Familieliv i Afrika — industrialiseringens ødeleggende virkninger

Av en av «Våkn opp!»s medarbeidere i Sør-Afrika

SMÅ klynger med hytter omkranser et tun. Høner og griser spankulerer fritt omkring i maisåkeren som tilhører landsbyen. Alt er fredelig.

I slike omgivelser har afrikanske familier funnet seg til rette i generasjoner. Den landsens tilværelsen førte til at familiene ble godt sammensveist. Barna forlot ikke hjemstedet etter hvert som de vokste opp, men satte ganske enkelt opp sine egne hytter i kraalen eller landsbyen. Der var de fortsatt underlagt sin fars eller sin bestefars ubestridte patriarkalske myndighet. Men slike ukompliserte forhold er blitt forstyrret av de drastiske forandringene som har funnet sted i kjølvannet av den moderne industriutbyggingen.

Industrialiseringen har naturligvis skaffet afrikanske familier visse materielle goder. Landlivet kunne mange ganger være bekymringsfullt når distriktene ble rammet av tørke, eller når avsetningsmulighetene for jordbruksprodukter var usikre. Familiene var ofte nødt til å klare seg på eksistensminimum. Industriutbyggingen har gjort det mulig for mange afrikanske familier å skaffe seg bedre hus og bedre innbo. Den har også ført med seg bedre muligheter for skolegang og sysselsetting. Men for å få del i disse godene har mange måttet forlate sine fredelige landsbyer og søke til byene. Der har de ikke bare skaffet seg klingende mynt, men også alvorlige problemer.

Overbefolkede byer

Det mest umiddelbare problemet har vært det store underskuddet på boliger. Den sørafrikanske avisen The Star har i denne forbindelse sagt: «Slumkvarterene i industribyene i Storbritannia i Victoriatiden og den uregulerte oppsettingen av boligskur i våre dagers Sør-Afrika har en felles årsak — stor tilstrømning av arbeidssøkende mennesker til storbyer som ikke har hatt hus nok til å ta imot dem.»

De afrikanske byene ble snart overfylt, og slumkvarterene vokste fram. Byer som tidligere var fredelige, ble arnesteder for kriminalitet og vold. Det var ganske enkelt umulig å bygge hus fort nok til å kunne ta imot den stadige strømmen av mennesker. Boligområder som ble opprettet med tanke på mannlige arbeidstagere i gruver eller annen industri, var ikke store nok til at mennene kunne ha med seg kone og barn. Myndighetene så seg derfor nødt til å iverksette restriksjoner for å kontrollere tilstrømningen. Men disse lovene skapte misnøye, og mange trosset dem — selv om det betydde at de måtte leve i stadig frykt for å bli arrestert. De nye byboerne fikk snart merke hvilke dårlige virkninger bylivet hadde på familiene deres. Mennene var ofte nødt til å arbeide overtid. Kvinnene søkte seg også ut i yrkeslivet, med den følge at barna ble overlatt til seg selv. Resultatet av at barn uten tilsyn streifet omkring gatelangs i timevis hver dag, ble en bølge av ungdomsproblemer.

Ødeleggende virkninger på familielivet

Det var naturligvis ikke alle som fulgte med strømmen til byene. Omkring to tredjeparter av den svarte befolkningen i Sør-Afrika bor fremdeles i landdistriktene. Men også disse har fått føle ulempene ved industrialiseringen. Mange menn har reist vekk fra familien sin og tatt seg arbeid andre steder og bundet seg til å være borte et år om gangen. Dette har hatt ødeleggende virkninger. Det har ikke bare ført til at barna har måttet savne en far i huset, men det har også utsatt dem selv og deres kone for fristelser til å inngå umoralske forbindelser. I mange av de veldige boligområdene som huser tusenvis av arbeidere, florerer umoralen — også homoseksuelle handlinger.

Dessuten fristes mange menn til å arbeide overtid for å øke sine inntekter. Men får familiene deres glede av disse inntektene? Ikke alltid. Mange bryr seg dessverre lite om familien sin og sløser bort pengene på seg selv. De virker ikke lenger som overhode i familien, men bare som en fjern forsørger.

