Fra ivrig nazist til kristen tilsynsmann
«GIV AKT! Se til høyre! Hitlerjugend, Böblingen distrikt, melder seg til tjeneste.» Jeg var svært stolt når jeg presenterte «guttene mine» for mine overordnede under trening og parader og ved andre anledninger. Deres lydighet og presisjon fascinerte meg. Jeg var blitt grepet av begeistringen over en ny tidsalder. I begynnelsen av 1930-årene var det liten tvil om at vi trengte en ny æra.
Tyskland hadde lidd forferdelig på grunn av ettervirkningene av den første verdenskrig og på grunn av flere års ustabilitet og politisk splid. Arbeidsløsheten økte drastisk. På den tiden arbeidet jeg for en skredder i Stuttgart som betalte meg fire mark i uken. Det var akkurat nok til frokost og en tallerken tynn suppe til lunsj. Jeg var ikke den eneste som var i en slik situasjon. Det var ikke så rart at Tyskland sydet av uro. Framtiden så virkelig mørk ut.
Men så kom «han»! Endelig var det en mann som visste hva han gjorde! Det var naturligvis ikke alle som var enige med ham, men ingen kunne nekte for at han var en leder som hadde myndighet, og som oppnådde resultater. Økonomien var blitt bedre, og arbeidsløsheten hadde sunket. Ingen sultet. Forholdene bedret seg. Dette var suksess, og det gjorde at en fikk tiltro til det han sa.
Jeg gir ivrig min støtte
Jeg er født og oppvokst i Holzgerlingen, en liten landsby like utenfor Stuttgart i Vest-Tyskland. Jeg var med i vår lokale sportsklubb, og da de fleste av dens medlemmer begynte å støtte Hitler, gjorde jeg det også. Når alt kom til alt, imponerte han meg jo, og det var fristende å benytte anledningen til å få være med på å bedre forholdene.
Da Hitler tok makten i 1933 — da jeg var 24 år — var jeg allerede medlem av det nazistiske parti. Vennene mine så hvor ivrig jeg var, og snart sa de: «Willi, du passer bra til den og den jobben.» Innen forholdsvis kort tid hadde jeg derfor fått seks forskjellige ansvarsfulle stillinger innen partiet. Jeg så det som en ære.
Jeg ble for eksempel leder for en avdeling brunskjorter — det var det vi kalte dem som tilhørte partiets stormtropper. Det førte til at jeg senere fikk ansvaret for over 2000 ungdommer som var med i Hitlerjugend. Så flott det var å tjene helhjertet i dette partiet, et parti som gikk hurtig framover og fulgte et program som alle skulle få nyte godt av! Min iver grenset til fanatisme. Stakkars den som våget å motsi mine synspunkter!
Så du kan jo prøve å forestille deg hvor begeistret jeg ble da jeg fikk vite at jeg skulle overvære en mottagelse i Stuttgart hvor der Führer selv skulle være til stede. For et syn! Cirka 70 000 som tilhørte de nazistiske stormtroppene og Hitlerjugend — rad på rad av menn i brune uniformer som beveget seg som én maskin. Og så kom høydepunktet, da jeg foran denne enorme folkemengden hadde den ære å håndhilse på selveste Føreren!
Kjepper i hjulene
Martha og jeg giftet oss i 1932. Så glad jeg var over å ha en partner som hadde de samme idealer som jeg! Alt gikk bra, helt til hun begynte å bli uenig i det jeg gjorde. En eller annen hadde stukket kjepper i hjulene, og det var ikke vanskelig å finne ut hvem det var. Det var Mina, min svigerinne. Hun var blitt et av Jehovas vitner og hadde ikke unnlatt å fortelle søsteren sin om alle de sannhetene hun hadde funnet. Dette passet så visst ikke meg, som jo var nazist.
Forholdet mellom Martha og meg begynte å bli nokså spent. Jeg husker for eksempel hva som skjedde da jeg kom hjem fra dette møtet i Stuttgart, full av begeistring over å ha håndhilst på Hitler. Martha bare smilte og sa: «Det betyr vel at du ikke skal vaske hendene mer?» Det fikk meg til å eksplodere. Hvordan kunne hun spøke med en slik ære, et slikt privilegium? Forstod hun ingenting!
