«Nå skal du dø!»
En voldtektsforbryter trenger seg inn i et kristent hjem
GROVE hender tok kvelertak på meg. Jeg kjempet for å få luft så jeg kunne skrike.
«Hold opp! Slutt å skrike, så skal jeg ikke gjøre deg noe,» sa han og strammet til grepet om halsen min.
Men jeg trodde ikke på ham, og jeg gjorde ikke som han sa. Jeg fortsatte å prøve å skrike. Jeg klorte ham i ansiktet, slo brillene av ham og rev protesen ut av munnen hans. Mens han kjempet for å få overtaket, kjørte jeg neglene langt inn i øyehulene på ham. Og jeg skrek. Da fingrene hans kom i nærheten av munnen min, bet jeg til alt jeg kunne.
Tro det eller ikke: Jeg var ikke redd — frykten kom senere. Nå var jeg sint! Dette udyret skulle ikke få tvinge seg inn i huset vårt og voldta meg, verken her eller noe annet sted!
Men han gav seg ikke. Han fikk tak i et belte og bandt hendene mine på ryggen — den første av flere ganger, for jeg klarte hele tiden å komme meg løs. Med den ene armen rundt halsen på meg famlet han etter tennene og brillene på gulvet. Plutselig kom jeg meg løs og begynte helt uforklarlig å kaste ting omkring i rommet og skrike usammenhengende, som om jeg hadde mistet forstanden.
Overfallsmannen ble brakt ut av fatning et øyeblikk og spurte: «Hva er det som er i veien med deg?» I den lille pausen som oppstod, løp jeg mot døren, men han fikk tak i meg og tvang meg inn på soveværelset og kastet meg på sengen. Etter at han igjen hadde bundet hendene mine, klarte han å kle delvis av meg. Jeg sparket og vred meg for å få ham unna. Jeg hatet det skitne språket hans og det han hadde tenkt å tvinge meg til!
Enda en gang fikk jeg hendene løs, skubbet til ham og løp mot ytterdøren. Jeg fikk tak i håndtaket, men idet jeg skulle åpne, grep han meg bakfra og slengte meg i gulvet. Jeg fikk tak i en kjøkkenkniv og gikk til angrep på bena hans. «Nå er det nok!» brølte han. «Nå skal du dø!» Han begynte å dunke hodet mitt i gulvet, og jeg besvimte.
Jeg innser nå at jeg burde ha vært mer forsiktig. Jeg hadde alltid unngått vanskeligheter og tvilsomme personer når jeg var hjemmefra. Jeg reiste aldri noe sted uten i følge med mannen min. Jeg prøvde alltid å unngå steder hvor en kan regne med at slike forbrytere ferdes, og jeg var alltid sømmelig kledd. Jeg hadde simpelthen aldri tenkt meg at en voldtektsforbryter skulle overfalle meg i mitt eget hjem.
Denne mannen arbeidet på en byggeplass ved siden av huset vårt. Entreprenøren hadde spent en elektrisk ledning fra huset vårt for å få elektrisitet til maskinene på arbeidsplassen. Av og til ble det overbelastning, så strømmen gikk, og da kom en arbeider bort for å sette strømmen på igjen i kjelleren. Det var en praktisk ordning, men den var ikke forstandig.
Han hadde tydeligvis planlagt å overrumple meg i et ubevoktet øyeblikk. Han må ha regnet med at jeg skulle bli stiv av skrekk og nærmest samarbeide i en sjokktilstand. Jeg fikk riktignok sjokk, men jeg krøp ikke sammen av frykt. Jeg funderte ikke på hva jeg skulle gjøre, heller. Jeg bare reagerte. Jeg eksploderte i vilt raseri og skrek, klorte, sparket og bet. Det var det beste jeg kunne ha gjort, for mitt intense motangrep overrasket ham. Vissheten om at han ikke hadde den hele og fulle kontroll, verken over seg selv eller meg, gav meg et viktig psykologisk overtak helt fra begynnelsen av. Det gjorde meg enda mer oppsatt på å slåss og styrket meg i håpet om at jeg kunne vinne.
Jeg kom til bevissthet i forsetet på en bil midt i trafikken. Beltet var nå bundet rundt halsen på meg som et hundehalsbånd, og han holdt det stramt mens han kjørte. Etter hvert som hodet mitt begynte å klarne, gikk det opp for meg hvor jeg var, og hvordan jeg hadde kommet dit. Jeg kjente at raseriet kom tilbake.
Jeg skubbet til rattet med albuen i et desperat forsøk på å tvinge bilen ut av veien. Jeg var overbevist om at denne sinnsforvirrede mannen nå var mer oppsatt på å bli kvitt meg enn på å voldta meg. Han ville sikkert drepe meg, så jeg ikke senere skulle kunne identifisere ham. Jeg var nå helt utmattet etter en times kamp, men min innbitte motstand hadde tatt hardt på ham også. Trett og forvirret kjørte han til slutt inn til siden og skjøv meg ut av bilen. En annen bilfører stanset og kjørte meg til sykehuset.
