Gåten bak det okkulte
FOR 500 år siden ble folk som ble anklaget for hekseri, forfulgt av inkvisisjonen. Et pavelig brev som ble sendt ut i 1484, gav inkvisitorene offisiell støtte for den heksejakten de drev. Det førte til at boken Malleus maleficarum (Heksehammeren) ble skrevet, og der ble hekseri klassifisert som verre enn kjetteri. Som følge av det ble tusenvis av mennesker henrettet.
I nyere tid har man fått en helt annen holdning til fenomener som moderne vitenskap ikke har kunnet forklare. Denne holdningsendringen er blitt sporet tilbake til 1848, da to piker, Margaret og Kate Fox, hørte noen mystiske bankelyder i det lille huset sitt i staten New York i USA. De trodde at det kanskje var et forsøk fra åndeverdenen på å få kontakt med dem, så de bad om å få en kode, slik at det kunne opprettes forståelig kommunikasjon. Kommunikasjonen kom i gang, og flere budskaper fulgte.
Nyheten om disse opplevelsene spredte seg vidt omkring, og dermed blomstret interessen for det paranormale opp. En følge av dette var at spiritisme ble organisert til en religion, som tiltrakk seg mange som gjerne ville komme i kontakt med sine kjære døde.
Vitenskapelig studium av det paranormale
En annen følge av disse oversanselige opplevelsene var at det ble dannet selskaper som skulle studere dem vitenskapelig. Studiet av det paranormale kalles parapsykologi eller psykisk forskning.
Lenge var det slik at den ordinære vitenskap hånlig avviste denne forskningen. Men så, i 1882, ble selskapet for psykisk forskning dannet i London. Formålet med selskapet var «fordomsfritt, uten forutinntatthet og i en vitenskapelig ånd å undersøke de virkelige eller antatte egenskaper hos mennesket som ikke ser ut til å kunne forklares ut fra noen alminnelig anerkjent hypotese».
Psykisk forskning har i nyere tid fått et bedre renommé etter hvert som høyt ansette vitenskapsfolk har begynt å undersøke det paranormale. Det er interessant at universitetet i Edinburgh den 18. mai 1985 kunngjorde at det hadde utnevnt en amerikansk psykolog, dr. Robert Morris, til professor i parapsykologi. Avisen The Sunday Telegraph gav ham tilnavnet professor i det ukjente. Selv om det kom kritikk mot at parapsykologien ble anerkjent på denne måten, skrev tidsskriftet New Scientist:
«Parapsykologi er ikke noe nytt fag ved britiske universiteter. Selskapet for psykisk forskning (SPR), Storbritannias ledende institusjon på området, feiret sitt hundreårsjubileum for et par år siden, og det har alltid hatt sterke akademiske forbindelser. Den første presidenten for SPR var Henry Sidgwick, professor i moralfilosofi ved universitetet i Cambridge. Siden da har 28 av de omkring 50 presidentene vært universitetsprofessorer, og to av dem var nobelprisvinnere. Åtte av de 44 britiske universitetene driver nå parapsykologisk forskning.»
Parapsykologi er naturligvis ennå ikke offisielt anerkjent av de store vitenskapelige institusjoner på lik linje med naturvitenskapene. Det er faktisk mange som hevder at det ikke finnes noe slikt som oversanselige opplevelser.
Er det bare juks og bedrag?
Det stemmer at enkelte opplevelser som angivelig skyldes okkulte krefter, rett og slett er juks og bedrag. Ett eksempel på det har å gjøre med fire prestedøtre og tjenestepiken deres. En av dem ble sendt ut av rommet, mens de andre ble værende igjen hos resten av dem som var med på eksperimentet. Så ble en gjenstand valgt ut, for eksempel et spillkort. Piken ble så bedt om å komme inn igjen og ved hjelp av tankeoverføring fortelle hvilken gjenstand som var blitt valgt ut. Vanligvis var beskrivelsen riktig. Men da de ble testet av medlemmer av selskapet for psykisk forskning noen år senere, innrømmet to av pikene at de jukset ved å bruke forskjellige hemmelige signaler.
Mer nylig la tryllekunstneren James Randi opp en plan for å vise at selv erfarne undersøkere kan bli lurt. Han sørget for at to unge tryllekunstnere fikk jobb hos lederen for fysikkinstituttet ved Washington universitet, dr. Peter Phillips, som drev parapsykologiske eksperimenter. «Jeg tror fortsatt at Mike Edwards [en av de unge tryllekunstnerne] bøyde en nøkkel jeg hadde i hånden, uten så mye som å være nær den,» skrev Phillips. Men han ble tydeligvis lurt, noe han senere innrømmet. Tryllekunstnerne hevder at de utførte kunststykkene sine utelukkende ved hjelp av fingerferdighet, og ikke ved hjelp av paranormale krefter.
