Jeg var i demonenes makt

JEG var et spiritistisk medium, en trollmann, en mannlig heks. Jeg tok varsler og drev med spådomskunst. Jeg drev også med besvergelser, svart magi og voodoo. Jeg drev med de fleste av de former for spiritisme som Bibelen fordømmer i 5. Mosebok 18: 10—12.

Apostelen Paulus’ reisefelle Lukas skrev: «Vi [møtte] en slavinne som var besatt av en spådomsånd. Hennes herrer tjente gode penger på at hun spådde.» (Apostlenes gjerninger 16: 16) Akkurat slik var det med meg også; en demon gav meg kunnskap om ting som det ikke hadde vært mulig å få greie på på vanlig måte.

Før min bestemor døde, visste jeg for eksempel at det snart kom til å skje. Og når en slektning skulle ha barn, visste jeg om det før de andre. Dette var ikke bare vage anelser som slo til nå og da; det jeg fikk vite om slike ting, var så å si alltid riktig. Og hvis jeg ville at en skolekamerat, en lærer eller en slektning skulle bli syk, gikk det alltid slik.

En gang ble jeg sint på bestemoren min, og jeg ville at hun skulle skade seg. Jeg påkalte demonene og bad spesielt om at hun måtte skjære seg på noe. Og samme ettermiddag skar hun seg på en kniv.

Som nevnt drev jeg også med voodoo. En gang tok jeg noen klesplagg og laget en figur som skulle forestille broren min, for jeg ville at han skulle holde opp med å plage meg. Når han deretter kom nærmere enn tre meter fra meg, fikk han pustebesvær og en stikkende smerte i brystet. Slik lærte han å holde seg unna meg.

Senere gjorde en av mine bekjente narr av meg, for han mente det bare var tull at jeg kunne påkalle demonene. Jeg visste at han drev med narkotikahandel, så jeg sa til ham at han kom til å bli arrestert og så bli løslatt igjen. Demonene gjorde akkurat som jeg bad om. Innen to måneder ble mannen arrestert, men saken ble henlagt, og han ble satt fri igjen. Han gav aldri mer uttrykk for at han tvilte på mine evner.

Jeg kommer i kontakt med det okkulte

Familien min var dypt forankret i de religiøse ritualene og i den hedenskapen som var utbredt i Ozark-fjellene i USA, hvor folk brukte elskovsdrikker og lignende ting. Jeg ble født etter at foreldrene mine hadde flyttet til San Francisco. De hadde egentlig ikke lyst til å ha barn, for det grep forstyrrende inn i deres uavhengige livsstil. Derfor ble jeg forsømt, vist liten hengivenhet og mishandlet følelsesmessig sett. Jeg ble en einstøing, og jeg hatet andre mennesker.

I ung alder begynte jeg å føle meg tiltrukket av det okkulte. Jeg så alle filmer og TV-programmer som handlet om det. Og da jeg var omkring seks år gammel, brukte jeg ouija-bordet regelmessig. Jeg var åpen for kommunikasjon med åndeverdenen og var ivrig etter å få kontakt. Jeg visste at demonene eksisterer, og jeg følte meg vel når jeg snakket med dem. De begunstiget meg på sin side med spesielle evner og spesiell viten.

Jeg begynte å lese alle bøker om okkultisme som jeg kunne komme over. Noen fikk jeg tak i på bibliotekene, men de fleste skaffet jeg meg hos bokhandlere. Én bokhandel, som ble drevet av en som var et spiritistisk medium, hadde spesialisert seg på bøker for dem som drev med hekseri eller svart magi. I gamle bøker om det okkulte lærte jeg navnene på demoner som folk som drev med spiritisme i tidligere tider, hadde satt seg i forbindelse med.

Etter hvert begynte jeg å bruke disse navnene når jeg snakket med demonene. Og når jeg hadde med de forskjellige demonene å gjøre, virket det som om hver enkelt av dem skilte seg ut fra de andre jeg påkalte, med hensyn til personlighet og måte å gjøre tingene på. Slik lærte jeg en hel mengde demoner å kjenne ved navn.

Ut fra det jeg hadde lest om det okkulte, visste jeg at demonene er engler som har mistet Guds gunst, og at de ikke er åndene eller sjelene til døde mennesker. Jeg følte med disse englene, og særlig syntes jeg synd på Satan. Jeg begynte å tilbe Satan, selv om jeg paradoksalt nok også bad til Gud. Og når bønnene mine ble besvart, trodde jeg det var Gud som hadde besvart dem. Satan bedrog meg fullstendig. — 2. Korinter 11: 14.

Selv om demonene gav meg spesielle evner, hjalp de meg ikke til å bli et godt menneske. Nei, de fordreide min tankegang og fikk meg til å hate i stedet for å vise kjærlighet. Med tiden begynte jeg å gjøre meg skyldig i utukt, tyveri, drukkenskap, narkotikamisbruk og homoseksualitet.

I januar 1974 døde min bestemor. Det gikk svært hardt inn på meg, for hun var den eneste jeg noensinne hadde vært glad i. Da jeg var liten, leste hun for meg fra Bibelen og snakket om oppstandelsen. Nå ville jeg vite mer om oppstandelsen. Helt fra barnsben av hadde jeg nemlig hatt et ønske om å leve evig, og demonene hadde lovt meg at jeg skulle få det. Men jeg hadde ikke klart for meg hvordan det skulle gå til.

