Den selskapelige præriehunden

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Canada

DU KUNNE se hundrevis av dem ute på prærien i Vesten i Nord-Amerika i 1930-årene. Når disse små skapningene hørte skarpe bjeff fra en utkikkspost som advarte dem om at du nærmet deg, pilte de av sted til gangene sine. Ved inngangen satt de oppreist på bakbena og så ut som små vaktposter. Det hendte også at de hevet seg på tærne, som om de ville se deg bedre. Først når du kom ganske nær dem, forsvant de raskt ned gjennom inngangene, men bare for å titte opp igjen nå og da for å se om faren over-signalet kunne lyde. Dette var præriehundene.

Præriehundene

For 60 år siden myldret det bokstavelig talt av disse små gnagerne, som ofte kalles graveekorn, på de kanadiske og de nordamerikanske slettene. Det var bønder og kvegoppdrettere som kalte dem præriehunder, et navn som henspiller på at de bjeffer når de føler seg truet. Men præriehunden er ikke en hund. Denne lille skapningen er blitt beskrevet som «et lubbent, kjempestort jordekorn, med en kort, tykk hale», som den ivrig vifter opp og ned med. Hos noen arter er haletippen svart, hos andre er den hvit.

Præriehundens grove pels har et grålig eller rødlig skjær, og buken, halsen og nedre del av ansiktet går gradvis over fra gulbrunt til hvitt. Noen bitte små, runde ører sitter tett inntil dyrets hode. De oransjefargede linsene gir øynene et uvanlig utseende, men de beskytter dem mot solen.

Tidlig om våren får præriehunden noen bitte små unger på bare 15 gram. De får die i omkring sju uker i underjordiske «barneværelser». For å gjøre det lunt og godt for ungene kler mødrene boet med gress fra prærien eller med annet mykt materiale. I denne forbindelse inntraff det en morsom episode for noen år siden. På et utedo som tilhørte en skole på landet, forsvant toalettpapiret uvanlig fort. Det ble imidlertid avslørt hvem den skyldige var, da man kunne se en lang papirstrimmel forsvinne ned gjennom inngangen til et hull som en præriehund hadde laget. Tenk deg hvordan ungene kunne kose seg i et slikt bol!

Siden præriehundene har en glupende appetitt, vokser de raskt. Etter bare 15 måneder veier ungene nesten like mye som foreldrene. De spiser om morgenen og sent på dagen. Midt på dagen tar de seg gjerne en siesta i hulene sine, eller de kan tilbringe tiden i solen og stelle hverandre i timevis. De nyter for det meste livet. Ungene, som er fulle av spillopper, leker sammen.

I tillegg til gjøingen lager præriehundene forskjellige andre lyder. Når de har smerter eller blir hindret i å flykte i en farlig situasjon, setter de i et skingrende hyl. Noen ganger smatter de ved å klapre med tennene, akkurat som deres slektninger ekornene gjør. En skurrende og rusten lyd kan bety at de er klar til å angripe. Og når hunnen krangler med hannen, høres det ut som om hun kvitrer. Ja, det ville sikkert være interessant å høre på præriehundenes prating — hvis vi kunne forstå språket deres.

Selv om præriehunden ikke akkurat er et dyr som ligger i vinterdvale, tilbringer den i enkelte områder en stor del av vinteren med å sove i sine underjordiske bol. Da tærer den på sitt eget fett, som den har lagt på seg i løpet av sommeren og høsten. Om vinteren kommer den opp bare av og til for å ta til seg føde — og da bare når været er fint. Vannforsyning er ikke noe problem for præriehunden, for den får all den væske den trenger, i gress og i annen føde.

Ettersom den selskapelige præriehunden foretrekker «bylivet», er det bra at den har et naturlig anlegg for byplanlegging. Flere grupper som er knyttet sammen, og som bor tett innpå hverandre, kalt klikker, deler et nettverk av underjordiske ganger. Et stort antall klikker bor sammen i «byer» som kan dekke et område på hele 65 hektar. I staten Texas i De forente stater ble en slik by til en storby. Det ble sagt at den dekket et enormt område, hele 65 000 kvadratkilometer, og det ble anslått at «byen» hadde 400 millioner innbyggere! Men tenk på det! For et århundre siden strakk disse præriehundbyene seg fra de sørlige delene av provinsene Alberta og Saskatchewan i Canada og helt ned til Mexico!

Medlemmene av klikkene er gode venner. De steller hverandre, hilser på hverandre med et slags kyss, utveksler lokale sladrehistorier (det kan i hvert fall se sånn ut) og sender korn til hverandre fra munn til munn. Men det ventes at naboklikken overholder strenge regler hva grensene angår, særlig om høsten og vinteren. Dominante hanner utfordrer da inntrengere. Men når en fremmed ikke blir skremt av utfordringen, må det sterkere midler til. Hannen reiser seg på to og kommer med et kraftig bjeff. Noen ganger sparker den jord i ansiktet på inntrengeren, samtidig som maken dens står i nærheten og høylytt gir uttrykk for sin lojale støtte. Andre ganger blir resultatet en skikkelig slåsskamp, hvor de bryter og ruller rundt på bakken. Noen hevder at skikkelige uslinger til og med blir «lynsjet» og siden begravd av andre præriehunder, som synes å håndheve byens lov. Om våren og sommeren blir grensereglene lempeligere, og da blir det igjen et vennskapelig forhold mellom naboene.

