Samboende eller gift?

«Det er bare byråkrati! Et papir betyr ingenting! Det er kjærligheten som teller. Forholdet er mer romantisk når man bare bor sammen. En må være mer forsiktig og mer omtenksom overfor hverandre når en ikke er juridisk bundet til hverandre.» Slik resonnerte Jan og Anna da de begynte å bo sammen.

NOEN par mener tydeligvis at når de bor sammen uten juridiske bånd, vil de være redd for å miste hverandre. De vil derfor gå sterkere inn for å ta vare på hverandre og på forholdet. Rent overfladisk kan dette høres fornuftig ut. Men viser det seg at slike forhold er mer stabile enn legaliserte ekteskap?

Er det noen ulemper ved bare å bo sammen?

I boken Unmarried Cohabitation (Samliv uten ekteskap) presenterer forskeren Jan Trost materiale som han har samlet etter å ha studert emnet, og viser at det er «omtrent dobbelt så mange forhold som blir oppløst blant ugifte samboere som blant gifte par».

Jan og Anna bodde sammen i tre år før de giftet seg. Hvor stabilt var det første forholdet? «Vi oppdaget at et tilfeldig forhold bare åpnet døren for andre løse forhold. Som samboer er du lettere tilgjengelig for andre.»

Lars og Anette bodde også sammen i tre år før de giftet seg. Lars sier: «Når det oppstod problemer, hadde vi lettere for å gå fra hverandre enn å sette oss ned sammen for å løse problemene, noe vi prøver å gjøre nå som vi er gift.» Anette tilføyer: «Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble rasende på Lars og sa at jeg skulle ta med meg sakene mine og flytte. Det sier jeg aldri nå.»

«Sakene mine,» sa Anette. Det viser hvordan ugifte par ofte betrakter sine eiendeler — det er «mine» ting og «dine» ting. Noen er nøye med å ta vare på kvitteringer og graverer inn eller skriver navnet sitt på det de kjøper — for sikkerhets skyld. Synes du dette høres ut som et godt grunnlag for et stabilt og varig forhold?

Og hva skjer hvis paret en dag bestemmer seg for å skille lag? Fordelingen av tingene i hjemmet kan bli et stort problem og føre til krangel og mye urettferdighet. Hvis det for eksempel er kvinnen som har tatt seg av barna og husholdningen, kan hun risikere å bli sittende igjen uten noe som helst, fordi det er mannen som har tjent pengene og kjøpt det meste av det de har. Det kan være lite hun kan gjøre juridisk sett, ettersom de ikke er gift. Hvordan går det så med henne når de skiller lag?

Noen par sier at de bare skal bo sammen en tid for å se om de passer sammen. De mener at deres framtidige ekteskap vil bli mer stabilt på den måten. Er det tilfellet? Har skilsmissehyppigheten gått ned i land hvor dette er vanlig?

La oss ta Sverige som et eksempel. Eksperter der i landet har anslått at 99 prosent av en gruppe nygifte bodde sammen før de giftet seg. Hvis ugift samboenhet fører til mer stabile ekteskap, skulle en vente at skilsmissehyppigheten i Sverige hadde gått ned. Men statistikken viser at i de 25 årene mellom 1958 og 1983 gikk tallet på inngåtte ekteskap pr. år ned, fra 50 785 til 36 210, mens tallet på skilsmisser økte, fra 8657 til 20 618. Kan vi da si at de faktiske forhold viser at ugift samboenhet fører til mer stabile ekteskap?

Hvordan andre blir berørt

Så har vi den virkning et ugift samboerforhold kan ha på andre. Det er fremdeles mange som synes det er galt og til og med umoralsk å bo sammen uten å være gift. Foreldre og besteforeldre kan derfor bli ulykkelige og bekymret eller føle at de blir brakt i forlegenhet når deres barn og barnebarn bare bor sammen. Det kan ødelegge kontakten mellom generasjonene.

Anna minnes: «Jeg tror foreldrene mine skammet seg over meg da jeg begynte å bo sammen med Jan. Fram til da hadde jeg alltid hatt et godt forhold til dem. Men nå følte de at de ble brakt i forlegenhet hver gang noen i familien spurte etter meg. Og de følte seg ikke vel i Jans selskap. Det gikk ikke lang tid før de helt sluttet å besøke oss. Jeg tror de led mye.»

Og hva med de barna som blir født i et slikt forhold? Når foreldre innleder og bryter flere forhold, kan det føre til at flere barn av ulike foreldrepar blir ført sammen i et hjem. Barna kan føle seg forvirret og utrygge. En undersøkelse som ble foretatt av en TV-reporter blant 15-årige skolebarn, viste at en tredjedel av dem ikke bodde sammen med sine biologiske foreldre. I Stockholm var tallet så høyt som 43 prosent. Reporteren hadde følgende kommentar: «Vi har nå et helt annerledes samfunn. Mange av 1980-årenes barn har to hjem. . . . De er hos moren den ene helgen og hos faren den neste.»

