Det skjer overalt!
«Gjennom hele 1984 ble ordene ’religion’ og ’politikk’ stadig koblet sammen i nyhetsmeldinger i alle deler av verden. . . . Den anglikanske biskopen Desmond Tutu [ble] et symbol på konflikten mellom kirke og stat i apartheidspørsmålet . . . Jerry Falwell, den fundamentalistiske lederen for Moral Majority, framsa en lovprisning ved et [politisk] møte hvor han omtalte Reagan og visepresident George Bush som ’Guds redskaper i gjenoppbyggingen av Amerika’.» — 1985 Britannica Book of the Year.
«Fra Polen til Filippinene . . . finnes det biskoper og prester som uttaler seg mot den staten de bor i. Kirken er ikke bare et sted hvor Gud blir tilbedt, men også et sted hvor det hisses til uenighet.» — Glasgow Herald, 3. januar 1985.
HAR du lest lignende meldinger i avisen? Sannsynligvis har du det, for de fleste har lagt merke til at religion og politikk ofte er knyttet til hverandre i nyhetene. Mener du at det er riktig å blande sammen religion og politikk?
Noen sier kanskje: ’Religion og politikk er noe jeg ikke snakker om.’ Men selv om du skulle være tilbøyelig til å si det samme, er det nyttig å være orientert om det som skjer på det religiøse og politiske område, og om hvordan det kan berøre ditt liv. Ved å finne ut hva Bibelen sier om dette, vil du også se at Gud har noe å si om det forhold at religion blander seg opp i politikk, og om hva det fører til.
En sammenblanding som foregår over hele verden
I første omgang kan det være nyttig å se hvor alminnelig en slik sammenblanding er. Legg merke til en del meldinger fra den senere tid.
◼ Den 21. april 1986: «I Filippinene nyter den katolske kirke høy prestisje for sin medvirkning til å styrte ekspresident Ferdinand Marcos. Den anglikanske kirke, metodistkirken og den katolske kirke i Sør-Afrika har i årevis rast mot regjeringens apartheidpolitikk. Katolske prester i Latin-Amerika som opptrer under ’frigjøringsteologiens’ merke, er sterkt engasjert i den virksomhet som går ut på å avsette regimer som de oppfatter som undertrykkende overfor de fattige.»
◼ Seoul, den 9. mars 1986: «Den katolske kirkes primas i Sør-Korea, Stephen Cardinal Kim Sou Hwan, gav i dag sin støtte til opposisjonspartiets krav om snarlige konstitusjonelle forandringer.»
◼ Den 18. august 1986: ’Kandidaten er en ordinert og militant protestantisk prest som kjemper for å rive sitt parti ut av klørne på de moderate partifellene som han forakter. Hvem er denne oppildnende aktivist i de politiske kretser i USA som arbeider med sikte på presidentvalget? Pussig nok passer beskrivelsen like godt på to prester: Pat Robertson på høyresiden i det republikanske partiet og Jesse Jackson på venstresiden i det demokratiske partiet.’ ’Et brev med oppfordring til å yte pengebidrag henviste til den fremgang [Robertsons] delegerte kandidater hadde, og det begynte slik: «De kristne har seiret! . . . Hvilket gjennombrudd for Riket!»’
◼ Brasilia, den 3. juli 1986: «Kirken har allerede stått fram som den sterkeste kritiker av den nye sivile regjeringen . . . Dette har ført til at forholdet mellom kirke og stat igjen er kaotisk, og at embetsmenn anklager prestene for å radikalisere situasjonen på landsbygda, mens enkelte biskoper anklager regjeringen for å benytte seg av ’forfølgelse og æreskjelling’.»
◼ Den 25. september 1984: «Irans Khomeini representerer den sjia-muslimske fundamentalismens krefter og hevder at islam bør diktere politikken, økonomien og den militære strategi.»
◼ Den 7. april 1985: «Ifølge en gallupundersøkelse som ble foretatt med enerett for The Sunday Telegraph, mener et flertall av anglikanerne at den anglikanske kirke bør holde seg utenfor politikken.»
◼ Den 4. oktober 1986: «Den katolske kirke i Mexico slutter seg til den voksende opposisjon mot landets herskende [parti]. Kirken foretok sin dristigste intervensjon i politikken i juli . . . Biskopene foreslo at søndagsmessene skulle avlyses i protest mot valgfusk, men paven grep inn.»
◼ Washington, D.C., den 6. juli 1986: «Kristne evangeliske ledere bruker sine penger, sine åndelige overbevisninger og sine mange millioner medlemmer til å føre kamp på det verdslige felt — og de spiller en stadig mer innflytelsesrik rolle i amerikansk politikk.»
Hvorfor er det slik?
Det står altså ikke til å nekte at religiøse krefter er sterkt involvert i politikk. Men hva er det som får religiøse ledere til å blande seg opp i politiske anliggender? Har Gud uttalt seg om hva han mener om en slik sammenblanding? Hvilken utgang kommer saken til å få, og hva vil dette bety for deg?
[Ramme på side 3]
«Politisk engasjement er en underliggende forutsetning i det kristne evangelium, sier [Peter-Hans Kolvenbach] lederen for Jesu Selskap, . . . som i den senere tid er blitt utsatt for skarp kritikk fra Vatikanet for å ha blandet seg for sterkt opp i politiske anliggender.» — The Toronto Star for 31. mai 1986.