Blodets hellighet — et gammelt stridsspørsmål

JEHOVAS VITNER er kjent for å nekte blodoverføring. Hvorfor har de inntatt et slikt standpunkt? Det er fordi Bibelen klart viser at blodet står for en skapnings liv eller sjel og derfor er hellig. Da Noah fikk tillatelse til å spise dyrekjøtt etter vannflommen, fikk han streng beskjed om følgende: «Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise.» (1. Mosebok 9: 4) Dette forbudet ble gjentatt i den loven Gud gav Israels folk. (3. Mosebok 17: 10) Senere fikk også de kristne befaling av den hellige ånd og apostlene om å holde seg «borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor». — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Jehovas vitner er en av de få gruppene som fremdeles tar Guds forbud mot å spise blod alvorlig. Er det ufornuftig av dem? Det ser dessuten ut til at de er de eneste i dag som har trukket den slutning at dette forbudet også omfatter det å ta imot blodoverføring. Er de de eneste mennesker som har studert Bibelen, som har gjort det?

Guds og menneskers syn på å spise blod

La oss ta det første spørsmålet først. Det er et faktum at respekten for blodets hellighet i lang tid har skilt Guds tjenere ut fra folk i sin alminnelighet. Opp gjennom historien har blod vært brukt i stor utstrekning som næringsmiddel, og som gift, og også for å inspirere profetinner, for å knytte sammensvorne sammen og for å besegle pakter. Bibelforskeren Joseph Benson kom på den annen side med en god beskrivelse av Guds syn på saken: «Man bør merke seg at dette forbudet mot å spise blod, som ble gitt til Noah og hele hans etterslekt, og som på en svært høytidelig måte ble gjentatt for israelittene gjennom Moses, aldri er blitt opphevet, men tvert imot er blitt bekreftet i Det nye testamente, Apostlenes gjerninger xv; dermed er det blitt gjort evig bindende.»a

I århundrenes løp er det mange som trofast har prøvd å holde denne guddommelige loven. Som et eksempel kan vi nevne at i 177 e.Kr., da de kristne ble falskelig anklaget av sine religiøse fiender for å spise barn, protesterte en kvinne ved navn Biblis og sa: «Hvordan kunne slike som disse fortære barn, de som til og med mente at det var ulovlig å smake blod av ufornuftige dyr?»b Tertullianus (cirka 160—230 e.Kr.) bekrefter at de kristne på hans tid ikke ville spise blod. Og Minucius Felix, en romersk apologet som levde til omkring 250 e.Kr., skrev: «Vi holder oss langt borte fra menneskeblod, og vi bruker ikke engang blodet av spiselige dyr i maten vår.»c

På et kirkemøte som ble holdt i Konstantinopel noen hundre år senere, nærmere bestemt i 692 e.Kr., ble det framholdt: «Det er forbudt i de hellige skrifter å spise dyreblod. En geistlig som spiser blod, skal straffes med avsettelse, en lekmann med ekskommunisering.»d

Cirka 200 år etter dette viste Regino, abbeden av Prüm i det som nå er Forbundsrepublikken Tyskland, at det bibelske forbudet mot å spise blod fremdeles ble respektert. Han skrev: «Det brevet apostlene sendte fra Jerusalem, sier at disse tingene nødvendigvis må overholdes. (Apostlenes gjerninger 15) [De kristne måtte også avholde seg fra å spise] noe som var fanget av et villdyr, for det er også kvalt; og fra blod, det vil si, de må ikke spise det med blodet i. . . .

Samtidig må vi også ta dette i betraktning: at noe kvalt og blod blir betraktet på samme måte som avgudsdyrkelse og hor. Det bør derfor gjøres kjent for alle at det er en alvorlig synd å spise blod, for det blir satt i klasse med avgudsdyrkelse og hor. Hvis noen bryter disse budene fra Herren og apostlene, må han utelukkes fra kirkens fellesskap til han viser tilbørlig anger.»e

I det 12. århundre var det fremdeles en alminnelig oppfatning at blodet var hellig. Presten Joseph Priestley (1733—1804) skrev for eksempel: «I 1125 medvirket Otho, biskopen av Bamberg, til at befolkningen i Pommern ble omvendt . . . Vi bør merke oss at blant de pålegg disse menneskene fikk i forbindelse med sin nye religion, var forbudet mot å spise blod og dyr som var kvalt; av dette fremgår det at den slags mat på den tiden ble sett på som forbudt i Europa så vel som i alle andre deler av den kristne verden.»f

Teologen Étienne de Courcelles (1586—1659) var også overbevist om at de kristne ikke skulle spise blod. Han forklarer Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 på denne måten:

