De unge spør . . .

Hvorfor skulle jeg være takknemlig?

«VERDEN skylder meg et levebrød,» sang en av figurene i Walt Disneys versjon av Pinocchio. Og det ser også ut til å være den livsfilosofi som mange av dagens ungdommer har. De synes ikke de står i noen spesiell takknemlighetsgjeld til noen — verken til foreldre eller samfunn, nei, ikke engang til Gud.

En meningsmåling som ble foretatt i Frankrike blant unge mennesker i alderen 16 til 22 år, viste at de fleste av dem satte friheten til å leve sitt liv som det passet dem, langt foran «mer respekt for familie, fedreland eller religion». Hva synes du om dette spørsmålet?

Din bakgrunn og dine framtidsmuligheter gir deg kanskje ikke noen innlysende grunner for at du skulle føle deg takknemlig over din stilling her i livet. Du er kanskje én av de millioner av ungdommer som er vokst opp med bare én av foreldrene til å oppdra deg eller kanskje uten noen foreldre i det hele tatt. På skolen ble du kanskje undervist av likeglade lærere. Da du var ferdig med skolen, startet du kanskje ditt «arbeidende liv» som arbeidsløs. Det er ikke rart at noen ungdommer i dagens ufølsomme verden føler seg uønsket, mislikt, uten utdannelse og uten arbeid. Det er forståelig at de kan spørre: Hva har jeg å være takknemlig for?

Utakknemlige mot foreldre

Utakknemlighet overfor foreldre er ikke noe nytt. I det 17. århundre lar Shakespeare kong Lear utbryte: «Hvor mye skarpere enn slangens tann er det ikke å ha et utakknemlig barn!»

I rettferdighetens navn skal det likevel innrømmes at selv om mange ungdommer i dag er ’utakknemlige barn’, ligger feilen ofte hos foreldrene deres. En av oldtidens vismenn skrev: «Når en skjemmer bort trellen fra ungdommen av, blir han strid og ulydig til sist.» — Ordspråkene 29: 21.

Sånn har det vært med mange bortskjemte barn. De har vokst opp og er blitt ungdommer og unge voksne som mener at ’verden skylder dem et levebrød’, men at de selv ikke skylder noen noe som helst.

Hvorfor bør du være takknemlig mot foreldrene dine?

Heldigvis er det ikke alle foreldre som skjemmer bort barna sine, og heller ikke alle barn som vokser opp som ’utakknemlige’. Hvis du har fått vokse opp sammen med begge foreldrene dine, bør du være takknemlig. Ingen foreldre er selvfølgelig fullkomne. Men det er ingen grunn til at du skal være utakknemlig over det de har gjort for deg. Det du har kostet dem siden du ble født, kan ikke måles i penger. Du sier kanskje at du ikke bad om å bli født. Det er vel så, men du har likevel fått din eksistens, og noen har vært nødt til å ta seg av deg i mange år. Tusener av barn blir forlatt av foreldrene sine, og ikke alle blir adoptert. Dine foreldre viste at de elsket deg, ved at de beholdt deg, og de gjorde som best de kunne for å oppdra deg. Skylder du dem ikke takk for dette?

Selv om du ble oppdratt av fosterforeldre, burde du være takknemlig mot dem, ikke minst fordi de ikke hadde noe ansvar for at du kom til verden. De betalte kanskje en stor sum penger for å få retten til å oppdra deg. Eller kanskje staten har betalt dem for å oppdra deg. Slik er det jo noen steder i verden. Men enten det er sånn eller slik, skylder du dem takknemlighet, for kjærlighet og omsorg kan ikke kjøpes for penger.

Eller kanskje du vokste opp sammen med bare én av foreldrene dine. En ung kvinne som nå bor i Italia, tenker tilbake på den innstilling hun hadde til sin mor i sin ungdom. Moren var aleneforsørger. Hun skriver: «Det ser ut til at de unge mener at foreldrene deres bør være fullkomne. Jeg må innrømme at det var tilfellet med meg da jeg var yngre. Først senere innså jeg at jeg ikke på noen måte hadde rett til å la være å vise henne respekt. Det ble til stor hjelp for meg da jeg spurte meg selv: Er mamma et dårlig menneske? Nei, jeg var overbevist om at hun virkelig er et godt menneske. Hun gjorde alltid sitt beste slik hun så det. Men hun er ufullkommen, liksom jeg er ufullkommen. Så jeg var veldig lei meg over at jeg handlet så tankeløst før jeg fattet dette poenget.»

