En dårlig flyger, men en dyktig klatrer — den enestående hoatsinen

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Surinam

’DE SER ut som fasaner,’ sa en forsker.

’Jeg synes de minner om høns,’ mente en kollega.

’Nei, de er nærest beslektet med gjøkene,’ hevdet andre. På bakgrunn av denne forvirringen skrev forfatteren av et oppslagsverk: «Plasseringen i det zoologiske system er omstridt.»

Hvem er «de»? De er verken fasaner, høns eller gjøker, men hoatsiner. Og så forskjellige er de fra andre fugler at noen ornitologer plasserer dem i en familie helt for seg selv.

Hvis du aldri har hørt om hoatsinen før, så kommer det nok av at den bare lever langs elvene i den tropiske delen av Sør-Amerika. (Hoatsinen klarer seg dårlig i fangenskap, ifølge en ornitolog jeg snakket med.) Men du drar kanskje kjensel på noen av de mange tilnavnene den har. De spenner fra det fargerike sigøynerfugl til det kompromitterende stinkfugl og fra det prangende guvernør van Batenburgs kalkun til det ydmykende gale Hannah. Andre betegnelser er hårtopphøne og det navnet som indianerne gav den, nemlig zezieras.

I de tidligste beskrivelsene av denne fuglen blir den kalt «den merkeligste av alle fugler som lever i de søramerikanske skoger». Dette var nok en liten overdrivelse, for det finnes omkring 650 forskjellige fuglearter bare i Surinam. Men selv om tiden har gått siden da og nye oppdagelser er blitt gjort, har menneskene ikke sluttet å undre seg over denne pussige skapningen. De siste 25 årene har ornitologene ofte senket kikkerten i ren og skjær forundring og utbrutt at hoatsinen er «forbløffende», «unik», «helt annerledes», «merkelig», «uvanlig» og «høyst merkverdig». Men hvorfor fortjener hoatsinen disse adjektivene?

Gale Hannah

For å finne ut av det rettet jeg en dag kikkerten min mot en liten øy med tett jungelvegetasjon i Courantyne-elven. Det er grenseelven mot Guyana, og dette er den eneste delen av Surinam hvor hoatsinen fremdeles finnes. Disse fuglene er mest aktive ved daggry og i skumringen, så den lille gruppen vår sørget for å være framme like etter soloppgang.

Da vi var 50 meter fra øya med kanoen vår — en uthult trestamme — skjønte vi at vi hadde funnet dem. De kraftige skrikene deres, som lyder noe i likhet med «tsja-tsja-laka», røpet dem. Nå kom omkring ti stykker av dem til syne, og vi holdt pusten og forsøkte å sitte helt stille. Men fuglene bare flakset i vei mellom grenene og skrek enda høyere.

«Det er derfor vi kaller hoatsinen gale Hannah,» sa David, vår indianske venn. «En vettug fugl hadde tidd stille, gjemt seg eller fløyet sin vei. Men disse fuglene bare bråker enda mer og blir værende der de er! En sånn fugl må jo være gal,» lo han.

Gale eller ikke gale, vi var i hvert fall glad for at de gav oss rikelig tid til å studere dem på nært hold. De er omkring 60 centimeter lange, altså omtrent på størrelse med en fasan, og det er de store vingene med de avrundede spissene og den lange, brede stjerten som står for mesteparten av kroppsstørrelsen. Fjærdrakten er full av høstfarger i nøttebrunt, rustrødt og glinsende olivengrønt og har striper i svart og gulhvitt. Men lenger oppe skifter fargene. Den lange, tynne halsen ender i et lite hode med karmonsinrøde øyne omkranset av naken, koboltblå hud.

Det hodet mangler i størrelse, kompenseres av den iøynefallende, gulbrune fjærtoppen. Hoatsinen fortjener virkelig tilnavnet hårtopphøne. Hver gang den rører litt på hodet eller det kommer et lite vindpust, bruser fjærtoppen som en vifte.

Hva spiser de?

Det viste seg at hoatsinene holdt på med å spise frokost da vi kom og forstyrret dem. De er vegetarianere og lever av blad, knopper, kjøttfulle frø og frukt. Vi fikk øye på en som satt høyt oppe i et korktre og delikaterte seg med bladene fra treet. Men yndlingsretten er mokomoko eller arum, en plante med store, pilspissformede blad. Fuglene kaster seg begjærlig over de seige bladene og gnasker i seg store biter for å fylle kroen.

Kroen, ja. Den er en pose som er 50 ganger så stor som fuglens mage. Der blir maten lagret, bløtt opp og forfordøyd. Kroen er så stor at det er lite plass igjen i brystkassen til sterke muskler. Hva fører det til? Jo, hoatsinen er en dårlig flyger.