Men jeg hadde vunnet! Jeg var ikke blitt voldtatt! Jeg var den seirende, ikke den beseirede! Jeg hadde ren samvittighet, og min selvrespekt og selvfølelse var intakt. Og jeg hadde bevart min ulastelighet overfor den allmektige Gud, Jehova.
Dette betyr ikke at jeg følte meg særlig høy i hatten de dagene jeg lå på sykehuset. Det verket i hele kroppen etter skamslåingen, og jeg så forferdelig ut. Frykten, som jeg ikke merket noe til under selve overfallet, kom nå inn over meg som store bølger. Meningsløse tanker om hva som kunne ha skjedd, trengte seg på. Jeg ble forhørt av politiets etterforskere og fikk til min forferdelse vite at dette umennesket var blitt løslatt på prøve for seks uker siden etter å ha sont en dom for voldtekt!
Den dagen jeg ble utskrevet fra sykehuset, måtte jeg gjennomgå det marerittet det var å gå til politistasjonen og peke ut mannen ved en konfrontasjon. Ja, jeg anmeldte saken. Jeg følte at det var min plikt overfor andre kvinner som han kunne angripe, å sørge for at han ble straffet, og jeg skyldte også meg selv å gjøre det. Det var ingen sak å peke ham ut. Han stod der med ansiktsforbindinger og hånden i gips.
På sykehuset og hjemme i de følgende ukene ble jeg oppmuntret av alle kortene, brevene og besøkene fra mine medtroende i Jehovas vitners menigheter der vi bor. Noen sa at de var stolte av meg. Noen visste ikke hva de skulle si, men viste sin omsorg for meg ved å besøke meg. Noen kalte meg en heltinne, men det er ikke falsk beskjedenhet å si at det er jeg så langt fra. Da jeg ikke kunne unngå faren, anvendte jeg ganske enkelt det jeg hadde lært ved å studere Bibelen, og det virket.
Som det helt ordinære menneske jeg er, trengte jeg å bli beroliget om og om igjen i den tiden som fulgte. Jeg hadde noen svarte dager. En tid ville jeg ikke gå ut. Noen dager klarte jeg å vise en nokså modig fasade, men mannen min kan bekrefte at jeg noen ganger skalv så jeg ristet, og jeg klarte ikke å få dette marerittet ut av tankene og legge det bak meg. Jeg tror at det som hjalp meg aller mest til å komme til hektene igjen, var vissheten om at jeg etter beste evne hadde gjort det rette, med Jehova Guds hjelp. I mine lysere stunder syntes jeg til og med at jeg hadde noe å glede meg over. Gang på gang fant jeg trøst i disse versene i Bibelen:
«Når en mann treffer en ung pike i byen, en som er jomfru og forlovet med en annen mann, og han har samleie med henne, skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, piken fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. Men er det ute i marken en mann treffer en forlovet pike og voldtar henne, da skal bare mannen som hadde samleie med henne, dø. Piken skal du ikke gjøre noe; hun har ikke gjort noen synd som det er dødsstraff for. For dette er en lignende sak som når en mann overfaller sin neste og slår ham i hjel. Mannen traff jo den forlovede piken ute i åpen mark. Hun ropte, men det var ingen som kom henne til hjelp.» — 5. Mosebok 22: 23—27.
Jeg var så takknemlig for at jeg husket disse enkle ordene. De hadde lært meg hva som var min moralske plikt. På grunn av dem var jeg ikke forvirret og usikker. Jeg visste nøyaktig hva jeg hadde å gjøre. Jeg skrek, og jeg kjempet dessuten imot. Jeg hadde stolt på Bibelens veiledning og erfart at den er den beste. Min mann og jeg bad ofte; jeg fikk kreftene og likevekten tilbake.
Jeg skulle ønske at ingen flere kvinner måtte bli utsatt for et voldtektsforsøk — langt mindre voldtekt. Men her i USA finner det sted en voldtekt hvert sjuende minutt, ifølge en rapport fra FBI. (Uniform Crime Reports — Crime in the United States, 1983-utgaven, side 5) Det som hjalp i mitt tilfelle, var at jeg stolte på Jehova, husket hans ord og skrek. Dessuten satte jeg meg til motverge.
Med tiden kom saken opp for retten. Den 7. februar ble den voldtektsforbryteren som hadde overfalt meg, funnet skyldig i følgende forbrytelser: drapsforsøk, innbrudd, voldtektsforsøk og kidnapping.
Vi må aldri la tilliten til Gud vike for menneskefrykt. La oss være like standhaftige som David og si med ham: «Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?» — Salme 56: 12. — Innsendt.
[Ramme på side 23]
Hvorfor du bør sette deg til motverge fra første stund:
1. Overfallsmannen kan bli skremt og la deg være
2. Du kan sette ham ut av spillet og få mulighet til å flykte
3. Overfallsmannen kan miste lysten eller bli utmattet og gjøre retrett
4. Andre kan høre deg og komme deg til unnsetning
5. Du vil ha en ren samvittighet. (Selv om du skulle bli voldtatt, vil du ikke ha ofret selvrespekten og din rene stilling innfor Gud)
6. De skadene du påfører overfallsmannen, vil gjøre det lettere å identifisere ham senere (det kan for eksempel sitte biter av huden hans under neglene dine)