Jeg skrek ofte til henne, men hun var alltid like rolig, noe som gjorde meg enda mer rasende. Hvor fikk hun den indre styrke fra, slik at hun kunne reagere på denne måten, selv om jeg var sint og kom med skjellsord? En gang jaget jeg henne bokstavelig talt ut av huset. Det gjorde naturligvis ikke saken bedre, og jeg fikk ikke sove hele natten. Dagen etter fikk jeg henne til å komme hjem igjen, selv om min stolthet var blitt såret. Hun fortsatte å oppføre seg som før — upåklagelig.
Kunne det være at det var jeg og ikke hun som tok feil? Bare tanken var avskyelig. Det ville jo bety slutten på mine personlige idealer, slutten på min verden.
Tre timer som forandret mitt liv
En dag jeg kom hjem fra trening med ungdommene, hadde jeg feber. Jeg gikk og la meg og så at min kones bibel lå på nattbordet. Det var uvanlig, for hun visste at jeg kunne finne på å brenne den i min fanatiske iver. Av en eller annen grunn tok jeg opp bibelen og begynte å lese i den, selv om jeg egentlig syntes det var under min verdighet å gjøre det. I Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18, kom jeg over noe som stod der om en stor skjøge som het Babylon den store. Jeg var kjent med uttrykket, for jeg hadde hørt Martha bruke det før, men jeg hadde vært for stolt til å be henne forklare det. Nå visste jeg i hvert fall hvor det kom fra. Men jeg visste fremdeles ikke hva det betydde.
Fast bestemt på å finne ut av det ropte jeg på henne mens hun var i et annet rom. Hun ble tydelig skremt da hun så meg med Bibelen i hånden, for hun var redd jeg skulle gjøre noe med den. Jeg var fremdeles for stolt til å høre på min egen kone, så jeg spurte forlangende: «Kan du få tak i Mina, så hun kan forklare meg hvem denne Babylon er?»
Søsteren hennes kan godt ha trodd at dette var en felle som kunne føre til at hun havnet i konsentrasjonsleir. Men hvis hun var redd, klarte hun å riste frykten av seg, for hun kom. Og vi pratet. I tre timer pratet vi, og det var tre timer som bokstavelig talt forandret mitt liv.
Jeg var blitt oppdratt som protestant og hadde gått i kirken en gang iblant. Men jeg var ikke egentlig religiøs. Nå begynte jeg imidlertid å legge merke til at det Bibelen sa om Babylon den store, virkelig passet på kirkene. Gradvis gikk det opp for meg hvordan folk og nasjoner hadde falt som offer for «hennes utukts vin», og hvordan «kongene på jorden [hadde] drevet hor med henne». (Åpenbaringen 18: 3) Og dette gjaldt også Nazi-Tyskland!
Jo mer Mina forklarte, jo bedre kunne jeg forstå Bibelens ord og hvordan de får sin anvendelse i vår tid. Hvordan kunne alt dette ha blitt profetert for så mange hundre år siden? Dette slo ned i meg som et lyn. Jeg visste nå hvordan apostelen Paulus må ha følt det — dette var jo sannheten! (Apostlenes gjerninger 9: 1—19) Jeg behøvde ikke lang tid på å treffe en avgjørelse.
Dagen etter, mens jeg fremdeles hadde høy feber, stod jeg opp og gikk for å melde meg ut av både partiet og kirken. Det betydde naturligvis at jeg sa fra meg alle de seks ansvarsfulle stillingene jeg hadde i partiet. Det var et dristig skritt å ta, for nazistene hadde fullstendig kontroll, og alt som ikke passet inn i deres ideologi, ble ubarmhjertig tilintetgjort. Jeg hadde all grunn til å vite dette, for hadde jeg ikke selv helt til nå ivrig støttet denne politikken? Hvordan kom det nå til å gå med forretningen min? Hvordan kom det til å gå med meg?
Prøver på min ulastelighet
Bare tre uker etter at jeg hadde gjort meg selv til landsbyens store samtaleemne, kunne Martha og jeg glede oss over at vårt første barn ble født. Men vår glede var kortvarig; det støtte til komplikasjoner, og barnet døde to uker senere. Martha svevde mellom liv og død i flere uker etter det. Var dette en straff fra Gud? Andre trodde kanskje det, men det gjorde ikke vi. Dette brakte oss nærere Jehova, kjærlighetens Gud, som lot Martha bli frisk igjen, og som styrket vår tro på oppstandelsen og gav oss et sterkt håp om å få se lille Esther igjen.