Når man hører den høye, susende lyden av hoatsinen i flukt, forestiller man seg den riktignok som skjønnheten selv. Men virkeligheten er en annen. Visst gjør den så godt den kan — den flakser energisk med vingene og gir alt den har, men det er bare så vidt den flytter på seg. Når den tar av, ligner den i virkeligheten mer på et helikopter enn på et smekkert fly. Under en kort flukt på omkring 100 meter skriker den protesterende for hvert utmattende vingeslag og kan nesten ikke få kommet seg fort nok ned igjen. I motsetning til andre fugler, som gjerne lander pent og elegant, lander hoatsinen på en måte som mer minner om en styrt. Den styrer rett mot noen trær eller busker og griper ubehjelpelig etter en hvilken som helst gren i nærheten med de sprikende føttene. Det hele går egentlig bare på lykke og fromme. Av og til faller den et godt stykke ned før den endelig får klort seg fast med et skrik av lettelse.

Vaktskifte

En gang i regntiden, som er hekketid for hoatsinene, fikk jeg anledning til å se nærmere på et av reirene deres. Det lå gjemt bak et forheng av mokomoko-stilker omtrent tre meter over vannflaten. Det virket praktisk, men ikke spesielt kunstferdig; det var en enkel plattform bygd av blyanttykke kvister. Det var cirka 30 centimeter i diameter og var ikke fôret med noe. Det var også så løst sammenflettet at jeg kunne se de små eggene gjennom bunnen av reiret nedenfra. Eggene er gråhvite med brune og lyserøde flekker, og det er vanligvis mellom to og fem av dem i hvert reir. Det tar omkring 28 dager å ruge dem ut, men moren og faren har funnet ut hvordan de skal bøte på kjedsomheten; de skiftes nemlig om å ruge.

Ifølge skribenten Lear Grimmer skjer «vaktskiftet» tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen. Grimmer sier: «Fuglene utveksler ofte korte, men formelle bukk før de bytter plass.» Og når de først har kommet seg på plass, forsvarer de sitt avkom med stort mot. Dvergpungrotter, boaslanger, rovfugler og ekornaper er ute etter både eggene og ungene. Men hvis de prøver seg, blir de møtt av varselskrikene til de uredde voksne fuglene, som står klar til å angripe.

For noen unger!

Hvis de voksne hoatsinene er uvanlige, er hoatsinungene enda mer særegne. Når eggene klekkes, kommer det ut en naken unge utstyrt med et kraftig nebb og overdimensjonerte føtter. Men det som virkelig er underlig, er de godt utviklede klørne eller «fingrene» ved håndleddet på hver av vingene. De ligner i mangt og meget på vår tommel- og pekefinger. E. A. Brigham, som studerte disse fuglene for 100 år siden, sa: «Ut av et egg lagt av en fugl med to føtter og to vinger kommer det et dyr med fire føtter.»

Bare noen timer gamle kikker ungene over kanten av reiret og krabber ut. De klatrer omkring mellom grenene og slyngplantene ved hjelp av det papegøyelignende, leddete nebbet, de store føttene og de kraftige vingeklørne. Visst er de gode klatrere! Men «hendene» er også fine som «padleårer». Når det er fare på ferde, stuper den lille uredd uti elven fra tre meters høyde eller mer. Den er altså ikke bare god til å klatre, men er også en dyktig stuper og en utmerket svømmer. Ungen padler seg kanskje i sikkerhet bort til den tette underskogen. Der gir den fra seg et karakteristisk «skviionk» for å fortelle foreldrene hvor den er, og så gjør den om «padleårene» til «hender» igjen og begynner å klatre oppover. De voksne fuglene kommer nå til unnsetning og hjelper den forskrekkede ungen tilbake til reiret.

En lukt som redder liv

«Fersk hestemøkk,» skrev en forsker.

«Det lukter fjøs,» sa en annen.

«De har en . . . ubehagelig, muggen lukt,» var ekspertene enige om. De hadde holdt nesen sin litt for nær hoatsinen og var ikke i tvil: Stinkfugl! Men hvor er det egentlig lukten kommer fra?

«Kjøttet . . . lukter forferdelig,» var det en som skrev.

«Det er ikke kjøttet som lukter, men innholdet i kroen,» mente en annen. Hva mener så de innfødte?

«Det er ikke noe i veien med kjøttet. Da jeg hadde smakt på det, bad jeg om å få mer,» lo William, en erfaren jeger. «Det smaker akkurat som kalkun.»

«Det er ikke kjøttet, men fjærene som lukter,» sier en eldre kvinne som har ribbet en del hoatsiner. Men de fleste nøyer seg med å rynke på nesen og fastslå: «De stinker!» Og nettopp det er kanskje redningen for denne ellers så sårbare skapningen.

Det kan så være at hoatsinen lukter vondt og ikke flyr så altfor elegant, men når alt kommer til alt, er det en prestasjon i seg selv å overleve i en verden hvor mange dyr er i ferd med å bli utryddet. Kanskje gale Hannah ikke er så gal likevel.