Tunnelingeniører

Når det gjelder å bygge tunneler, regnes præriehunden for å være blant de dyktigste ingeniørene blant dyrene. Inngangen til hulen er en nesten loddrett sjakt som utrolig nok er mellom 2,5 og 5 meter dyp. Tenk på det! Den klarer å kaste en stor mengde jord opp av denne nesten loddrette sjakten uten å gjøre bruk av vinsj, bøtter eller jordbor. Hvordan de klarer å gjøre det, er fortsatt et mysterium for naturforskerne. Ved hjelp av jorden som den har gravd opp, bygger præriehunden en 60 centimeter høy jordvoll rundt inngangen til hulen. Ved å bruke snuten som et stamperedskap klarer den å stampe jorden til haugen blir hardpakket og ser ut som et vulkansk krater. I tillegg til å være et utkikkssted bidrar den til at hulen holdes tørr.

Fra den nedre enden av sjakten går det en horisontal gang som er omkring 12 meter lang, og som har mindre ganger som forgrener seg til begge sider. Gradvis skråner den oppover og ender blindt så nær overflaten at den kan benyttes som en nødutgang når det er fare på ferde. Hvis det skulle bli en oversvømmelse, løper præriehunden inn i enden av denne gangen. Vannet som strømmer inn, presser luften framover, og det dannes en luftlomme hvor den kan være i sikkerhet inntil vannet synker. Den kan også narre en skolegutt som måtte prøve å drukne den med en bøtte vann.

Dens fiender

Flere rovdyr så tidligere på denne tykke og fete gnageren som et virkelig velsmakende måltid. Det var slike rovdyr som prærieulven, rødgaupen, røyskatten og grevlingen. Ørn, hauk og slanger var også ute etter den, men mest var den truet av svartfotilderen, siden den klarte å komme seg inn i gangene uten vanskeligheter.

Så lenge disse fiendene opprettholdt den naturlige balanse, passet præriehunden godt inn i prærienes økologiske mønster. Men da den hvite mann kom, begynte en å utrydde præriehundens fiender. Hva førte det til? En eksplosjonsartet økning i antall små «hunder». De ble betraktet som «skadedyr». Ødela de kanskje ikke store beitemarker på grunn av sin enorme appetitt? Og de smarte nødutgangene som de laget, var også farlige feller for løpende kveg, ettersom de kunne brekke bena. Terningen ble kastet! Præriehunden måtte utryddes!

Nå ble mennesket præriehundens verste fiende, og utryddelseskampanjen fortsatte i over 100 år. Ettersom en fikk premie for halene, forsøkte til og med skoleguttene å drukne præriehundene eller fange dem med snarer og feller. Korn forgiftet med stryknin og kalsiumcyanid ble anbrakt i gangene deres. Til og med geværer kaliber 22 ble tatt med i arsenalet. I 1957 hadde præriehundbyene skrumpet inn til et samlet areal på bare 23 000 hektar i hele Vesten i Nord-Amerika.

Et skadedyr eller en nyttig arbeider?

I den senere tid har folk fått et annet syn på præriehunden, og det innrømmes at det på mange måter ble rettet uriktige anklager mot dette lille dyret. Utarmingen av beitemarkene skyldtes først og fremst overbeiting, mens flere ugressarter, som var uegnet og av og til giftig for kveg, var det beste «hunden» visste! Det har til og med vist seg at den spiste slike skadedyr som knoppviklere og gresshopper. I overensstemmelse med dette innrømmes det nå at dens spisevaner faktisk har bedret de beitemarkene som var i en dårlig forfatning. Når den graver ganger og vender jorden, blir jorden luftet og drenert. Hvis ikke præriehunden hadde formert seg så ukontrollert på grunn av at menneskene forstyrret likevekten i naturen, ville det aldri ha blitt noen grunn til å stemple den som et skadedyr.

I dag er det bare noen få isolerte præriehundkolonier igjen. En kan få se præriehunder i et naturreservat eller i en zoologisk hage. Disse dyrene vil alltid tiltrekke seg folks oppmerksomhet og more dem med sine mange livlige og impulsive ablegøyer. Det er å håpe at den voksende kunnskap som menneskene etter hvert får om disse fascinerende små skapningenes instinktive visdom, deres enestående kolonier, deres evne til å nyte livet og deres plass i jordens økologi vil lære oss til ikke å være for raske til å stemple dem som dyr som ikke fortjener å få leve. La oss heller se den store visdom de gjenspeiler, en visdom som virker til gagn for alle.