Et betydningsfullt møte

Kort tid etter min bestemors begravelse kom jeg til å nevne for Gwen, en ung kvinne som jeg arbeidet sammen med, at verdens ende snart ville komme, men at ingen trodde på det. Gwen sa at hun trodde på det, og var overrasket over at jeg kjente til det. Jeg hadde fått vite om det av demonene, men Gwen viste meg disse tingene ut fra Bibelen.

Gwen snakket alltid om Jehova og fortalte at det var han som skulle gjøre slutt på den nåværende ordning. Jeg sa at jeg ikke kunne fordra klangen av det navnet, Jehova, og bad henne om ikke å bruke det mer. Hun følte seg støtt og sa at hvis hun ikke fikk bruke navnet på den hun var aller mest glad i, så ville hun helst ikke snakke mer med meg, for Jehova er Guds eget navn.

Jeg ble fullstendig overrumplet. Da jeg kom hjem den kvelden, tok jeg fram King James Version, bibelen til min avdøde bestemor, og begynte å bla gjennom den for å se om jeg kunne finne navnet Jehova. Hvis jeg fant det i denne bibelen, hadde Gwen rett; da var Jehova Guds navn. Men jeg var sikker på at det ikke stod der. Derfor fikk jeg litt av en overraskelse da jeg kom til 2. Mosebok 6: 3, som lyder slik ifølge denne oversettelsen: «Jeg åpenbarte meg for Abraham, for Isak og for Jakob under navnet Gud Den Allmektige, men ved mitt navn JEHOVA var jeg ikke kjent for dem.»

Jeg forstod umiddelbart at Jehova virkelig er Gud, og at Satan sammenlignet med ham ikke er mektig i det hele tatt. Fordi jeg fikk se det navnet jeg hatet, i Bibelen, og fordi jeg fikk høre om oppstandelseshåpet, begynte jeg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Jeg blir frigjort fra demonenes makt

Kort tid etterpå tok Gwen meg med på et av Jehovas vitners møter. Foredraget handlet om det dyret det fortelles om i Åpenbaringsboken, det som har tallet 666. Jeg hadde fått en god del fordreide opplysninger om dette fra demonene, og nå ble jeg virkelig overrasket over at det stod om disse tingene i Bibelen også. Min interesse ble vakt, og neste uke begynte jeg et regelmessig bibelstudium sammen med vitnene.

Demonene ville naturligvis ikke at jeg skulle studere Bibelen. Men jeg visste at det jeg fikk lære, var sannheten, og jeg ville ikke gi opp selv om demonene forsøkte å hindre meg. Blant annet slo de meg mens jeg lå i sengen. En gang fikk jeg et så hardt slag i hodet at det tok flere timer før smerten gav seg. Jeg bad Jehova om hjelp, og da holdt han dem borte fra rommet mitt.

Men demonene gav ikke opp. De holdt på utenfor soverommet og skranglet med vinduene. De fortsatte hele natten, slik at jeg bare fikk meg et par timers søvn. De forsøkte å utmatte meg. Men jeg fortsatte å be til Jehova og å gå på alle vitnenes møter, og Jehova hjalp meg.

Demonene har virkelig stor makt; de kan til og med drepe folk, slik de gjorde med Jobs ti barn. (Job 1: 18, 19) Og jeg er sikker på at de ville drepe meg også, for jeg hadde jo vært deres tjener som de hadde gitt spesielle evner, men nå hadde jeg forlatt dem for å tjene deres fiende, Jehova Gud. Det at Jehova kunne beskytte meg, er et bevis for at vi ikke behøver å frykte demonene.

Sommeren 1974 var jeg til stede ved Jehovas vitners områdestevne på Oakland-Alameda County Stadium. Der bestemte jeg meg for at jeg skulle bli døpt på neste områdestevne. Og slik gikk det; den 18. juli 1975 ble jeg døpt på det samme stadionet, og i oktober samme år giftet jeg meg med et annet vitne for Jehova.

Selv etter at Mari og jeg ble gift, fortsatte demonene å plage oss, og fra tid til annen skremte de min kone. Mari tilhørte den menigheten hvor jeg hadde begynt å gå på møtene. Hun visste alt om bakgrunnen min før vi ble gift. Hun fortalte at hun fikk mistanke om at jeg var en mannlig heks, helt fra jeg begynte å komme i Rikets sal. Jeg gav et høyst merkelig inntrykk. Jeg var kledd helt i svart og ville ikke snakke med noen som helst; jeg bare kom på møtene og satt der.

En tid trodde vi at vi kanskje ville bli plaget av demonene helt til de og Satan blir kastet i avgrunnen. (Åpenbaringen 20: 1—3) Men vi har nærmet oss Jehova i bønn og dratt nytte av alle åndelige foranstaltninger som han treffer gjennom sin organisasjon, og nå er det mange år siden demonene har plaget oss, slik de gjorde til å begynne med.

Vi er blitt velsignet med tre skjønne døtre, og de siste fire årene har Mari tjent som alminnelig pioner. Vi ser virkelig fram til den tiden da Satan og hans demoner vil være borte for alltid. Men inntil da glemmer vi aldri at vi har en kamp mot dem, selv om vi ikke lenger blir direkte plaget av dem. Det er som apostelen Paulus skrev: «Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot . . . verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Efeserne 6: 12) — Fortalt av Ralph Anderson.

[Uthevet tekst på side 12]

De enkelte demonenes personlighet skilte seg ut fra de andres