men så klarte vi å emigrere til Amerikas forente stater, hvor vi nå bor. Men hva med mitt løfte til Gud?

[Uthevet tekst på side 21]

En av sjørøverne sloss mot en av mennene og voldtok kona hans

[Bilde på side 21]

Det var en slik båt vi flyktet i

[Rettigheter]

U.S. Navy photo