I mellomtiden hadde innbyggerne i landsbyen, til og med mine mest trofaste gamle kunder, begynt å boikotte min skredderforretning. Men de visste at de alltid hadde fått god service hos meg; jeg hadde vært ærlig og hadde gjort godt arbeid. Så etter noen få uker begynte kundene å komme tilbake, skjønt noen kom bare sent om kvelden for ikke å bli sett av andre. Det tok ikke lang tid før forretningen til og med gikk bedre enn før.
Med jevne mellomrom fikk vi bibelsk litteratur, som vi straks leste og raskt leverte videre til andre. Men siden denne litteraturen var forbudt, fikk vi også ofte besøk av Gestapo, som var oppsatt på å finne den i huset. To gestapister kom uventet en ettermiddag i totiden. Og selvfølgelig måtte de komme akkurat da! Dagen før hadde vi fått en brosjyre som jeg skulle levere videre om kvelden. De begynte å lete, men plutselig snudde de seg og gikk igjen. De hadde ikke sett hva som lå oppå radioen, nesten rett for øynene på dem — brosjyren!
Vi stod alltid i fare for å bli arrestert. «Willi, vet du hva du gjør? Du må være gal,» sa den øverste lokale nazistiske embetsmannen til meg da jeg meldte meg ut av partiet. Men broren hans var gift med en av min kones søstre, og familiebåndene holdt ham tydeligvis fra å anmelde meg. Det så ut til at andre i byen som kjente meg godt, og som var klar over min oppriktighet og respekterte meg, var blitt enige om å holde tett.
Jeg kommer aldri til å glemme de såkalte frie valg i 1935. Fordi vi ville være tro mot Jehovas rike, forholdt vi oss nøytrale og ville ikke blande oss opp i politikk. En kveld ved åttetiden kom det en gruppe på cirka 80 nazistiske brunskjorter marsjerende opp foran huset vårt. De ropte så alle kunne høre det: «De som bor her, er forrædere mot den tyske nasjon. Tyskland har ingen plass for slike som dere. Dere skulle henges. Gå til Djevelen, som Judas gjorde!»
Som tidligere nazist likte jeg ikke å bli kalt forræder. Men jeg husket hva Jesus hadde sagt: «Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.» (Johannes 15: 18) Så dette hatet viste bare at vi hadde rett. Mange av disse nazistene ofret senere sitt liv for en tapt sak. Men to som fremdeles var i live etter krigen, kom personlig for å be om unnskyldning for den måten de hadde opptrådt på.
Økt virksomhet
Så snart den hindring som det nazistiske regimet utgjorde, var fjernet, begynte Jehovas vitner i hele Tyskland å reorganisere sin virksomhet. Jeg har opplevd at vår lille gruppe i Holzgerlingen har vokst fra bare seks personer til godt over hundre. Og for en glede det har vært å se at 28 personer fra vår nærmeste familie har begynt i forkynnelsesarbeidet!
I nesten 40 år nå har jeg ivaretatt forskjellige plikter i menigheten som tilsynsmann — naturligvis ikke i den befalende og strenge tone jeg brukte da jeg var nazileder, men i den tjenende kjærlighetens og ydmykhetens ånd som kristne underhyrder må legge for dagen. — Matteus 23: 10, 11; 1. Peter 5: 2, 3.
Oktober 1934, da jeg brøt med nazismen og Babylon den store, ligger over et halvt århundre bak meg. Flere år senere fikk jeg vite at akkurat da, i den selvsamme måneden det året, sendte Jehovas vitners menigheter rundt om i verden telegrammer til Hitler hvor det stod: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.» Jeg opplevde at disse ordene ble oppfylt.
Så glad jeg er for at jeg gjennomskuet den forræderske nazipropagandaen og de nazistiske slagordene i tide! Jeg sparte dermed meg selv for den skam å få del i nazismens synder og senere den smerte å få del i dens plager, som mange av mine tidligere partifeller fikk del i. — Fortalt av Willi Wanner.
[Uthevet tekst på side 14]
Jeg skrek ofte til min kone, men hun var alltid like rolig
[Bilde på side 13]
Venner fra sportsklubben som allerede da, i 1928, var nazister. Han som står bakerst til venstre, og jeg (midt i forreste rekke) ble Jehovas vitner
[Bilde på side 16]
Willi Wanner, hans kone, Martha, og hennes søster Wilhelmine