«Det var ikke apostlenes hensikt å komme med forbud mot ting som det var naturlig å ta avstand fra, og som var forbudt i hedningefolkenes lover, men bare mot ting som på den tiden var alminnelig utbredt, og som de nyomvendte hedningene ikke ville ha betraktet som synd med mindre de ble advart mot det. Vi går ut fra at de visste at de måtte sky enhver form for avgudsdyrkelse, men likevel forstod de ikke umiddelbart at de måtte sky de ting som var blitt ofret til avgudene; og selv om de betraktet det som en forbrytelse å utøse menneskeblod, hadde de ikke det samme synet på det å spise dyr[eblod]. Ved sin forordning ønsket apostlene å råde bot på disse menneskenes uvitenhet; mens de fritok dem for det åk som omskjærelsen og andre lovbestemte forskrifter utgjorde, rådet de dem ikke desto mindre til å holde fast ved de ting som de fremmede som bodde blant israelittene, allerede hadde fulgt fra oldtiden av, slike [ting] som dem som ble overgitt til Noah og hans sønner.»g

I det 18. århundre gav den kjente vitenskapsmannen og bibelforskeren sir Isaac Newton uttrykk for sin interesse for blodets hellighet. Han sa: «Denne loven [om å holde seg borte fra blod] gikk lenger tilbake enn til Moses’ tid; den ble gitt til Noah og hans sønner, lenge før Abrahams tid; og når apostlene og de eldste i rådet i Jerusalem sa at hedningene ikke var forpliktet til å la seg omskjære og holde Moseloven, så de bort fra denne loven om å holde seg borte fra blod og det som var kvalt, for det var en eldre lov fra Gud som ikke bare var gitt til Abrahams barn, men til alle folkeslag.»h

I visse kretser har man fremdeles den oppfatning at det er forbudt å spise blod. Encyclopedia of Bible Difficulties, som ble utgitt i 1982, sier for eksempel: «Det ser ut til å være helt klart at det i dette ligger at vi fremdeles skal ha respekt for blodets hellighet, ettersom Gud har bestemt at det skal være et symbol på Jesu Kristi sonende blod. En troende som ønsker å være lydig mot Skriften, må derfor ikke spise blod.»

Mange har følgelig ment — og mener fremdeles — at de troende bør overholde forbudet mot å spise blod. Jehovas vitner er enige i det. Det faktum at de fleste «kristne» i vår tid ikke følger denne bibelske loven, betyr ikke at Jehovas vitner er ufornuftige. Det er bare enda et bevis for hvor langt fra den sanne kristendom kristenheten har kommet.

Men hva med blodoverføring? Selv ortodokse jøder, som er meget omhyggelige med ikke å spise blod, ser ikke ut til å ha noen innvendinger mot blodoverføring. Verket Jewish Medical Ethics sier for eksempel: «Å gi blod har hele tiden vært tillatt, enten det blir gitt for å lagres midlertidig i blodbanker eller mot betaling.» Er det da bare Jehovas vitner som har oppfattet det slik at befalingen om å holde seg borte fra blod også gjelder blodoverføring?

Den medisinske bruken av blod

Hvordan ville de første kristne ha sett på medisinsk bruk av blod i sin alminnelighet? Mange hundre år før apostlenes tid skrev en lege til kong Asarhaddon om den behandlingen han gav kongens sønn. Han rapporterte: «Det går mye bedre med Shamash-shumu-ukin; min herre kongen kan være lykkelig. Fra og med den 22. dagen gir jeg (ham) blod å drikke; han skal drikke (det) i tre dager. I tre dager til skal jeg gi (ham blod).»i Ville en trofast jøde på den tiden eller en sann kristen på et senere tidspunkt ha godkjent en slik behandling?

Legen Aretaeus fra Kappadokia beskriver hvordan blod på hans tid, i det annet århundre, ble brukt i behandlingen av epilepsi: «Jeg har sett folk holde en kopp under såret til en mann som nettopp var drept, og ta en slurk av blodet.»j Naturforskeren Plinius den eldre i det første århundre forteller også at menneskeblod ble brukt i behandlingen av epilepsi. Ja, blod ble brukt til medisinske formål langt inn i vår tidsregning. Historikeren Reay Tannahill nevner et eksempel: «I 1483 lå Ludvig XI av Frankrike for døden. ’Han ble verre for hver dag, og medisinene hjalp ham ingen ting, skjønt de var av en merkelig art; han hadde nemlig sterke forhåpninger om å bli bedre av det menneskeblodet han fikk fra noen barn og svelget.’»k

Ja, den medisinske bruken av helblod har en lang historie. Mange trodde sikkert at blodet hadde helbredende virkning — skjønt Aretaeus hadde sine tvil. Bibelen gir imidlertid ikke rom for noe unntak fra påbudet om å ’holde seg borte fra blod’. Men noen vil kanskje innvende: Disse «behandlingsmåtene» gikk ut på å føre blod inn gjennom munnen — pasientene drakk blodet. Hva med bruken av blod ved blodoverføring?