I forbindelse med en undersøkelse som omfattet 5500 svenske tenåringer, fant lektor Claes Sundelin at én av ti gutter hadde alvorlige psykiske problemer. Han trakk den slutning at barna blir «berørt av det stigende antall separasjoner», og at de «knytter seg følelsesmessig til sine nærmeste voksne, og en oppløsning av forholdet blir en stor skuffelse». En 12 år gammel pike som opplevde at foreldrene ble separert, gav uttrykk for det mange barn i den situasjonen føler, da hun sa: «Når jeg blir stor, skal jeg ha det fint. Jeg skal gifte meg, og vi skal aldri skilles.»

I Sverige blir ordet «separasjon» brukt både om ugifte og gifte par. Ettersom samboerforholdene er mer ustabile enn ekteskapene, betyr det at det er større sannsynlighet for at barn av ugifte foreldre skal komme til å bo sammen med bare den ene av foreldrene. Uansett blir barna skadelidende når foreldrene går fra hverandre, og ofte sier de som den 12 år gamle piken at de vil ha et stabilt og varig forhold når de blir voksne — innenfor ekteskapets ramme.

At ugifte par bor sammen, kan også få andre vidtrekkende følger. Ettersom slike forhold ikke blir registrert, kan myndighetene ikke ta tilbørlig hensyn til dem og anvende lovene på dem. Noen par velger å la være å gifte seg for å unngå ulønnsom beskatning eller for ikke å miste visse pensjoner eller andre sosiale goder. Det fører til at skattebyrden blir urettferdig fordelt blant folk i sin alminnelighet. Lover om arv, testamenter, fordeling av eiendom og omsorgen for barna kan heller ikke anvendes helt og fullt. Som en dansk jurist sa: «Sett fra et strengt juridisk synspunkt, uten å ta hensyn til den moralske siden av saken, er de papirløse ekteskapene ikke ønskverdige. Det kreves mye mer papir, det vil si, mange flere juridiske dokumenter og prosedyrer for å løse problemer som gjelder eiendom og foreldremyndighet, enn for vanlig registrerte ekteskap.»

Ved siden av de moralske og samfunnsmessige komplikasjonene er det en enda viktigere side av saken som må tas i betraktning.

Det bibelske syn

Hva Bibelen sier om denne saken, spiller kanskje liten eller ingen rolle for mange av dem som lever sammen uten å være gift. Men for dem som ønsker å følge Guds bud, er Bibelens syn av største betydning.

Ifølge Bibelen er et legalisert ekteskap den eneste formen for samliv mellom mann og kvinne som menneskets Skaper godkjenner. Bibelen viser at Jehova Gud førte det første menneskepar sammen i ekteskap. Hvorfor? Én grunn var at de skulle holde hverandre med selskap. Som den historiske beretning i 1. Mosebok sier: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» (2: 18) En annen grunn var forplantningen. «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden!» sa Gud til dem. (1: 27, 28) At dette ikke skulle være noen prøveordning, fremgår av 1. Mosebok 2: 24, hvor det står: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.»

Selv om hver eneste mann og kvinne i vår tid er ufullkommen og mange ekteskap ender med skilsmisse, er det legaliserte ekteskap fremdeles den tryggeste og mest etablerte form for samliv mellom mann og kvinne i samfunnet. Ingen annen form for samliv gir den samme grad av beskyttelse og trygghet til alle parter, barna innbefattet.

Det var dette Jan og Anna kom til. Etter at de hadde bodd sammen i flere år, begynte Anna å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og gå på deres møter. Det gikk ikke lang tid før hun ønsket å følge Bibelens krav med hensyn til ekteskapet. En dag bad hun derfor Jan om å gifte seg med henne. Han hadde lagt merke til hvor glad og fornøyd hun var hver gang hun kom hjem fra et møte. Han forstod hvor mye dette betydde for henne, og derfor giftet de seg.

Den religionen er kanskje bra for meg også, tenkte Jan. Han bestemte seg for å undersøke saken. Snart trakk også han den slutning at Bibelens syn på ekteskapet er det beste. Jan og Anna er nå innviede vitner for Jehova. Hva synes de om å være gift sammenlignet med bare å bo sammen? De svarer: «Før vi giftet oss, bodde vi bare sammen. Men etter at vi giftet oss, begynte vi å bygge opp et mye mer intimt, kjærlig og ansvarsbevisst forhold, et forhold som omfatter en tredje part — vår Skaper, Jehova Gud. I over ti år har vi nå levd i et lykkelig ekteskap.»

Men andre kan ha enda en annen innstilling. De synes at ekteskapet er en bra ordning, men mener at ekteskapelig trofasthet ikke er nødvendig. De hevder at et utenomekteskapelig forhold til og med kan ha en positiv og styrkende virkning på ekteskapet. Er det virkelig tilfellet?

[Uthevet tekst på side 5]

«Når det oppstod problemer, hadde vi lettere for å gå fra hverandre enn å sette oss ned sammen for å løse problemene, noe vi prøver å gjøre nå som vi er gift»

[Uthevet tekst på side 6]

Det legaliserte ekteskap er fremdeles den tryggeste og best etablerte form for samliv mellom mann og kvinne i samfunnet

[Bilde på side 5]

Barn blir følelsesmessig berørt når foreldrene skiller lag