Det er helt tydelig at det har forekommet eksempler på bedrag. Men Arthur J. Ellison, presidenten for selskapet for psykisk forskning, fastholdt likevel i sin tale til selskapet i 1982 at det foreligger «meget gode beviser for at det forekommer hendelser som ikke stemmer med de nåværende vitenskapelige modeller som vi har satt opp på grunnlag av våre normale erfaringer i dette univers». Hva er gåten bak slike hendelser?
Er det sinnets kraft?
Noen tror at sinnet har skjulte krefter som man kan bruke til å utføre ting som er helt utenom det vanlige. Men har sinnet krefter som kan få bord til å riste, bevege pilen på et ouija-bord og bøye metallgjenstander? Kan det sende ut en kraft som er i stand til å gjøre slike og andre ting?
Tryllekunstneren Henry Gordon skrev følgende i en artikkel om ouija-bordet: «Det er riktignok en usynlig kraft med i bildet, men det er ikke noe overnaturlig ved den.»
«I psykologien kalles den automatisme,» sier Gordon. «Automatisme er en form for motorisk atferd der musklene reagerer på en ubevisst tanke . . . Denne psykologiske prosessen står også bak mange andre såkalte parapsykologiske fenomener.»
Det er det som vanligvis blir hevdet. Det finnes for eksempel mestere innen de orientalske kampteknikker som kan bruke det de kaller ki-kraft. «Lær deg å la din ’ki’ eller ditt sinn strømme ved å konsentrere deg om det bestemte punkt [nedre del av buken] og strekk ut armen,» instruerer kampsportbladet Black Belt. «Forestill deg at vannet eller kraften strømmer ut fra det bestemte punkt gjennom armen og fingeren.»
«Så lenge han [mesteren] fortsetter å oppøve sin ’ki’,» sier Black Belt, «vil elevene aldri gå forbi ham. Grunnleggeren av aikido [en kampteknikk], mesteren Morei Uyeshiba, er over 80 år gammel, men ennå kan ingen hamle opp med ham. Han er i stand til å kaste 20 sterke menn samtidig. Han blir sterkere og sterkere etter hvert som han blir eldre. . . . Man må godta ’ki’ som noe som kommer i tillegg til de fem sansene.»
Men er menneskesinnet virkelig kilden til slike usedvanlige krefter? Får det enkelte til å utføre bedrifter som det ikke finnes noen vitenskapelig forklaring på?
La oss ta et poltergeist-tilfelle fra Enfield i London som ble undersøkt for selskapet for psykisk forskning. Brian Inglis, som har skrevet flere bøker om det paranormale, sier følgende om slike fenomener: «Det skjer mystiske ting — man hører bankelyder, møbler flytter på seg, og ting blir knust, og dette pågår ofte i ukevis. Dermed kan forskerne til en viss grad gjøre stedet om til et laboratorium ved å benytte forskjellige avanserte registreringsinstrumenter.»
I tilfellet i Enfield var den personen det gjaldt, fullt ut villig til å underkaste seg slike undersøkelser. Men ifølge de to forskerne viste den som ble undersøkt, fullstendig mangel på samarbeidsvilje. «Det så ut til at vedkommende med skadefryd stakk kjepper i hjulene for observatørene,» skrev Inglis. «Båndopptakere ble for eksempel utsatt for forstyrrelser og skader, av og til av et slag som produsentene aldri hadde sett maken til før.»
Slike opplevelser tyder sterkt på at det er snakk om krefter som ikke har sitt opphav i menneskesinnet. Hvis disse kreftene kom fra denne personens sinn, hvorfor skulle de da stikke kjepper i hjulene for observatørene og sette opptaksutstyret deres ut av spill? Det virker merkelig når vi tar i betraktning at vedkommende var fullt ut villig til å bli undersøkt.
Det må innrømmes at menneskesinnet er en fantastisk del av skaperverket som vi ennå ikke på langt nær forstår fullt ut. Men det kan ikke være opphav til krefter som kan slå, løfte eller flytte gjenstander. Menneskesinnet har heller ikke evnen til å få kjennskap til ting som det ikke får informasjon om gjennom det ordinære sanseapparatet.
Vitenskapelig forskning viser altså at fenomenet ESP i dets forskjellige former virkelig eksisterer, selv om det ikke er klart hvordan det virker. For vitenskapen er det fremdeles en gåte.
Finnes det så en løsning på denne gåten?
[Bilde på side 6]
Er sinnet opphav til krefter som kan bevege pilen på et ouija-bord?