Barnets imponerende hjerne

DEN er imponerende helt fra begynnelsen av. Tre uker etter befruktningen begynner den med 125 000 celler, og deretter forekommer det vekstspurter som gjør at det blir dannet 250 000 celler i minuttet. Den lille hjernen fortsetter sin eksplosive vekst, helt til den ved fødselen har omkring 100 milliarder celler — så mange som det er stjerner i Melkeveien!

Men flere måneder før det, mens barnet ennå befinner seg i livmoren, begynner hjernen å fungere. Den registrerer sanseinntrykk fra fosterets våte omgivelser. Fosteret hører, smaker, oppfatter lys, reagerer på berøring, lærer og husker. Morens sinnsbevegelser kan ha innvirkning på det. Milde ord eller rolig musikk beroliger det. Hissig snakk eller rockemusikk gjør det urolig. Morens rytmiske hjerteslag roer det. Men hvis moren blir redd, slik at hjertet slår fortere, slår snart barnets hjerte dobbelt så fort som normalt. En bekymret mor gjør fosteret sitt engstelig. En rolig mor bærer et fredelig barn. En glad mor kan kanskje få fosteret til å hoppe av glede. Alt dette og enda mer holder fosterets hjerne i aktivitet. Allerede før fødselen er den imponerende.

Blir det dannet flere nevroner etter fødselen? Ikke ifølge nyere forskning. Men det er ikke tvil om at nevronene fortsetter å vokse betraktelig, mens de danner billioner av nye forbindelser med hverandre. Hjernen til en nyfødt er bare en fjerdedel så stor som hjernen til en voksen, men størrelsen tredobles i løpet av det første året. Flere år før barnet kommer i tenårene, veier hjernen like mye som en voksens hjerne, nemlig cirka 1,4 kilo. Det betyr ikke at den inneholder like mye kunnskap som hjernen til en voksen. Det er ikke hjernens vekt eller dens antall celler som er bestemmende for hvor mye kunnskap en person har. Det ser heller ut til at kunnskapen har sammenheng med antall forbindelser, synapser, mellom nevronene i hjernen.

Og det antallet er imponerende! Med tiden kan det kanskje bli dannet hele tusen billioner (et ett-tall etterfulgt av 15 nuller) forbindelser! Men det er bare tilfellet hvis hjernen er blitt rikt stimulert av de forskjellige sansene. Omgivelsene må stimulere både den mentale og den følelsesmessige aktivitet, for det er det som får det fine nettverket av dendritter til å vokse. Dendrittene er de tynne, forgrenede utløperne fra nevronene som danner forbindelser med andre nevroner.

Når det gjelder disse forbindelsene, er det også en tidsfaktor inne i bildet: De dannes mye fortere hos barn og unge enn hos eldre. Ordtaket «Du kan ikke lære en gammel hund nye triks» er ikke sant. Men det er vanskeligere å lære en gammel hund nye triks. Hos de eldre dannes forbindelsene mellom nevronene langsommere, og de svinner fortere. Det som skal til for at de skal dannes, er det samme som hos barn — en må ha omgivelser som er berikende og stimulerende. Sinnet må holdes i aktivitet! Det må ikke resignert stivne i gamle former. Det er ingen pensjonsalder for sinnet!

Men den veksten som er imponerende, er den som foregår i hjernen til spedbarn og småbarn. Hjernen deres er som en svamp som suger til seg omgivelsene. I løpet av to år lærer et lite barn et komplisert språk bare ved å høre det. Hvis det hører to språk, lærer det begge to. Hvis det snakkes tre språk, lærer barnet alle tre. En mann lærte de små barna sine fem språk på én gang — japansk, italiensk, tysk, fransk og engelsk. En kvinne lot datteren sin høre flere språk bli talt, og da datteren var fem år, kunne hun snakke åtte språk flytende. Voksne har vanligvis vanskelig for å lære seg et nytt språk, men for små barn faller det helt naturlig.

Språket er bare ett eksempel på evner som er genetisk programmert i barnas hjerne. Musikalske og kunstneriske evner, koordineringen av musklene, behovet for mening og hensikt, samvittighet og moralnormer, uselviskhet og kjærlighet, tro og trangen til å tilbe — alt dette er avhengig av spesialiserte systemer i hjernen. (Se Apostlenes gjerninger 17: 27.) Genetisk bestemte nettverk av nevroner er med andre ord spesielt programmert på forhånd til å være mottagelige for utviklingen av disse og andre evner og muligheter.

Men vi må være klar over at det ved fødselen bare er snakk om muligheter, anlegg og tilbøyeligheter. Barnet må motta impulser for at disse skal kunne nyttiggjøres og utvikles; det må bli påvirket av de rette opplevelser, omgivelser eller undersøkelser. Denne påvirkningen bør finne sted til riktig tid for at den skal være så virkningsfull som mulig, særlig når det gjelder helt små barn.

Men når omgivelsene er som de skal og tidspunktet er riktig, skjer det imponerende ting. Barna lærer ikke bare språk, men spiller på musikkinstrumenter, utvikler idrettslige evner, øver opp samvittigheten og tar imot kjærlighet, og grunnlaget for den sanne tilbedelse blir lagt. Alt dette og mye, mye mer skjer når barnas hjerne blir sådd med god sæd og blir vannet med foreldrenes kjærlighet.