En ytterligere oppløsning av familien finner sted når foreldrene sender barna sine til arbeid eller skoler i byene fordi de innser at mulighetene hva dette angår, er små i landdistriktene.

Noe av det verste som har skjedd innen familielivet, er kanskje likevel at de gamle er blitt forsømt. Tradisjonelt har de gamle alltid kunnet stole på at familien ville ta seg av dem, og de gamle har på sin side betydd mye for familiens åndelige og moralske tilstand. Det å sende de eldre på institusjon, som er så alminnelig i den vestlige verden, var helt utenkelig i Afrika. Men den urbane livsstilen har undergravd den tradisjonelle respekten for de eldre. Det hender altfor ofte at de blir overlatt til seg selv når de unge drar inn til byene. Avisen The Star beretter: «Ved et møte som nylig ble holdt i Lagos [i Nigeria], uttalte representanter for helsemyndighetene at noen av de problemer som plaget de eldre, bunnet i at de ikke følte at det var noe behov for dem, og at de hadde en følelse av at de var satt utenfor samfunnet.»

Hvordan kristne familier mestrer situasjonen

Det sier seg selv at industrialiseringen også utgjør en alvorlig utfordring for kristne mennesker. Hvordan har de klart å unngå å bli revet med i den avsindige kampen om materielle goder? Mange av dem har latt sin tankegang prege av Jesu ord i Matteus 6: 33: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre [materielle goder] i tillegg.»

Det har ikke vært lett å følge dette prinsippet. Men også utenforstående har lagt merke til den praktiske nytten av å gjøre det. Norman Long uttaler følgende i boken Christianity in Tropical Africa: «Men Jehovas vitner betrakter ikke sin verdslige livsstil isolert fra sine religiøse handlinger . . . Å være medlem . . . betyr åndelig fremgang og løfter om et nytt liv, men det innebærer også en viss praktisk orientering mot livet i denne verden.» — Uthevet av oss.

Som et eksempel på dette kan vi fortelle om et Jehovas vitne i Lesotho som av økonomiske grunner var nødt til å ta seg arbeid i en gruve i et naboland. Senere giftet han seg med en pike i Lesotho, og han lot henne være igjen da han reiste tilbake til gruvene. Men han og hans kone forstod snart at en slik ordning ikke harmonerte med kristne normer.

Han kjøpte da to brukte symaskiner og sendte dem til sin kone. En av hans arbeidskamerater lærte ham å sy. Da han hadde oppfylt sin arbeidskontrakt med gruveselskapet, reiste han hjem for å samarbeide med sin kone, som allerede hadde begynt å produsere en type skjørt som var etterspurt. Det gikk godt med deres lille bedrift, og etter hvert kunne de også skaffe arbeid til ytterligere fem kristne menn og kvinner. Derved ble det mulig for mennene å holde seg hos familien og hjelpe den lille gruppen Jehovas vitner på stedet. Den ble til to fremgangsrike menigheter.

Hva så med kristne familier som bor i byene? Hvordan klarer de å bevare enheten i familien? Noen har erfart at det er lettere å få deltidsarbeid eller virke som selvstendig næringsdrivende i bymessige områder. Jehovas vitner som benytter seg av disse mulighetene, klarer på denne måten å disponere tiden sin bedre og ta seg av familien slik som de bør. Men noen familieoverhoder er jo nødt til å ha heltidsarbeid. De finner det ofte mulig å ta seg av familiens åndelige behov på rette måte ved å unngå overtidsarbeid og ikke forlange at også deres kone går ut i yrkeslivet.

Hvordan er framtidsutsiktene?

’Ytterligere millioner kommer til å strømme til byene’ ifølge byplanleggere. De har også sagt at utviklingslandene står overfor et problem i forbindelse med «en enda større folkevandring, lav levestandard, arbeidsløshet og bolignød». Det ser med andre ord ikke lyst ut for familielivet i Afrika.

Det å følge Bibelens prinsipper kan hjelpe folk til å mestre de problemer som industrialiseringen fører med seg, men en permanent løsning på problemene kommer først når Guds himmelske rike overtar styret over jorden. — Matteus 6: 10.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Industrialiseringen fortrenger landbruket i Afrika