Fra våre lesere

Hjelp mot depresjon

Mannen min var alvorlig deprimert, noe som resulterte i familieproblemer. For å få hjelp gikk vi begge til spesiell terapi hos en psykolog. Under behandlingen, som strakte seg over seks måneder, sammenlignet vi de rådene vi fikk, med dem som stod i «Våkn opp!» for 22. januar og 8. mars 1982. Vi fant ut at mange av de rådene vi betalte for, allerede stod i disse bladene helt gratis, men det forvisset oss om at de rådene vi fikk av psykologen, var fornuftige. Så leste jeg nummeret for 8. januar 1986 om «Fred i familien». Jeg sa til meg selv: ’Rådene i disse bladene er verd 2000 dollar.’ Det burde være et krav at alle ektepar og alle som tenker på å gifte seg, skulle lese dette bladet.

C. S., Missouri, USA

Funksjonshemmede barn

Artikkelen «Tretti års kjærlighet og hengivenhet» [8. februar 1986] var veldig fin og oppmuntrende for foreldre med barn som lider av Downs syndrom, men det var en setning jeg ikke likte: «Andre tror ofte at en må ha lite igjen for å dra omsorg for et funksjonshemmet barn. De tar fullstendig feil.» Jeg har en alvorlig funksjonshemmet datter, og jeg kan ærlig si at dere tar feil når dere skjærer alle funksjonshemmede barn over én kam. Barnet mitt kan ikke gå, snakke, se eller spise selv, og hun må gå med bleie. Vi må pusse tennene hennes, og hun må bades hver dag. Å gi henne mat er en heldagsjobb. Det tar mye tid å gå til terapeuter, ernæringsfysiologer, barneleger og andre, og det er en konstant kamp for å få den nødvendige hjelp og de ytelser hun har krav på. Foreldre som har funksjonshemmede barn, elsker barna sine høyt, men det jeg forsøker å si, er at hvis en ikke kan sette seg inn i situasjonen, bør en ikke forsøke å gi trøst eller å unnskylde situasjonen ved å si: «Det gir dem tross alt mange gleder.»

J. B., Canada

Opp gjennom årene har vi utgitt mange personlige beretninger om foreldre som har dratt omsorg for et funksjonshemmet barn. Vi synes de har inneholdt mange verdifulle opplysninger som kunne være til gagn for andre i en lignende situasjon, og at slike artikler kunne være til oppmuntring for andre. Vi ønsker absolutt ikke å gjøre bekymringene større for familier som allerede har et meget vanskelig problem. Anna Field erkjenner i sin beretning at det ikke finnes to tilfelle som er like, og at forholdene i de enkelte hjem varierer. Selv om de i sitt tilfelle også har hatt tider med prøvelser og sorger, føler hun oppriktig at deres funksjonshemmede datter har gitt dem langt flere gleder enn sorger. Vi er glad for at det er tilfellet. Samtidig er vi klar over at det kan finnes mye vanskeligere tilfelle, hvor et barn ikke er i stand til å reagere på noen som helst måte som kan være til glede for foreldrene. Foreldre med et slikt barn fortjener i aller høyeste grad all den sympati og forståelse de kan få, og nære venner bør tilby sin hjelp. Vi føler virkelig med alle foreldre som er oppe i en slik vanskelig situasjon. — Utgiverne.