Blodoverføring og apostlenes påbud

Man mener at historiens første blodoverføring fant sted i 1492. Det var pave Innocens VIII som fikk blod. Her er en beretning fra en av hans samtidige: «I byen [Roma] har trengsler og død ikke opphørt; en viss jødisk lege (som hadde lovt å gjøre paven frisk) tok blod fra årene til tre ti år gamle gutter, som straks døde. Jøden hadde sagt til dem at han skulle helbrede paven hvis han bare kunne få en viss mengde menneskeblod — ungt blod; han gav derfor befaling om at blodet skulle tas fra tre gutter, som han gav en dukat hver etter blodtappingen; og like etter døde de. Jøden flyktet, og paven ble ikke helbredet.»l

I annen halvdel av det 17. århundre ble det foretatt flere forsøk med blodoverføringer. Den italienske legen Bartolomeo Santinelli trakk deres medisinske verdi i tvil. Men han var imot denne behandlingsmåten av en annen grunn også. Han skrev:

«La oss for en liten stund krysse legevitenskapens grenser. Ettersom det allerede er blitt medisinsk bevist at blodoverføring er uegnet, skal vi, for til overmål å tilfredsstille den nysgjerrige leser, la dette bli bekreftet ytterligere av de hellige skrifters vitnesbyrd, for dermed vil ikke bare leger, men alle slags lærde menn se hvor avskyelig det er. . . . Selv om forbudet mot å bruke blod så avgjort bare gjaldt at menneskene ikke skulle spise det, noe som tilsier at det har mindre betydning for oss, er ikke desto mindre formålet med dette forbudet i strid med vår tids transfusjon[spraksis], slik at den som anvender det [blodoverføring], ville synes å opponere mot Gud, som viser nåde.»a

Ja, Santinelli betraktet blodoverføring som noe som var i strid med Guds lov. Den danske forskeren Thomas Bartholin var av samme oppfatning. Han skrev i 1643: «Transfusjonskirurgi utført av nybegynnere har overskredet grensene de senere år, ettersom man via en åpnet vene ikke bare har innført oppkvikkende væske, men varmt blod fra dyr inn i et sykt menneskes hjerte eller [blod] fra ett menneske til et annet . . . Det er sant at den lærde Elsholtz (i kap. 7 i New Clyster) framholder som en unnskyldning at den apostoliske forordning må forstås å gjelde det å spise blod, å ta det inn gjennom munnen, og overhodet ikke det å føre det inn via venene, men begge måtene å ta [blod] på tjener ett og samme formål, nemlig at den syke kroppen ved hjelp av dette blodet skal få næring eller bli helbredet.»b

Det skulle følgelig være helt klart at spørsmålet om hvorvidt blod bør brukes som fødemiddel eller ved blodoverføring, ikke bare er et moderne problem. Det er et gammelt stridsspørsmål. De blodoverføringene som ble foretatt før i tiden, var ikke medisinsk vellykkede, men det visse forskere særlig var opptatt av, var at de var i strid med Guds lov.

I vår tid har blodoverføringene vært mer vellykkede i den forstand at pasientene har overlevd behandlingen. Men i likhet med oppriktige bibelstudenter før dem kan Jehovas vitner i vår tid ikke gå med på den utbredte medisinske bruken av blod på måter som Gud forbyr. Selv om deres standpunkt kanskje blir misforstått, er de for sin del fast besluttet på å adlyde den apostoliske befaling: ’Hold dere borte fra blod.’ — Apostlenes gjerninger 15: 29; 5: 29.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 23]

Guds tjenere har i lang tid skilt seg ut fra folk i sin alminnelighet ved sin respekt for blodets hellighet

[Uthevet tekst på side 24]

«Vi holder oss langt borte fra menneskeblod, og vi bruker ikke engang blodet av spiselige dyr i maten vår» — Minucius Felix

[Uthevet tekst på side 24]

«En geistlig som spiser blod, skal straffes med avsettelse, en lekmann med ekskommunisering»

[Uthevet tekst på side 25]

«Det bør . . . gjøres kjent for alle at det er en alvorlig synd å spise blod, for det blir satt i klasse med avgudsdyrkelse og hor»

[Uthevet tekst på side 26]

’Den som anvender blodoverføring, synes å opponere mot Gud, som viser nåde.’ — En lege i det 17. århundre

[Uthevet tekst på side 27]

’Å ta blod inn gjennom munnen eller via venene tjener ett og samme formål, nemlig at den syke kroppen ved hjelp av dette blodet skal få næring eller bli helbredet.’ — Forsker på 1600-tallet

[Bilde på side 23]

En foreslått overføring av blod fra en hund i 1693

[Bilde på side 26]

Pasient som får overført blod fra et lam i 1874