Andre fortjener også din takknemlighet

Hvor mange ungdommer er det ikke som, ved et avgjørende vendepunkt i sitt liv, har fått hjelp og rettledning fra en som ikke skylder dem noe som helst! Det kan ha vært en venn av familien, en lærer eller en mann eller en kvinne i en kristen menighet.

Som det gamle ordspråket sier: «Hvor godt med et ord i rette tid!» (Ordspråkene 15: 23) Et godt råd, gitt i rette tid, kan forhindre katastrofale følger. (1. Samuelsbok 25: 33) Bibelen viser at fornuftige, erfarne kvinner kan gi verdifull rettledning til unge kvinner. (Titus 2: 3—5) Og spesielt eldste kan innenfor en kristen menighet hjelpe unge mennesker til å unngå fallgruver og jage etter gode mål i livet. (Se 2. Timoteus 2: 20—22.) Ja, noen ord med rettledning kan bety et vendepunkt i et ungt menneskes liv. Kan du huske at du har hatt gagn av slik betimelig veiledning? Har du i så fall husket å være takknemlig?

Lydie, en ung kristen kvinne i Frankrike, husker en krise hun måtte igjennom da hun var 16 år. Etter at hun var blitt et døpt vitne for Jehova, ble hun oppslukt av skolearbeidet, og hennes interesse for kristen virksomhet og møter kjølnet. En dag sa hun rolig at hun ikke lenger ønsket å delta i vitnenes møter og forkynnelsesarbeid. Foreldrene snakket vennlig, men bestemt med henne. Så bad tre av menighetens eldste om å få snakke med henne. Hun ventet at de skulle ’drukne henne i skriftsteder som beviste at hun burde gå ut og forkynne’. I stedet lyttet de til hennes klagemål, viste vennlighet og forståelse og tilbød henne broderlig hjelp. Hun skriver: «For en overraskelse! Jeg ble overveldet over deres vennlige holdning. Takket være deres kjærlige hjelp kom jeg til sans og samling igjen.» Lydie tjener nå som heltidsforkynner.

Takknemlig mot Gud

Det som utvilsomt er den verste form for utakknemlighet som mange ungdommer viser nå for tiden, er mangel på takknemlighet overfor Gud. De fleste av dem setter materielle ting foran Gud.

Det er likevel gledelig å se at mange unge mennesker verden over innser hvor mye de skylder Gud. Unge Michel bor sammen med sin mor, som er et av Jehovas vitner, i en liten isolert by på den franske øya Korsika. Da en av Våkn opp!s medarbeidere bad ham om å skrive ned årsaker han mente han hadde til å være takknemlig mot Gud, regnet han opp 24. Han begynte med den gave livet er, og med de ting som trengs for å opprettholde og nyte livet. Etter å ha tenkt seg om skrev han så ned åndelige velsignelser som han nyter godt av — en troende mor og åndelige brødre som er villig til å reise lange veier for å hjelpe dem begge.

I likhet med Michel er det mange tusen ungdommer som føler takknemlighet overfor «den levende Gud», som «gir alle liv og ånde og alle ting». (Apostlenes gjerninger 14: 15—17; 17: 24—28) For dem er andre ungdommers utakknemlighet bare enda et bevis for at vi lever i «de siste dager» av den nåværende, onde tingenes ordning. Apostelen Paulus skrev: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige.» — 2. Timoteus 3: 1, 2.

Hundretusener av unge Jehovas vitner har en strålende framtid foran seg i den rettferdige, nye ordning, som nå er nær. (2. Peter 3: 9, 13) I mellomtiden er det mange av dem som viser sin takknemlighet ved å bruke så mye tid som mulig på å fortelle andre om dette vidunderlige håpet. Og selv om deres kjødelige familie kanskje ikke deler deres tro, kan de glede seg over å bli støttet av en verdensomfattende, åndelig familie av brødre. — Markus 10: 29, 30.

Så enten det nå gjelder dine foreldre, dine lærere, erfarne venner som har gitt deg råd, eller, framfor alle andre, Jehova, «håpets Gud», så tenk over alle de grunner du har til å ’være takknemlig’. — Romerne 15: 13; Kolosserne 3: 15.

[Uthevet tekst på side 20]

«Det ble til stor hjelp for meg da jeg spurte meg selv: Er mamma et dårlig menneske? Nei, jeg var overbevist om at hun virkelig er et godt menneske»

[Bilde på side 21]

Barn kan også vise takknemlighet, på enkle måter